torsdag 19. januar 2012

Vi tar det med ro

Nå er jeg så vidt i gang med livet igjen. På tirsdag var jeg på årsmøte for UG Oslo og Akerhus, og dere leser herved om gruppas nye kasserer. Det føles så godt å kunne bidra med noe! Arbeidsmengden er veldig overkommelig og arbeidstidene helt fleksible. Dermed kan jeg gjøre ting når jeg har overskudd til det. Dessuten er det gøy. Lystbetont og meningsfullt arbeid- det blir jo ikke bedre enn det.

Etter det nye styret var valgt inn, hadde vi en liten samling for å planlegge neste medlemsmøte og fordele oppgaver. Da dette var gjort, hadde det gått kanskje et par timer, og kjente at det nesten svimlet for meg. Jeg trodde vi kunne dra hjem, men så skulle noen av oss ha et lite ekstramøte etterpå. Erlend holdt på å forklare de andre at jeg måtte hjem og hvile, da jeg fant ut at "nei, dette skal jeg være med på". Jeg hadde tatt med meg ei treningsmatte, i tilfelle krise, så da rullet jeg ut den, la meg ned og ba de andre om å starte møtet. Slik gikk det til at jeg var på møte i 4,5 timer på tirsdag. Både Erlend og jeg var nesten sjokkerte etterpå. Vi hadde håpet jeg skulle klare å være der i 1-1,5 timer, men fordi jeg turte å ta hensyn til meg selv og legge meg ned, holdt jeg ut 3-4 ganger så lenge. Det var helt ærlig ikke så veldig kult å komme med innspill bokstavelig talt fra gulvet, men er det noe sted man får forståelse for å være utmattet, er det i Ungdomsgruppen i Kreftforeningen. De har alle vært der.

I dag var jeg på trening på Ullevål igjen for første gang som ferdigbehandlet. Eller, jeg møtte opp til vanlig tid bare for å finne ut at treninga var blitt flyttet til to timer senere. Typisk. Jeg spurte om jeg kunne ta litt egentrening istedet, og det var greit. Sykepleieren insisterte på å ta blodtrykk, feber og puls først. Jeg trodde ikke jeg trengte det nå som jeg er ferdig med cellegift, men det viste seg å ikke være så dumt: Blodtrykket var veldig lavt og pulsen veldig høy. Dermed måtte jeg ha "barnevakt" mens jeg trente (dvs at en fysioterapeut satt og passet på meg. Vet egentlig ikke hvorfor, kanskje så jeg ikke skulle besvime eller noe). Etter 20 minutter og ny måling av puls og blodtrykk, fikk jeg beskjed om at det var nok for i dag. Jeg var så vidt svett, men kjente i hodet at kroppen allikevel var under stor påkjenning. Sykepleieren sa at jeg måtte huske på at i tillegg til treninga, holder kroppen innvendig på å jobbe som en gal med å reparere all skaden etter cellegiften og strålinga. Det er dermed ekstremt viktig å gi kroppen overskudd til å gjøre den jobben, og ikke gå ned i kjelleren på trening. En viktig huskeregel er: Lett trening motvirker fatigue, mens hard trening kan forverre den.

Dermed gikk jeg hjem og la meg på sofaen med god samvittighet:


Livet vender altså sakte tilbake. Jeg må bare ta hensyn til meg selv i det. Faktisk begynner jeg å bli ganske flink til det. Jeg har iallefall ikke gått på en eneste smell (dvs at jeg er helt tom for krefter) en eneste gang i 2012. Etter forrige kreftbehandling gikk jeg på en nesten hver eneste dag. Jeg tenker ofte på ei dame som bodde på pleiehjemmet jeg jobbet på en sommer. Hver gang vi skulle gjøre noe sa hun: "Vi tar det med ro". Den setningen og stemmen hennes popper opp hver gang jeg får lyst til å gjøre noe overilt. Vi tar det med ro. Vi to, kroppen og jeg. Det er den eneste måten vi kan leve sammen på. Og først da kan livet blomstre.

2 kommentarer:

Silje sa...

Haha, det bildet var fantastisk! Veldig treffende:) Du gjør så mye fornuftig, Anniken! At du opplever dager hvor du mestrer små fremskritt uten å gå i bakken - det er læring på høyt plan! Digger at du rullet ut "madrassen" på møtet. Det er slik det må bli visst du skal ha sjansen til å gjøre det du har lyst til. Lytte til kroppen og ta konsekvenser. Du er blitt en mester på det området!!! Gleder meg til å følge framgangen din videre! Klem

Anniken sa...

Hehe, ja det bildet sier egentlig alt;)

Jeg føler stooor forskjell på tiden etter denne behandlinga i forhold til tiden etter den første. Den gang lærte jeg "the hard way", og nå kan jeg heldigvis bruke det til noe fornuftig. Men jeg strekker jo grensene nå også, jeg bare klarer å gi meg før jeg strekker dem for langt.

Jeg gleder meg også til å følge min egen framgang, hehe:)

Legg inn en kommentar