mandag 30. april 2012

En spennende dag

Her kommer innlegget om da jeg var gjest på God Morgen Norge sammen med Tone Ikdahl og Marit Bjørgen for å snakke om kreft og fysisk aktivitet. Anledningen var åpning av nytt Pusterom (treningsrom for kreftpasienter) torsdag 26.04.12. Senere på dagen holdt jeg tale på selve åpningen. Takk for alle lykkeønskninger og heiarop i forkant. De kom godt med:

På torsdag våknet jeg kl 04.50 uten sjanse til å få sove mer. Jeg var så nervøs! Jeg skulle på live-TV sammen med Marit Bjørgen og ante ikke om kroppen, og ikke minst topplokket, ville takle det. Med heftig fatigue og en hjerne så preget av cellegift at den når som helst kunne finne på å skru seg av og nekte å fungere, var det definitivt et sjansespill å takke ja til å delta på hele Norges morgenunderholdning. Jeg kunne lett bli underholdning i lang tid fremover - ved å bli hun som satt på TV og bare sa "eeeeh.....eeeeeh.....hæ?".

Jeg hadde planlagt torsdagen ned til minste detalj. Klærne var lagt fram og frokosten foreberedt. Jeg ville ikke kaste bort noe energi på unødvendige ting. Erlend kjørte meg til TV2s studioer på Karl Johan, og da Guro og Kate fra treningsprosjektet også dukket opp, begynte jeg endelig å få nervene under kontroll. Dette skulle gå bra! Jeg visste ikke helt hvordan, men det måtte det bare.


Meg, Guro og Kate backstage

Jeg må innrømme at det ikke akkurat la en demper på nervøsiteten at jeg skulle intervjues sammen med Marit Bjørgen. Men da hun kom var hun så hyggelig og jordnær at jeg helt glemte hvor kjent hun er. Dermed føltes det bare som om jeg skulle intervjues sammen med ei veldig hyggelig, vanlig dame. Ingen diva-fakter der med andre ord.


Sjekk hvor muskløs overarmen min er i forhold til Marit sin!


I sminken før sending

Jeg var så trøtt at jeg holdt på å stupe før jeg skulle i studio, og en snikende hodepine begynte å gjøre seg gjeldende. Men jeg forsøkte å gire meg opp, samtidig som jeg sa til meg selv at "dette går bra, null stress, du kommer å gjøre det kjempebra". Men da Marit, Tone og jeg gikk ned trappene til studioet for å intervjues, var jeg ikke like sikker lenger. Kom hodet mitt til å klare å fokusere og respondere under intervjuet? Jeg ante jo ikke hva slags spørsmål de kom til å stille en gang! Da kameraene gikk på og programlederne begynte å snakke, dunket hjertet mitt så hardt og høyt at jeg var sikker på at mikrofonen skulle fange det opp. Men så var vi i gang, og jeg kom inn i modus, akkurat som jeg gjør på eksamen og andre ganger jeg må prestere. Og det gikk fint! Jeg svarte på spørsmålene som ble stilt, uten at hjernen koblet seg fra. Etterpå kunne jeg puste lettet ut, fornøyd med egen innsats og glad for at det hele var over.

Etter sending hang vi litt på bakrommet alle sammen, før vi dro hver til vårt. Marit, Tone, Guro, Kate og jeg skulle treffes senere på dagen, på åpninga av nytt Pusterom og Vardesenter på Ullevål. Jeg gikk hjem og la meg på sofaen, men fikk ikke sove, for da var jeg blitt nervøs for talen jeg skulle holde for blant andre flere av landets helsetopper. For en dag! Etter et par timer med hvile, var det på'n igjen og jeg dro til Ullevål. Jeg var egentlig helt gåen, men tvang kroppen min til å klare det også. Da åpningen startet var jeg nr 5 til å tale. Jeg sa igjen til meg selv at "dette skal gå helt strålende" (selv om jeg igjen ikke helt trodde på det), og da min tur kom, gikk jeg på nytt inn i modus.


Jeg fortalte om mine erfaringer som bruker av det gamle Pusterommet. For flere bilder fra åpningen, trykk her.

Og tror du ikke jeg klarte å fremføre det jeg skulle si på en fin måte. Etterpå kom det overveldende mange mennesker bort til meg og sa at jeg hadde gjort en god jobb. Jeg ble så glad! Helt siden august har jeg følt meg som en byrde for andre, men på torsdag klarte jeg å bevise for meg selv at jeg igjen kan stå på egne ben og gjøre en god innsats for andre - til tross for alt jeg har vært igjennom. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor godt det var å oppdage det. Jeg har vært så redd for at jeg aldri mer skulle klare å prestere under press, men torsdagen viste at jeg fremdeles har det i meg. Det bare koster litt mer å hente det frem. Fredagen var jeg nemlig et totalvrak. Jeg har ikke vært så sliten og hatt så vondt i kroppen på lenge. Men det var en liten pris å betale for en så fantastisk dag som torsdagen var. Lørdagen var jeg (sånn ca) på beina igjen, og kom meg avgårde på Ungdomsgruppen i Kreftforeningen sitt landsmøte. Bedre sent enn aldri!

Så til alle dere der ute som sier nei til utfordringer fordi sykdommen har svekket dere: bare kast dere ut i det og prøv! Mest sannsynlig går det bra. Jeg ville iallefall aldri ha vært torsdagen foruten, til tross for at jeg var ganske bekymret for den i forkant. Nå var kanskje dette en ganske ekstrem dag for en sliten kropp, men det går jo an å begynne i det små. Hva med å si ja til den stående invitasjonen du egentlig bare hadde tenkt til å la ligge? Eller hva med å prøve å trene selv om du ikke vet om du orker? Plutselig kan du finne overskudd i ting og situasjoner du trodde skulle slite deg ut. Men det vet du ikke før du har prøvd. Så kast deg ut i det og våg å eventuelt gå på trynet en gang i blant. Den som intet våger, intet vinner!

PS Jeg er fremdeles i dialog med TV2 om å få lov til å bruke innslaget fra God Morgen Norge her på bloggen. Håper de gir meg tilgang til det.

2 kommentarer:

Lillian B.R. sa...

Fy søren Anniken! Du er superflink! Jeg håper virkelig du får bruke innslaget. Vil gjerne se deg briljere på live TV:)
Og den armen..kjenner jeg den igjen fra en viss fremføring av et visst prosjekt om ting vi ikke kunne?! Eller va det pelikanhake?! ;) gliser bare ve tanken:p
Stå på! God dag videre:)

Anniken sa...

Hahahaha, ja tror det var du som hadde armen og jeg som hadde pelikanhaka. Hahaha, har du vist det til Ola eller?

Nå er det ikke lenge til dere reiser! Goood tur, gleder meg masse til å se bilder:)

Legg inn en kommentar