søndag 20. mai 2012

Rehab for både Erlend og meg

Nå har jeg vært en uke på Catosenteret, og jeg har dessverre ikke fått så veldig mye ut av den. Jeg begynte ikke å komme i form igjen etter helgen før på torsdag, og da jeg forsøkte meg på en treningsøkt på fredag gikk jeg på en smell. Typisk! Jeg var visst litt for ivrig og trente for tidlig, så da ble jeg liggende strak resten av fredagen. Det gjorde meg ganske nedfor, for jeg var så lei av å være i dårlig form. Nå hadde jeg endelig begynt å føle meg bedre igjen, og så ble jeg nok en gang satt tilbake. Det minnet meg alt for mye om de dårlige tidene i høst/vinter, da jeg var ute av stand til å gjøre noe som helst. Jeg vil bare være ferdig med den perioden, og ikke oppleve noe tilsvarende. Derfor går det ganske hardt inn på psyken min når kroppen blir satt ut av spill.

Erlend skulle egentlig komme hit på fredag, men da vi snakket på telefonen var han sliten og oppgitt over noe han ikke fikk til på jobben, og jeg var lei meg fordi jeg var slått ut. Ingen av oss var i særlig toppform med andre ord. Da gikk det plutselig opp for meg at det var jo ikke nødvendig for ham å komme og besøke meg. Selvfølgelig ville det ha vært behagelig å ha ham her til å holde rundt meg og si det skulle gå bra, men nå var jeg faktisk allerede i gode hender på rehabiliteringssenteret. Kunne ikke Erlend få slippe å gå fra en kjip dag på jobben og rett over til min kjipe dag? Kanskje han også kunne trenge litt rehabilitering, eller pause, fra mine kreftrelaterte hverdagsproblemer, som jo unektelig preger forholdet vårt i stor grad. Jeg foreslo at han skulle holde seg hjemme istedet for å komme til meg og heller treffe noen kompiser. Først sa han at han hørte jeg var lei meg og at han derfor selvfølgelig skulle komme. Men da jeg forklarte tankegangen bak forslaget mitt, trengte han bare å tenke seg om i 2 sekunder før han sa seg enig. Så nå har vi bestemt at han også skal bruke denne måneden til rehabilitering. Han skal leve livet i Oslo uten å måtte ta hensyn til meg. Og så kommer han ut hit og besøker meg de dagene det passer for ham og jeg er i god form. Vi trenger sårt flere gode dager sammen - dager hvor vi ler og fjaser og tuller og tøyser, og bare har det fint. Forrige helg var en brutal påminnelse om hvor lite som skal til før forholdet vårt snus fra kjærester til pleier/pasient-forhold igjen. Det skulle bare et par vaksiner til og så var det gjort. Nå er jeg i trygge omgivelser på Catosenteret så nå kan de ta seg av pleiebiten, mens Erlend kun skal få det beste av meg. Det fortjener han.

Får deres pårørende litt fri innimellom? Hvordan gjør dere det i praksis isåfall?

2 kommentarer:

Anonym sa...

Hei Anniken :-)
Jeg VET det tar på våre kjære å se at vi ikke duger, selv om vi må hale det ut av dem. De gjør jo ALT for oss. I praksis gjør vi det sånn at min kjære trener og spiller biljard hver onsdag, drar rett fra jobb. Annen hver fredag treffer han kompiser og hygger seg. Jeg har også forbudt han å ringe eller sende sms med spørsmål 'om hvordan har du det'. Det var vanskelig for han i begynnelsen, men nå går det greit. Kos deg på Catosenteret og samle krefter, så får Erlend tilbake ei kvikk jente ;)
God klem fra Cocoa

Anniken sa...

Så kjekt å høre hvordan dere løser det i praksis. Er definitivt viktig å ta hensyn til hverandre når forholdet er under harde belastninger. Kos dere videre - både sammen og hver for dere:)

Legg inn en kommentar