mandag 12. mars 2012

De tause tsunamiene

I dag leste jeg en fantastisk kronikk i Aftenposten: "De tause tsunamiene", skrevet av Torgeir W. Skancke. Den handler om de stillfarende katastofene som rammer familier hver dag. Han skriver om tapet av sønnen sin. Andre familier opplever andre ting. Om det så er rusmisbruk, selvmord eller kreft det handler om, er livsomveltningen for de som rammes enorm. Monsterbølger skyller i stillhet inn over folks liv og etterlater et voldsomt kaos.

Utøya-tragedien var en nasjonal tragedie og et sjokk for hele verden. Det var en monsterbølge av enorme dimensjoner, og den gikk ikke stille for seg. Uskyldige ungdommer ble konfrontert med sin egen dødelighet, og flyktet for livet. På land kom kriseteamene straks til. Traumet skulle bearbeides raskest mulig.

Ingen var i tvil om at ungdommene som hadde vært på Utøya skulle få all den hjelp og ekspertise de hadde behov for, slik at de kunne prøve å takle det de hadde opplevd. Selvfølgelig skulle de det! Tilfeldigvis satt jeg 22. juli midt i min egen tragedie, konfrontert med egen dødelighet for andre gang. Ingen spurte meg om jeg trengte hjelp til å håndtere det. Første gangen jeg fikk vite at jeg hadde lymfekreft ble jeg riktignok spurt om jeg ville ha en beroligende pille. Jeg gråt ikke, jeg var ikke sint, jeg var ikke opprørt. Jeg var bare apatisk. Da passet det seg visst med en beroligende pille. Jeg takket nei. Hadde jeg blitt spurt om jeg trengte noen å snakke med, hadde jeg svart ja.

Jeg prøver på ingen måte å sette likhetstegn mellom det som skjedde ungdommene på Utøya og det som hendte meg. Den eneste fellesnevneren er at vi på samme tidspunkt ble rammet av hver vår tsunami. I helse-Norge er man opptatt av lik tilgang til behandling og tjenester. Hvorfor fikk ikke jeg tilbud om hjelp til å takle krisen jeg plutselig befant meg i? Hvorfor fikk ikke Skancke veiledning i å håndtere traumet han befant seg i, med sin syke sønn? Må folk virkelig sette lyd til tsuniamiene sine og rope høyt for å signalisere det opplagte: at man nettopp er blitt skylt over ende og kanskje trenger hjelp til å stable beina under seg igjen?

14 kommentarer:

Anonym sa...

Du har nok vært litt 'uheldig' Anniken. Vi er en gjeng jenter som traff hverandre under sykdommen og vi fikk ALLE anledning, hver for oss, til å snakke med en samtaleterapeut på sykehuset. De foreslo en prest også, men da svarte en av mine muntre venninner: "Synes DET er litt tidlig jeg". Det kaller jeg galgenhumor midt i elendigheten. Kanskje personalet på sykehuset mente at Erlend var nok for deg, har hørt om det også, at de legger 'alt' over på de pårørende pga tidspress osv. Stå på krava, Anniken ;-)

Anniken sa...

Galgenhumor er herlig syns jeg når livet butter en i mot. Heia venninna di!

Jeg fikk også tilbud om å snakke med psykiatrisk sykepleier og prest da jeg fikk tilbakefall, men det tok så lang tid fra behovet mitt oppstod til tilbudet kom. Jeg hadde behov for hjelp til å sortere tankene i det øyeblikket jeg vite om tilbakefallet, ikke flere uker etterpå. Kan jeg spørre om hva slags type kreft dere har/hadde? Du trenger ikke å svare hvis ikke du vil.

Så fint at dere er en gjeng som fant hverandre under sykdommen. Jeg har også truffet flere flotte folk på min sykdomsvei. Det er verdifullt.

Ann Kristin sa...

Bra skrevet og jeg er helt enig. Jeg har heller ikke fått noe tilbud verken om pille eller noen å snakke med. Stå på!

Anonym sa...

Hei igjen :-)
Det er ikke noe å holde hemmelig, vi hadde alle fem Hodgkins og var da i alderen 20-25 år. Nå har det gått ca 2 år siden siste gifta, men vi strever med kontroller og lar tiden jobbe med et håp om at vi blir løslatt med ordet HELT FRISK skrevet i pannen, he he. Jeg har humor jeg også og det MÅ til, jeg har ikke verdens beste tålmodighet, dessverre, så tiden mellom kontrollene kan være pyton :-( Godt å ha hverandre selv om vi ikke treffes så ofte lenger pga avstand osv.

Anonym sa...

Hei!Jeg er mor til en jente som hadde HL.Kan dere svare om noen av dere fikk tilbakefall og noen av dere hadde forstørra noen av lymfe knutene etter behandling.Tok det lang tid før de var helt normale igjen?

Anniken sa...

Det er for galt det der altså. Og jeg forstår ikke hvorfor det er sånn...

Anonym sa...

Hei mor til jente,
Ingen av oss fem har fått tilbakefall, men du har vel lest Annikens blogg, det kan skje, dessverre. Vi går framdeles til kontroll CT/blodprøver og klinisk undersøkelse. Hittil har ingen av oss forstørra lymfer etter behandlingens slutt, heldigvis. Datteren din går framdeles til kontroll, eller? Hvis du er det minste i tvil, kontakt legen selv om det er mellom to kontroller. Hvis hun er erklært frisk og du mener det er noe galt, ta kontakt med legen. Det går bra skal du se :-)

Anonym sa...

Min datter var ferdig behandlet for HL i 2011.PET ble oppfatett som negativ.Hun fikk ikke stråling.Hun hadde etter kuren fortsatt 3 lymfe knuter som var forstørra.Nå på siste kontroll sa legen at de er fornøyde.2 av de tre er på normall størelse og en som er på samme størrelse som i november.Heldigvis ikke større.Derfor er jeg litt engstelig og førstår ikke at de er fornøyde selv om de ser på Mr at det er en som er fortsatt litt forstørra.Vi går på kontroller hver 3 måned.Var sist 1.03.Hilsen Amra.

Knut Femris sa...

Kjære Torgeir. Jeg vet så inderlig vel hva du skriver om, hva du tenker, hva du føler. Jeg lever selv med kreft, i flere organer. Den spiser meg langsomt opp innenfra. Jeg får ikke mer behandling. Jeg vet hva som kommer, men det synes fortsatt ikke på overflaten. Jeg, som deg, prøver å påkalle oppmerksomhet gjennom å skrive og holde foredrag, ikke for å få egen medlidenhet, men for å rette søkelyset på alle enkeltskjebnene som føler tsunamien skylle gjennom nettopp deres liv. Jeg vil bruke min stemme til å vekke andre, til å få dem til å løfte foten fra gasspedalen, løfte blikket mot det som skjer rundt seg, kanskje nettopp hos nærmeste nabo..

De fleste av oss farer gjennom livet som i en bil med vinduene sveivet opp og radioen på fullt for slippe å bli påminnet om hva som skjer utenfor. De trenger et "rødt lys", for å bli tvunget til å stoppe opp, se seg omkring å sanse hva som skjer utenfor. Ikke bare én gang, som din artikkel i Aftenposten i går, eller min Amagasinet 10. februar, eller noen av de andre som får sin historie på trykk, eller i TV. Vi trenger en kontinuerlig påminnelse om det du, jeg og andre opplever som personlige katastrofer.

I morgen er det et nytt oppslag/rødt lys som stjeler vår oppmerksomhet. Mer av det samme, repetisjon, er det som vil ha effekt over tid. Og så må vi "organisere oss", få med flere trompeter, og blåse hardt og kontinuerlig for at folk rundt skal bli oppmerksomme, ikke bare på dagens hendelse, men på det faktum at dette skjer hver dag med enkeltindivider, mennesker som er nær, naboen… slik at flere og flere tar dette inn over seg og begynner endre holdning. Det tar tid, men så kan vi være med på å skape en mer følsom og oppmerksom verden rundt oss.

Knut Femris

Anniken sa...

Hei Knut

Jeg heter Anniken og skriver denne bloggen. I går skrev jeg et blogginnlegg inspirert av Torgeirs kronikk "De tause tsunamiene". Jeg ser du har rettet kommentaren din til Torgeir, men jeg tviler på at han leser bloggen min, så jeg anbefaler deg å kontakte ham direkte.

Anonym sa...

Hei.

jeg er glad for at du tok dette emnet opp. Jeg har også undret meg mye over dette. Jeg har ikkje kreft, men jeg har personlig kjentskap til helsevesenet.

Hell og lykke videre Anniken!

Anonym sa...

Ja, tenker på de tause Tsunamiene og terroren som skjer i de vanligste hjem hver dag selv. Bra noen skriver om de også. de som havner midt oppi disse er like mye verdt. D blir jo like stort i den store sammenhengen men også så smått når det ikke er verdt å nevnes. Sukk, rar verden.

Anniken sa...

Takk for det!

Anniken sa...

Alle som blir rammet av en "tsunami" bør få lik tilgang til hjelp. Det skal ikke være slik at noen må lide i stillhet, til tross for at det er åpenbart at situasjonen personen befinner seg i er traumatisk.

Legg inn en kommentar