onsdag 4. april 2012

God påske

Det er påske, det er ferie, det er sol. Iallefall her på Sørlandet. Det er herlig, og jeg nyter det. Skikkelig!

Dessverre er ikke alle like heldige. Noen må bruke påska på å få kroppen pumpet full av cellegift, isolert fra omverdenen. De skal igjennom stamcelletransplantasjoner. En 13 år gammel jente fra Haugesund er en av dem. Hun behandles for Hodgkins. En annen er 23 år gamle Suleika Jaouad. Hun behandles for leukemi. The New York Times skal følge sistnevnte gjennom transplantasjonen, og har i den anledning laget en filmsnutt om henne før det hele settes i gang. Jeg anbefaler dere på det sterkeste å trykke her, og se den 7 minutter lange videoen. Jeg relaterer meg veldig til denne jenta, og tenkte akkurat de samme tankene som hun uttrykker, før min egen stamcelletransplantasjon.

Nå er det gått 4 måneder siden jeg kom hjem fra sykehuset, og 3 måneder siden jeg var ferdig med strålinga. Jeg husker at mens behandlingen stod på, var det var to ting jeg gledet meg mest til: Det ene var å kunne spise uten ubehag, det andre var å bli kvitt den altoppslukende utmattelsen. Etter en måneds tid kunne jeg spise uten problemer, men det er først den siste måneden at jeg føler jeg har fått ristet fatiguen nok av meg til å kunne oppleve en viss livskvalitet. Det er så ufattelig deilig! I går for eksempel, dro vi til Kristiansand. Det er ca 4 mil herfra (reisen var dermed også energikrevende). Vi var der i overkant av to timer, og gjorde litt forskjellige ærender. Da jeg kom hjem var jeg et totalvrak resten av dagen, men det gjorde ikke så mye, for jeg vet at for bare 3 uker siden ville den turen ha vært umulig. Jeg kjenner kroppen sakte, sakte våkner til liv igjen. Noen ganger er jeg utålmodig og føler jeg at jeg står på stedet hvil, mens andre ganger får jeg sånne øyeblikk hvor det plutselig slår meg hvor ufattelig heldig jeg er: Jeg er ferdig, jeg er fri og på vei til å bli frisk! Livet er aldri mer vakkert enn i de øyeblikkene jeg tar dette inn over meg.

Jeg ønsker så inderlig å formidle til jenta fra Haugesund, Suleika og andre som befinner seg midt i en kreftbehandling nå, at selv om man i kreftverdenen aldri får noen garantier, så kan det gå bra. Og før man vet ordet av det kan man befinne seg på café med venner eller ute på sykkeltur - med de mørke kreftskyene bare så vidt synlige i horisonten. En klok mann på sykehuset sa til meg: "Når alt ser som mørkest ut, bytt ut de vonde scenarioene i hodet med livet slik du vil det skal være, og sett deg disse gode bildene som mål". Så hver gang jeg kjente hjertet pumpet i frykt for hvordan det hele egentlig skulle ende, så jeg for meg gode dager med gode mennesker. Etter å ha gjort det igjen og igjen, klarte jeg til slutt å overbevise meg selv om at disse gode dagene var i vente. Jeg måtte bare komme meg igjennom alt det kjipe først.

If you are going through hell, keep going! (Winston Churchill)

Nå er jeg igjennom det verste. Livet kan fremdeles være utfordrende, men er allikevel godt. Og selv om mine skyer for øyeblikket nesten ikke er synlige, vet jeg inderlig vel at de plutselig kan befinne seg rett over hodet mitt igjen. Jeg setter dermed pris på hver eneste dag på en måte jeg aldri har vært i nærheten av tidligere (klisjé, ja jeg vet, men det er jo sant!).

Så når jeg sier "god påske", går den hilsenen spesielt til de som må bruke høytiden på kreft. Bit tenna sammen, kom dere igjennom og fokuser på fine scenarioer som venter dere når behandlingen er ferdig. Og hvem vet, kanskje, hvis dere ser litt ekstra etter, har livet mye vakkert å by på selv om kroppen for øyeblikket er tynget av all behandlinga. Den som leter, finner - er det ikke sånn?

God påske!


PS Husk å sjekke ut filmsnutten om Suleika

6 kommentarer:

Ann Kristin sa...

God påske!

Anonym sa...

God påske!
Idag er de nøytrofile på 0,6 og for første gang på 11 dager er det lille av mat Maria får i seg ikke kommet i retur. Dette går rette veien :-) Vi er positive og jeg blir enda mer optimistisk av å følge bloggen din. Du er god!

Hilsen mammen til Maria

Anonym sa...

God påske, Anniken!
Jeg får min aller siste dose cg 3.påskedag! Juhuu! Da blir det snart sommer i både sjel og sinn og kropp - og i Trøndelag! Takk for at du fortsetter å dele tanker og gode ord på bloggen din. Den er min viraminpille med ettertanke. <3
Kristinklem.

Anniken sa...

Takk for det! Det har vært en riktig så god påske. Håper den har vært det for deg også:) Sees vi på Landsmøtet til Lymfekreftforeningen eller?

Anniken sa...

Det er så utrolig godt å høre! Jeg så glad på deres, og ikke minst Marias, vegne. Og så hyggelig at bloggen min kan fungere som positiv inspirasjon. Som du sier: Dette går veien:)

Anniken sa...

Åååå, tenk det, Kristin! Da er du faktisk ferdig. For alltid! Jeg vet godt at det ikke er spesielt gøy å få nok en dose innebords, men dette er den siste, så når effektene av den er overstått går det bare oppover. Det syntes jeg var helt fantastisk å tenke på. Lykke til med siste runde. Heia heia:)

Legg inn en kommentar