mandag 4. juni 2012

Om å velge å leve

Dette er en blogg som hovedsaklig dreier seg om kreft, men med kreft følger så mangt. En av de tingene som ofte følger er fatigue. Det er en form for slitenhet, utmattelse og/eller trøtthet som kan komme både av behandlinga, men også av selve kreftsykdommen. Visste dere at de som har/har hatt Hodgkins Lymfom har høyere risiko enn andre kreftpasienter for havne i denne tilstanden? Det viste seg at jeg var en av de uheldige.

Uansett om man har kreft, fatigue, ME, et amputert bein eller helsa i behold så handler livet om en ting: å leve kontra å bare eksistere. Å eksistere er lett. Jeg sier ikke det nødvendigvis er behagelig, men det krever minimalt av en. I verste fall kan man bare ligge der og la andre styre alt. Eller man kan bare ligge der alene og svinne hen. Å leve er vanskelig. Da må man ta aktive valg og følge opp disse. Man kan for eksempel ta et valg om å etterstrebe høyest mulig livskvalitet innenfor de rammene man har. Dette valget krever ordentlig hardt arbeid, men gir muligheter for å oppleve livets goder som glede, latter og lykke.

Da jeg var ferdig med min andre kreftbehandling, var jeg så ødelagt at jeg ikke orket noenting. Bare det å tusle over gulvet inn på kjøkkenet for å hente et glass vann var en prøvelse. Samtidig kjente jeg meg rastløs. Nå var jeg ferdigbehandlet. Jeg ville leve! I måneder hadde jeg ligget på sofaen i stua og kjent cellegiften herje i kroppen. Selv om jeg i praksis fremdeles var lenket fast til den, ønsket jeg ikke noe annet enn å komme meg bort. Erlend følte det på samme måte. Selv om han hadde helsa intakt, holdt min dårlige helse ham i ganske stramt bånd i en liten radius rundt sofaen. Siden jeg var pleietrengende kunne han ikke være borte fra meg særlig lenge om gangen. Skulle han noe spesielt som tok litt tid, måtte vi skaffe "sykevakt". Dette la naturligvis store begrensninger på livet hans.

En kveld da jeg nok en gang lå under det lilla teppet mitt og han nok en gang satt i andre enden og leste avisen, sa Erlend: "Dette går ikke lengre!" Lettere bekymret over hva han mente, spurte jeg hva som var galt. "Det må skje noe i forholdet vårt igjen. Nå er du ferdigbehandlet, jeg klarer ikke bare å sitte her." Det raste cirka 100 irriterte tanker gjennom hodet mitt: Hva forventer du rett etter jeg har gjennomgått en høydose cellegift og en stamcelletransplantasjon? Ser du ikke hvor svak jeg er, eller? Du får bare gå ut da, jeg klarer meg selv jeg (selv om jeg egentlig visste at jeg ikke gjorde det). Men innen jeg rakk å si noe av dette høyt, plumpet plutselig noen uventede ord ut av munnen min: "Jeg er helt enig, Erlend". For det var jeg jo! Jeg var så lei av sofaen at jeg fikk lyst til å kaste opp bare ved synet av den. Det hadde bare ikke falt meg inn at det kanskje gikk an å komme seg vekk fra den. Jeg så på meg selv som så skral at jeg var tvunget til å ligge på den konstant. Nå var det på tide å revurdere den tanken.

Den kvelden snakket vi lenge om hva vi savnet i forholdet vårt, hva kreften hadde tatt fra oss og hvordan vi kunne få de tingene tilbake igjen. Noe var alt for tidlig å ta tak i, mens andre ting kunne, med litt list, på nytt bli en del av hverdagen. Det vi begge ønsket å få i gang snarest, var å dra på tur sammen igjen. Vi hadde begge to gode minner fra tidligere utflukter. Blant annet brukte vi ventetiden før jeg startet behandlingen for tilbakefallet på å sykle, vandre og padle land og strand. Utover høsten, spesielt da jeg var innlagt på sykehuset, kunne en av oss si: "Husker du hvor avslappende og stille det var da vi fløt nedover elva?" eller "Det var så fint da vi stoppet på den sykkelturen og spiste markjordbær". Vi ville ut igjen. Vi ville skape nye små eventyr. Hvite vegger skulle farges med solnedganger.

Og slik ble turprosjektet vårt til. Den dagen tok jeg et valg om å ikke vente til formen var bedre før jeg begynte å leve igjen. Jeg bare begynte. På vaklende bein gikk jeg på min første ordentlige tur etter behandlinga, godt støttet av Erlend. Sammen skapte vi det første av mange fine minner denne våren: en overskyet dag ute i naturen med bål og god mat. Da vi la oss til å sove den kvelden, sovnet vi med hver vår lille sommerfugl i magen. Vi visste at nå begynte livene våre igjen. Ikke i morgen, eller til høsten, eller på et senere tidspunkt når situasjonen vi befant oss i kanskje ville ligge mer til rette for det.

Nå.


4 kommentarer:

Anonym sa...

Du er så tøff Anniken:) Veldig imponert over klokskapen og viljen din! Du velger virkelig å leve! Lykke til framover:)

Klem Linda V (RKHR)

Anniken sa...

Hei Linda, så hyggelig å høre fra deg:) Takk for fine ord. Hils alle kjente! Stor klem

Anonym sa...

Jeg er så glad for at det går bra med deg Anniken :-)
Selv er jeg helt ute av form og jeg som var kommet, etter min fart, i så god form. Det blir legebesøk i morgen, det må tas blodprøver og EKG bl.a. Jeg gruer meg, men ALLE plager er vel ikke tegn på kreft, jeg har hatt to runder, takk :-(
Nyt livet!
Klem fra Cocoa

Anniken sa...

Så kjedelig å høre at du ikke er i form og må til legen for å ta undersøkelser. Forstår veldig godt at du gruer deg, men som jeg nettopp fikk erfare selv: Alle plager er ikke tegn på kreft. Jeg krysser fingrene for deg og håper alt går bra:)

Legg inn en kommentar