lørdag 26. mai 2012

Kjenn etter, ta tak, gå videre!

Før jeg kom til Catosenteret både gruet og lengtet jeg etter å komme hit. Jeg gruet meg fordi jeg ikke hadde lyst til å reise bort fra Erlend, og lengtet fordi jeg trengte en ordentlig pause fra det hektiske hverdagslivet. For selv om jeg i hverdagen er tvunget til å hvile mye iløpet av dagen, bruker jeg allikevel opp all energien min hver eneste dag. I det siste har jeg kjent at kroppen min sårt har trengt å opparbeide seg et overskudd. Nå som jeg er på rehab, er det store muligheter for det. Men det skjer ikke automatisk. Første gangen jeg var på rehabilitering, på Landaasen, var jeg sosial så og si hele tiden, så jeg fikk ikke tid til å bearbeide det jeg hadde vært igjennom. Den andre gangen, på Hauglandssenteret, studerte jeg innimellom alle treningsøktene - med det resultat at jeg nesten slet meg ut. Denne gangen har jeg dermed vært veldig bevisst på å ta livet på rehab helt med ro og være en del for meg selv. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å ikke sysselsette tankene med andre ting, hvis tankene og følelsene rundt tilbakefallet skulle bestemme seg for å komme til overflaten. Og det har de gjort. Siden jeg var syk da oppholdet startet, var jeg psykisk nedbrutt allerede da jeg kom hit (for meg er det nesten umulig å holde meg oppe psykisk når kroppen er nedbrutt - de henger nøye sammen de to). De to første ukene har med andre ord vært ganske harde. Jeg har kjent på alt det kjipe jeg har vært igjennom, og gjør det fremdeles, selv om det går bedre nå. Nå er iallefall kroppen i form igjen, så da går det automatisk bedre i topplokket også.

Men det er hardt å ta tak i gammalt grums. Selv om jeg egentlig hadde gitt Erlend fri, måtte jeg innkalle ham til krisemøte her en dag, for jeg følte meg så elendig. Da fant vi en plan på hvordan han kan leve livet i Oslo, samtidig som jeg ikke føler meg helt alene i tankekaoset. Han skal suse rundt i byen, og så komme hit på avtalte dager. Da vet både han og jeg hva vi har å forholde oss til. Vi har omtrent vært limt fast ved hofta det siste året, så det er utrolig uvant å plutselig ha begrenset tilgang til ham. Men det er nok bra for oss. Jeg må lære meg å bli selvstendig igjen, og han må få leve livet uten å måtte ta hensyn til meg hele tiden. Og nå har vi altså funnet en plan på hvordan begge deler kan oppfylles. Jeg liker hvordan vi begge er veldig løsningsorienterte. Da ordner det seg jo alltid!

Har dere turt å kjenne ordentlig etter på alt dere går/har vært igjennom?

Jeg er overbevist om at det er kjempeviktig å på et eller annet tidspunkt ta tak i det og komme seg igjennom sorgen/fortvilelsen/skuffelsen, slik at man etter hvert kan gå videre i livet. 

2 kommentarer:

Anonym sa...

Hei Anniken!
Jeg forsøker å tenke over hva jeg har vært gjennom, men det utløser ingen tårer, bare tanker om at DET kan komme igjen. Nå har jeg ligget i 3 dager med magekjør, men synes jeg har vondt over alt og at lymfene under armene merkes. Trodde jeg skulle få akuttime hos fastlegen på torsdag, så feil kan man ta, han hadde allerede reist på pinsetur, men legesekretæren sa det var varmen som var årsak til plagene mine. Om det var noen trøst, det var det IKKE. Vi skulle også vært på pinsetur, men enda en gang er det min skyld at vi må bli hjemme. Stakkars min kjære, familie og venner er bortreist, så da har han bare meg, vraket :-(
Ønsker deg en god pinse.
Varm klem fra Cocoa

Anniken sa...

Tidligere har ikke jeg heller klart å utløse noen tårer ved å tenke på hva jeg har vært igjennom, men på Catosenteret fikk jeg endelig senket skuldrene og da kom de egentlig automatisk.

Så kjedelig at du har vært syk! Jeg kjenner igjen den kjipe følelsen av å hindre min(e) nærmeste i å gjøre det de har mest lyst til fordi de må ta vare på meg. Men jeg trøster meg med at jeg naturligvis ville ha gjort det samme for dem, så da prøver jeg å ikke ha (så veldig) dårlig samvittighet for det.

Håper formen er bedre, og at dere har fått litt ut av pinsa allikevel:)

Legg inn en kommentar