mandag 23. januar 2012

Ut på tur #2: Sognsvann

Sognsvann, fredag ettermiddag, vindstille, nesten skyfritt, -10 grader. Dette var settingen for tur nummer 2. Jeg hadde brukt formiddagen på å lage kakao og pakke, så da Erlend kom hjem fra jobb dro vi rett av sted.


Klar for tur!


Vi hadde begge hatt lyst til å dra på årets første skitur, men det hadde ikke vært så lett å finne et egnet sted. Siden jeg blir fryktelig fort sliten i oppoverbakker, burde vi gå i et flatt område, slik at turen kunne strekkes litt lengre. Jeg hadde tenkt at ca 3 km ville være en fin lengde, så da ble Sognsvann et godt alternativ.







De hadde brøytet rundt vannet, slik at det skulle være mulig å gå der til fots eller med rullestol. Siden jeg for tiden er mer eller mindre funksjonshemmet, hadde jeg ikke så dårlig samvittighet for at jeg gikk på ski i samme løypa.


Pust i bakken på andre siden av vannet



Den obligatoriske appelsinen



Turens høydepunkt: skikkelig mørk kakao

Som dere ser på bildet har jeg lært litt fra forrige tur om påkledning. Nå hadde jeg på meg fire lag klær på overkroppen og tre på underkroppen. I tillegg hadde jeg på meg varmevotter som jeg har fått fra Hjelpemiddelsentralen. De lades opp på forhånd, og avgir dermed batteridrevet varme under hele turen. De er helt avgjørende for at jeg skal kunne være ute. Om vinteren får jeg nemlig store problemer med numne og smertefulle fingre med en gang de utsettes for bittelitt kulde. Det kalles polynevropati, og er et resultat av første runden med cellegift. Hos meg er det definitivt fingrene som er verst, men jeg har det litt i beina også. Og i 10 minus ble tærne ganske vonde etterhvert. Jeg får ta på meg de batteridrevne varmesokkene mine også neste gang jeg skal på tur. Man lærer stadig.


Magisk

På hjemveien gikk vi rett over vannet. Jeg var litt skeptisk. Man overlever ikke kreft to ganger for så å drukne under isen. Men alle sporene tydet på at mange hadde gått der før oss, så da gikk vi også. Det var fantastisk! Nå klarer ikke iphonen min å videreformidle hvor nydelig stemninga egentlig var, men dere får iallefall en smakebit på bildet over. Det var bare oss to i disen på isen, mens himmelen stod i brann over oss. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så levende. Til slutt trodde jeg hjertet mitt skulle briste av glede. Livsglede! I bilen på vei hjem sa ingen av oss et ord. Vi bare smilte.

10 kommentarer:

Anonym sa...

Det lyder som en virkelig god tur. Bliver helt misundelig :-)
Maria

Emrik sa...

Det så helt fantastisk ut!! Jeg kan bare drømme om hvor fint det var. Tenk om vi hadde så mye fin snø her nord! DET hadde vært noe det:D

Anniken sa...

Vi kan jo ta en tur når dere kommer hit? (Hvis magen din tillater det)

Anniken sa...

Ja, det var en fin tur:) Kommer ikke over at dere ikke har snø. Men det er vel som du sier, at sånn er det å bo ved kysten. Håper været snart tar til vett og gir dere ordentlig vinterstemning.

Jeanett sa...

Kommer ikke over hvor positiv du virker!Jeg unner deg virkelig alt godt!

Margrethe sa...

Det høres ut som en bra tur! Hvor er like-knappen?:)

Anonym sa...

Heia Anniken !!!!
Du slo meg med 500 meter, men jeg skal nok klare å ta deg igjen, tror jeg ;-)Jeg har også Polynevropati og føttene er ikke alltid like gode å gå på, jeg får ikke skistøvler jeg synes er komfortable nok, så det ble 'appelsintur' på beina i dag i bare -5 grader. Det er en seier hver gang jeg har vært ute og 'trent', gubben heier det han kan :-) Inntok kakao og boller når vi kom hjem, behøver visst ikke tenke på vekta enda, klarer ikke legge på meg jo, samma det.

Alle gode ønsker fra Nina og gubben

Anniken sa...

Takk for det. Jeg unner også meg selv alt godt;) Kanskje det er derfor jeg klarer å holde meg (stort sett) positiv?

Anniken sa...

Ja, jeg håper virkelig du klarer å ta meg igjen, Nina. Hurra for tur til tross for diverse plager! Og så flott du også har en gubbe som heier på deg;)

Anette sa...

Det så ut som en veldig fin tur :) Så fine bilder :)

Legg inn en kommentar