søndag 12. februar 2012

Endelig!

Dommedag:

Vi møter en sykepleier i kafeteriaen på Radium som spør hvordan det går med meg. Jeg svarer at jeg vet ikke, og at jeg er på vei til kontroll nå. Så møter vi en fysioterapeut som lurer på det samme. Og så en prest. Og for hver person som spør, kjenner jeg at jeg forsvinner mer og mer inn i meg selv. Verden rundt meg blir tåkete, det eneste fokuset er: Dette må gå bra! På venterommet på poliklinikken er jeg helt tørr i munnen da nok en sykepleier får øye på meg og spør om status. Det er vanskelig å svare med så tørr munn. Jeg tar Erlend i hånda. Den er like klam som min.

Så kommer han. Legen. Ikke hovedlegen min, han er fremdeles i forskningspermisjon, men en annen jeg har møtt en gang før. Vi setter oss ned inne på kontoret hans. Nå skjer det. Hverken Erlend eller jeg klarer å huske ordrett hva som blir sagt, men det er noe lignende dette:

- Hvordan går det?
- Egentlig bra, men akkurat nå er jeg kjempenervøs.
- Ja, du tenker vel på bildene. De ser lovende ut.
- ? (Hva betyr det? Hvorfor sier han "lovende" og ikke "bra"?)
- Ja, svulstene er redusert, så nå må vi bare se an fremover om du får noen symptomer.
- ?? Ok, så jeg skal ikke fortsette med noen behandling nå?
- Nei.
- Så jeg kan puste lettet ut?
- Ja (han har fremdeles den samme intetsigende minen som da vi startet samtalen)
- Ok, så fint (jeg klemmer Erlend hardt i hånda)

Vi begynner å snakke om andre ting, men jeg føler meg veldig forvirret. Sa han at jeg var kreftfri nå? Hvordan kan man si noe så fantastisk med så lite innlevelse? Er det noe jeg har misforstått? Jeg tar opp tråden.

- Men tilbake til bildene igjen. Hvor mye er svulstene redusert? (20 %? 80 %? Venter vi bare på at de begynner å vokse, slik at vi kan starte behandling igjen, eller?)
- Svulstene er helt borte.
- Hæ? Men du sa jo...
- Ja, svulstene er borte, men det er igjen arrvev, eller vi antar at det er arrvev. Så det kan gå bra det her.
- Ok, så jeg er kreftfri!?
- Ja, nå er du det, og så må vi se på bildene som tas om 6 måneder om det er dukket opp noen endringer.  
(Jeg er kreftfri, og dette er måten du forteller det på???)

Så begynner han å snakke i telefonen med en annen overlege om en fryser i 9. etg. I 8 minutter. Det er da jeg bestemmer meg for å sørge for at jeg får tilbake hovedlegen min ved neste kontroll.

Det er en sykepleier tilstede under hele samtalen. Når møtet er ferdig, blir hun med oss ut på ganga.

- For en merkelig måte å fortelle så fantastiske nyheter på!
- Ja, ikke sant? For det er jo gode nyheter dette her? Jeg er jo kreftfri?
- Javisst er du det! Det er jo helt fantastisk! (sier hun mens hun stråler av glede)

Og så dukker det opp andre sykepleiere som får med seg nyheten, og de smiler og ler og klemmer meg, og jeg ler med dem og sier "jaaaaa, det er utrolig", mens jeg inni meg fortsatt strever med å forstå hva som nettopp har skjedd.

Ute i bilen tar jeg et dypt pust, og da overmanner den meg. Trøttheten. Folk ringer og sender sms. Jeg jubler med dem, men aner egentlig ikke hva jeg sier. Jeg er bare så trøtt.

Inne i leiligheten ligger jeg på sofaen, mens Erlend står rett opp og ned på gulvet. Jeg må legge meg, sier han. Jeg blir med, sier jeg.

Når vi våkner, får jeg et merkelig innfall. Jeg har fått det før, da jeg fikk tilbakefallet. Den gang gjorde vi det for å unne oss noe godt i en sørgelig stund. Nå gjør vi det for å feire. Vi går på Meny! Og vi (jeg) kjøper alt som faller oss inn. Jeg kjøper blant annet en bitteliten pose paranøtter overtrukket med mørk sjokolade til 70 kr. Jeg tar to, bare fordi. Totalt kommer kassalappen på 1600 kr. Vel unt, sier vi til hverandre (Erlend med det ene øyebrynet littegranne hevet).

Så drar vi hjem og spiser. Og sover igjen. Jeg kan ikke huske sist jeg sov så godt.

8 kommentarer:

Silje sa...

Tenk at det gikk bra, slik det skulle! Det er helt suverent fantastisk bra!!! Kan godt sette meg inn i den merkelige følelsen du opplevde på Radium. Det er helt feil at det går an å opptre på en slik måte under en slik samtale! Dessverre er det ikke alle leger som har gode retoriske egenskaper. Dette er samtaler de VET betyr innmari mye for pasienten, de VET at pasienten vekter ordene, og da MÅ de være bedre forberedt på hvordan budskapet skal formidles. Hurra for at du hadde med deg en sykepleier som kunne bekrefte at dere tolket samtalen riktig! HURRA for at du er kreftfri og overlever*2!!!! Sååååå glad!!! Klem

HEIDI sa...

FANTASTISK!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Gunnhild sa...

Dette er et av de aller fineste blogginnleggene jeg har lest uansett sjanger! Stor klem!

Anniken sa...

Ja, man vet aldri hva man sitter igjen med etter legemøter, og selv om denne legen hadde en merkelig måte å kommunisere på, var iallefall innholdet bra:) Hurra for det!

Anniken sa...

Jaaaa!!!!!!!!!

Anniken sa...

Wow, det var litt av et kompliment. Takk!

Stine Brattland sa...

Hurra! :D Rar lege. Han kunne kanskje trengt litt sjokoladeis. Men drit i han. Dette er fantastisk! :D

Anniken sa...

Hehe, ja kanskje sjokoladeis hadde vært tingen;) Ja, dette er fantastisk!

Legg inn en kommentar