fredag 24. februar 2012

Skal bare...

Skal bare, må bare, burde bare, vil så mye, men kan bare litt. Det er status akkurat nå. Jeg har så mye å gjøre, at det rett og slett blir for mye. Den klassiske "ta-igjen-alt-det-tapte-med-en-gang"-fella ligger klar til å sluke meg hel, og jeg driver meg selv mot gapet.

Skal bare gjøre en liten ting til før jeg slapper av.

Av og til tar Erlend meg bestemt i armen og setter meg på sofaen. "Nå legger du deg ned og hviler! Du er jo helt på randen. Ingenting er så viktig at det ikke kan vente en liten stund". Det er som regel sant.


Må bare fikse de greiene.

Det er det verste- det jeg må få gjort. De tingene har gjerne et stressede tidsaspekt ved seg, og ender dermed ofte i total utmattelse. Etter mye trening har jeg forstått at jeg enten må planlegge nødvendige oppgaver i god tid, eller be om hjelp til å få dem gjort. Jeg liker egentlig ingen av delene, men øvelse gjør mester.


Burde ha gjort det også.

Noen ganger blir jeg helt gæærn når vi skal ha gjester. Fingrene mine klør etter å vaske, rydde og bake. Men gjør jeg det, har jeg ikke krefter igjen til å faktisk være sammen med besøket. Hvis jeg tenker meg om, regner jeg ikke med at folk kommer hit bare for å dra fingeren over dørkarmen. Jeg velger å tro at de kommer for å være sammen med oss. Og hvis jeg tenker meg om en gang til, er det en grunn til at det heter "burde". Burde er ikke noe man må.

Vil så mye!

Ååååh, så mye jeg vil! Det er nesten så jeg bobler over av drømmer og planer. Ja, jeg vil være med på det kurset, ja, jeg vil på den konserten, ja, jeg vil møtes på kafe, ja, jeg vil reise dit.

Kan så lite.

Så var det begrensningene da. De er enorme. Jeg fungerer jo ikke som et normalt menneske! Ikke akkurat nå ihvertfall.

Så jeg jobber med å si nei. Nei, jeg kan ikke være med allikevel. Jeg har en avtale med meg selv istedet, om å slappe av. Jeg blir med snart, når jeg har samlet krefter. Lader jeg opp først, kan jeg faktisk få til ganske mye. Jeg må bare sette av tid til å finne formen. Nok tid. Selv om det er kjedelig.

Det må jeg bare.

4 kommentarer:

Anonym sa...

Å. jeg har skrevet og jeg har slettet. Ikke bare å skrive lett om dette! For hvem er jeg som skal gi råd til deg? Men det griper meg så det du skriver, kjenner meg så igjen selv om jeg er mye eldre enn deg. Nå må du tenke på deg selv og det du vil. Ikke må og bør. men VIL. Hva gir deg energi? Du har vært så tapper og fortjener så mye godt!

Anonym sa...

Du er ikke alene Anniken. Jeg sliter meg også ut bare ved daglige gjøremål, skulle ønske jeg kunne godta at jeg ikke klarer alt lenger, men så er jeg i slaget og det straffer seg. I går var vi invitert i bursdag, men bare det å stæsje meg og tenke på å sitte i timevis, spise og skravle ble for mye, det ble sofaen og tv, min kjære måtte gå alene. Det har hendt så mange ganger at nå blir vi vel snart ikke invitert noe sted. Skrik, hyl og vræl :-o

Anniken sa...

Jeg tar alltid imot gode råd:) Og det å tenke på hva jeg vil og hva som gir meg energi, er et godt råd. Problemet er bare når jeg vil alt for mye... Men jeg jobber med saken, og gjør harde prioriteringer for tida.

Anniken sa...

Ja, sånn er det ofte hos oss også. Erlend drar avgårde på festligheter, mens jeg sitter igjen hjemme. Før syns jeg det var veldig kjedelig, men nå har jeg funnet ut at det er like greit. Alternativet (altså å slite seg ut) er jo bare enda verre. Heldigvis vet jeg av erfaring at slitenheten blir mindre med tida. Håper den gjør det for deg også:)

Legg inn en kommentar