onsdag 14. mars 2012

Gjesteblogger for Kreftforeninga

Husker dere i forrige uke da jeg var litt fraværende på bloggen fordi jeg holdt på å mekke på noe? Nå har jeg mekket ferdig, og er klar til å presentere resultatet: Jeg har nemlig skrevet et blogginnlegg på Kreftforeningen sin blogg!

For en liten stund siden fikk jeg en mail fra Kreftforeningen med spørsmål om jeg kunne tenke meg å gjesteblogge for dem. Det ville jeg jo selvfølgelig! Oppdraget var å skrive om det å få vite at man endelig er kreftfri og tanker om veien videre. Det ble til et innlegg med samme navn som bloggen min: Veien tilbake igjen.

Trykk på linken for å lese innlegget, og still gjerne spørsmål eller legg igjen en kommentar.

6 kommentarer:

Anonym sa...

Flott gjesteblogg for Kreftforeningen, Anniken :-)
Livet etter vi har fått beskjeden: Kreftfri er "Overlevelsens pris" iflg min onkolog. Vi hadde ikke noe valg og heldigvis for det. Vi ville jo leve!!! Vi kommer bare senere i mål enn andre FRISKE på vår alder, men da kommer vi sterke i flokk og har flere erfaringer, som vi kunne ha vært foruten, men som kan være til nytte for andre i en sykdomsperiode, sånn som at du blogger.
Skulle visst har skrevet kommentaren under 'Veien tilbake igjen', men gjort er gjort. Håper du leser dette, uansett.

Anniken sa...

Takk for fin kommentar:) Det å bli kreftfri har som regel en pris ja, men jeg har inntrykk av at ting blir bedre med tiden. Jeg håper iallefall det.

Eve Ha sa...

Veldig bra beskrevet, vanskelig å beskrive med ord om dette. Fikk tårer i øynene når jeg leste det du har skrevet og kjente selv på kroppen igjen hvordan det selv var å få den samme beskjeden som du nå har fått (fikk den beskjeden for litt over 1 år siden). Brutalt,så mye tanker og følelser.MEN som du selv skriver, d er fullt mulig at tiden blir bedre. Fikk bare lyst å holde rundt deg og si at alt kommer til å gå bra skjønne deg :)

Anniken sa...

Takk for fine ord:) Så godt å høre at du også er kreftfri.

Ingrid H sa...

Hei !
Skrev i din gjesteblogg- men tenkte bare skrive litt til her- når det gjelder det å höre på sin kropp.
Jeg er slev lege- og nå pasient- og det har vist seg å väre litt av en dragkamp å höre på sin kropp.
för jeg fikk min nye cancer så ble jeg bare tröttere og tröttere- hentet meg liksom ikke inn etter alle behandlinger som var ferdig- og var dårligere enn jeg forventet på min antihormonelle behnadling for brystcancer.
Jeg gikk til min onkolog og spurte om det kunne väre tegn på at kreften var tilbake- men det benektet ham. Vilket jeg jo forstår- det er et alt for diffust tegn.
Min psykiater gikk jeg også til-da jeg undret på om jeg da var deprimert- hvilket jeg ikke var. Ok- da var det jo bare å gå videre.
Etterhvert begynte jeg å gå ned i vekt- og da sa jeg til meg selv at jdet minnet meg veldig om da jeg fikk min forrige brystkreft- i 2009. Men- dilemmaet er jo - att når det ikke er noe håndgripelig å finne - jeg kjente ingenting i brystet, ingen lymfkjertler noe sted- da blir det vansklig. FOr en lege kan jo ikke screene enhver pawient som kommer og er urolig for kreft.
Skal man höre på sin innre stemme- JA- men hvordan skal man får gehör for den hos legen ?. Som lege selv vet jeg at man ikke kan agere med undersökninger på alt som en pasient kommer med.
Det er vansklig.
For min del ble det den årlige mammografikontrollen som viste at det var kreft i det andre brystet
Jeg syns det er en STOR KUNST vi kreftpasienter må utvikle. Vi må läre oss å leve våre liv positivt videre- dempe angsten og bekymringene, uvissheten om kreften fremdeles finns eller kommer tilbake- og alle kroppens signaler må vi strengt evaluere- og aller helst avfeie som normale sensasjoner. Den balansen mellom frisk og - eller kreftsyk? krever ENORME mengder ENERGI !!!!! Jeg kaller det for å leve to paralelle liv. Efter cellgifter mm så er vi jo FRISKE i samfunnets öyne- og vi gjör vårt beste for å leve normalt. Men paralellt med dette har vi jo kontinuerlig vår erfarenhet med kreftsykdommen med oss i bagagen- og det den har gjort med oss PSYKISKT er en trofast fölgesvenn- uansett om vi vill eller ikke. Det syns ikke på utsiden- men det betyr ikke at den fölgesvennen ikke finns. Den finns for den det gjelder- og alle dens näre og kjäre.
Takk igjen for ditt finfine innlegg. önsker deg LYKKE LYKKE til på din vei- og kommer til å fölge bloggen din : )
Beklager mange skrivefeil- bor i Sverige siden 2003 : )
I dag skal jeg blogge om min erfaring med NAV- men som i Sverige heter Försäkringskassan. DU burde gå inn og lese- for det er en ganske crazy historie.
Ingrid

Anniken sa...

Hei igjen:) Så hyggelig at du har funnet veien hit.

Det må ha vært veldig tøft å føle at noe er galt med kroppen, og kanskje ane at kreften er tilbake, uten å kunne gjøre noe med det (annet enn å vente på tydeligere symptomer). Med meg var det helt omvendt. Jeg følte meg skikkelig bra, men så ble tilbakefallet avdekket ved en rutinekontroll.

Er helt enig i at det er en stor og vanskelig kunst vi kreftrammede må utvikle. Man skal holde motet oppe og se framover under ekstremt vanskelige forhold. Det gjelder ofte både under og etter behandling. Men etter behandling opplever man plutselig forventninger fra samfunnet som man kanskje ikke er klar for enda. Da må man virkelig jobbe med å lytte til sin egen kropp, og ikke til andres ønsker.

Takk for fin kommentar, jeg skal sjekke ut bloggen din også. Og lykke til med siste del av behandlinga. Hold ut!

Legg inn en kommentar