mandag 9. januar 2012

Change is gonna come

Nå begynner det. Den siste oppklatringen. Rehabiliteringa. Det vanvittige slitet. Oppturen. Nedturene. Livet. Jeg er blitt forgiftet og forbrent. Medisinert og kurert? Har ikke tid til å vente på svaret. Arbeidet starter nå.

Stråling virker lenge etter siste dose er gitt. Faktisk kan den herje rundt i brystet mitt i inntil 6 uker etter avsluttet behandling. Den første uka som ferdigbehandlet forverres faktisk bivirkningene etter strålinga. Den uka er jeg nå ferdig med. Det har vært en herlig uke med skikkelig feriefølelse. Jeg har ikke måttet stille opp en eneste gang noe sted. Luksus. Bivirkningene etter strålinga har vært minimale. Jeg hadde veldig vondt i spiserøret en stund, men i romjula forsvant det på mystisk vis over natta. Jeg har også blitt sliten etter hver stråling, men opplever nå at energien sakte vender tilbake. Huden på ryggen forverret seg litt den siste uka, men ikke så mye at det er noe å snakke om. Ei som har gjennomgått dette før meg sa at strålinga kom til å bli piece of cake i forhold til cellegiften. Siden alle reagerer forskjellig på lik behandling, hadde jeg allikevel forberedt meg på at stråling kunne bli tøft. Men det var ikke det. Det var lett i forhold til cellegiften. Piece of cake. For meg. Fordi jeg var heldig. Puh.

Nå begynner oppturen. Den uendelig lange, seige, grusomt slitsomme oppturen. Heldigvis vet jeg hva jeg går til denne gangen. Jeg vet at oppturen i det store og det hele snegler seg opp og fram, men også at den har flere nedturer på veien. Mange nedturer. Nedturer hvor jeg vil og vil, men får ikke til. Da må jeg justere og tilpasse situasjonen, før jeg snegler meg videre. To skritt fram og ett tilbake. Hele tiden. For meg. Fordi jeg er uheldig. Fordi jeg bærer på en bør som kalles fatigue. Heldigvis gjør ikke alle kreftrammede det. Hvorfor noen blir rammet og andre ikke er det ingen som vet. Jeg vet bare at det er en del av livet mitt. Men det er ikke livet mitt. Det er ikke kreften heller. Ikke akkurat nå. Derfor sitter jeg ikke og venter på 9. februar. Jeg ser ingen grunn til å skulle sitte på rumpa og stagnere en hel måned på veien tilbake til en frisk tilværelse. Derfor skal jeg begynne å trene med treningsgruppa mi igjen. Jeg har meldt meg på et kurs i mindfulness. Jeg skal stille til valg som kasserer i Ungdomsgruppa i Kreftforeninga her i Oslo og Akershus. Fordi jeg vil, og skal på et eller annet vis få det til.

Men først skal jeg til Sørlandet igjen. Det ble noen gode, men få, dager i jula. Nå skal jeg være der en uke og få litt bedre tid til å treffe folk. Det gleder jeg meg veldig til. Og så gleder jeg meg til å publisere et prosjekt Erlend og jeg skal sette i gang (bare et prosjekt oss to i mellom altså). Men det får bli i neste innlegg, for nå skal jeg ut på tur i snøværet. Oppturen er startet.

PS Jeg har lagt ut en twitter button til høyre i bloggen min. Jeg følger omtrent hele helse-Norge inne på twitter og kommer dermed ofte over gode artikler om kreft og helse, som jeg retweeter. Ofte tenker jeg at "dette kunne ha vært stoff til bloggen", men så syns jeg det blir litt mye å lage hele innlegg om det. Så hvis du også er en helseinformasjonsjunkie med twitterkonto, kan du klikke på knappen og følge meg (på kjøpet får du også litt tull og fjas fra hverdagen min, hehe).
.

2 kommentarer:

Emrik sa...

vi heier på deg! og gleder oss til prosjektrelease;)

Anniken sa...

Takk for det! Nå er prosjektet publisert. Regner med vi tar en tur nordover i løpet av året:)

Legg inn en kommentar