fredag 17. februar 2012

Veien videre og takk til Erlend

For en uke det har vært! Jeg aner ikke hvordan jeg skal beskrive den. Uvirkelig kanskje? Ekstasen jeg forventet da vi endelig fikk gladbeskjeden, kom aldri til overflaten. Istedet fikk jeg en kjempeutladning som enda sitter igjen i kroppen. Dagene har dermed for det meste bestått av lange gjesp, ispedd litt rosa skyer. Det kommer visst til å ta litt tid før jeg venner meg til min nye kreftfrie tilværelse. Samtidig føler jeg at jeg har et eller annet uforløst inni meg. Jeg vet ikke om det er den ekstatiske følelsen som snart vil ut, eller om det er store og tunge ettertanker som ønsker oppmerksomheten min. For det har jo vært en tøff høst. Fastlegen min sa at jeg måtte komme tilbake til ham når jeg hadde fått den psykiske smellen. Det skal man visst få etter å ha vært igjennom noe så voldsomt (ikke noe differensiering av individene her altså). "Eeeh ok", sa jeg. Men en psykisk smell er det siste jeg føler for akkurat nå. Samtidig har jeg dette som presser på og som jeg ikke helt vet hva er. Jaja, vi finner vel snart ut av det.

Veien videre er lang. Jeg har en rehabiliteringsprosess foran meg som, ifølge de som har peiling på det, mest sannsynlig vil ta mange år. Ingen vet hvilket funksjonsnivå jeg til slutt vil ende på. Mitt mål er å en eller annen gang bli frisk nok til å kunne arbeide i en 100 % stilling, og i tillegg kunne fungere sosialt og mentalt når arbeidsdagen er over. Det er drømmen min. Om den lar seg oppfylle er en annen sak, men jeg tror det. Så får det bare ta den tiden det tar. I første omgang tar jeg meg ett år helt fri. Det har jeg blitt anbefalt fra mange hold, og det føler jeg også selv er riktig. Jeg kan se for meg at det kommer til å krible i skrivearmen når høstsemesteret på Blindern starter i august, men av erfaring vet jeg at det er ekstremt viktig å ikke starte for tidlig med jobb og studier. Hvis man begynner før man er klar for det, skaper man en enorm omvei for seg selv, med mer alvorlig fatigue og hele den pakka der. Jeg hadde jo fremdeles fatigue da jeg ble syk for andre gang. For meg er det dermed ekstra viktig å ikke bare kaste meg ut i ting som jeg ikke er klar for. Ett år bare på å komme meg blir nok nødvendig. Jeg vil bruke det på å trene meg opp igjen, være med venner og familie, og arbeide frivillig i UG. Det føles overkommelig og lystbetont på alle måter. Så kan jeg kanskje starte med å ta ett fag på Blindern neste vår.

Innen vi har kommet så langt, må jeg på noen kontroller. Den første er i mai, uten CT. Det vil i praksis si at jeg skal stille opp på Radium, ta en blodprøve, fortelle legen at alt står bra til, og så dra hjem igjen. Så kommer den første bøygen: CT i august. Da blir det nye nerver og ny gru. Men før det har jeg et helt halvår, og ikke minst en hel sommer å nyte. For en sommer det skal bli! Selv om jeg har snakket om studier til neste vår og 100 % arbeid langt frem i tid, er det her mitt egentlige framtidsperspektiv ligger- 6 måneder i frihet. Så vil den kanskje være over fordi en motstandsdyktig liten kreftcelle har overlevd stamcelletransplantasjonen og strålinga, og vokst seg stor og sterkt igjen. Isåfall vil de brutale CT-bildene avsløre det. Eller kanskje blir det jeg som vokser meg stor og sterk, og aldri må behandles for kreft igjen. Det høres betraktelig hyggeligere ut, la oss gå for det.

Over til noe annet: Erlend har bursdag i dag! Gratulerer med dagen, kjære. Denne gangen har jeg slått på stortromma, hihi. Jeg har slitt med voldsom dårlig samvittighet ovenfor Erlend det siste halve året. En ting er at jeg bruker 20-årene mine på sykdom og elendighet, men jeg syns det er så forferdelig at han også, på grunn av meg, må gjøre det samme. Jeg vet at logisk sett har jeg ingen grunn til å ha dårlig samvittighet, i og med at jeg ikke selv har valgt å bli syk. Men så er det ikke alltid like lett å omsette viten til praksis... Han har stilt opp for meg 100 % i denne vanskelige tiden. Jeg tør ikke tenke et sekund på hvordan det siste halvåret hadde vært uten ham. Eller de siste 2,5 årene for den saks skyld. Dere er klar over at han har vært igjennom to kreftbehandlinger med meg? Vi hadde kjent hverandre i 2 bittesmå måneder da jeg fikk diagnosen for første gang. 2 måneder! Hvem tør å satse på en kreftsyk person etter så kort tid? Jeg føler meg som den heldigste jenta i verden! Hvordan takker man for noe sånt? Takk for at du turte å satse på meg selv om det viste seg at jeg hadde kreft, takk for at du fridde til meg selv om du visste at jeg mest sannsynlig var blitt syk igjen, takk for at du holder ut alt dette kaoset, takk for at du tar oppvasken. Ser dere?! Vi bruker det samme ordet for å vise takknemlighet både for hverdagssysler og heltedåder. Noen ganger kommer ordet "takk" til kort. Dermed har jeg altså slått på stortromma og kjøpt et ordentlig speilreflekskamera til Erlend på bursdagen hans i år, noe han har ønsket seg lenge. Ikke at det på noen måte kan gjøre opp for alt han har ofret av tid og krefter på meg, men det understreker iallefall at jeg takker for en helteinnsats.

12 kommentarer:

Anonym sa...

Tenker du er verd å satse på, jeg. Selv om det gjør noe med den man bor sammen med når du er syk. men det sier mye om dere begge to. Samboeren din er nok skikkelig glad i deg. O du er en tøffing som sikkert har gitt mye av deg selv på tross av sykdommen. Fy søren for en styrke du har, og fy søren så fortjent det er at du har det bra nå! Jeg er veldig glad på deres vegne! Kos dere og lev livet!

Lillian og Ola sa...

Gratulerer med dagen Erlend! All oppmerksomhet er vel fortjent:)

Hipp hipp hurra!

Anonym sa...

Gratulerer med dagen hans.Elsker å lese bloggen din.Min datter Aida som ble behandlet for HL i fjord valgte å skrive om andre ting.Ikke sykdommen.acx.blogg.no.Hilsen fra Risør.Jeg håper at du slutter ikke med blogginga.Amra

Anonym sa...

Fantastiske deg og skrivingen din. Det er noen mennesker i denne verden som klarer å "formidle livet" på en måte som trollbinder oss lesere. Du er en av dem.Du er en skjønnhet i dine strikkede luer og gensere. Du fortjener det beste, det gjør forsåvidt alle. Lykkeønskninger til din følgesvenn. Hilsen en helsearbeider, voksen dame, og tidligere kreftrammet.

Lillian sa...

Hei Du!!

Ville bare hilse til deg fra meg- og si at jeg tenker på deg at du nå er frisk-XXXX masse lykkeønskninger!! Håper at vi sees i Mai!!
KLEMZ

Anniken sa...

Tusen takk for fine ord:) Jeg ble litt satt ut av alt det fine du skrev, for nå har jeg prøvd meg på mange svar, men har liksom ikke noen ord å komme med. Så jeg sier bare: Takk:) Og smiler

Anniken sa...

Erlend sier "Tusen takk"

Anniken sa...

Så hyggelig at du liker bloggen min. Jeg har ingen planer om å slutte å blogge med det første:) Erlend takker forresten for gratulasjon.

Jeg kikket innom bloggen til dattera di. Kan forstå at det er deilig å fokusere på andre ting enn sykdom av og til. Håper det står bra til med henne nå.

Anniken sa...

Tusen takk for alle de fine ordene:) Alt godt til deg og. Det er som du sier: Vi fortjener det alle sammen:)

Anniken sa...

Hei, så hyggelig å høre fra deg her inne:) Vet du, nå har jeg nok en gang søkt meg til rehab på Hauglandssenteret, i april. Så da håper jeg at jeg er sterk nok til å være med dere på hyttetur i mai. Det hadde vært så hyggelig å treffe alle igjen:):)

Anonym sa...

hei Anniken!
Ville berre seie at eg har tenkt mykje på deg og fulgt med på bloggen- eg er mektig imponert av deg og Erlend!! Fantastisk at du er frisk og eg gledar med veldig til vi treffast i april på RKHR:)
Klem Linda V

Anniken sa...

Hei, så hyggelig å høre fra deg, Linda:) Jeg gleder meg også til vi sees i april. Hils alle kjente!

Legg inn en kommentar