onsdag 8. august 2012

Første gang

Når man har vært syk og nedbrutt til et nullpunkt i alle kroppens aspekter, må man begynne på bånn når man skal trene seg opp igjen. Da er veien lang. Man skal gå fra å akkurat så vidt klare helt elementære ting som å spise selv, drikke selv, kle på seg selv og gå på toalettet selv til å skulle fungere som et normalt menneske igjen - med alt det innebærer av studier, jobb, frivillig arbeid, sosial omgang, trening og så videre. Å gå den lange veien krever intet annet enn beinhardt slit. Men innimellom alt det harde arbeidet finnes magiske øyeblikk: De første gangene man gjør ting etter behandling. Da bruser blodet, smilet brer seg, en ufattelig følelse av frihet fyller kroppen og livet er bare nydelig. Vi snakker altså ekstrem hverdagslykke. Her er mine fineste førstegangs-øyeblikk etter behandlinga:

  • Da jeg etter lang tids innleggelse på sykehuset gikk ut hovedinngangen på Radium og trakk mitt første drag med frisk luft ned i lungene (vet ikke akkurat om lufta ved ring 3 kvalifiserer til "frisk", men godt var det iallefall). Jeg visste jeg var over det verste, og at nå skulle oppturen begynne.
  • Jeg bodde i Oslo under behandlinga for tilbakefallet mens den nærmeste familien min bor på Sørlandet. De besøkte meg i sykdomsperioden, men første gangen jeg kom hjem som ferdigbehandlet var veldig spesiell. Det var jul og det var godt å være sammen med familien i vante trakter.
  • Det første venninnetreffet var også spesielt. Vi lagde pepperkaker og spiste pinnekjøtt en mørk desemberkveld. Det var så utrolig trivelig. Jeg lå for det meste på sofaen mens de andre styrte rundt, men det gjorde ikke noe. Ofte har jeg følt det slik at mens kreften gjør alt den kan for å ødelegge meg, svarer jeg med å behandle kroppen min best mulig og gjøre ting som gleder meg. Denne kvelden var så hyggelig og fin at jeg følte jeg gav kreften et skikkelig spark nedover. Jeg fikk litt backfire dagen derpå da, hehe; å spise pinnekjøtt med ødelagt tarmsystem var kanskje ikke det lureste jeg kunne ha gjort (ved høydoser cellegift, a la de man får ved en stamcelletransplantasjon, ødelegges tarmsystemet fullstendig før en ny tarmflora bygges opp igjen fra bunnen av).
  • Mens jeg var syk måtte Erlend fungere som sykepleier, hushjelp, fysisk og mental støtte, pendler mellom jobb og sykehus, oppdateringssentral og kjæreste. Det ble naturligvis veldig slitsomt for ham i lengden. Gleden var dermed enorm fra begges side da jeg lagde min første middag etter behandlinga. Han var på jobb og jeg brukte hele dagen på å forberede maten. Pasta stod på menyen. Om morgenen kuttet jeg løk. Så hvilte jeg. Et par timer senere kuttet jeg paprika og sopp. Så hvilte jeg. Så kuttet jeg squash. Så hvilte jeg. Så fant jeg fram knuste tomater og pasta fra skapet. Så hvilte jeg. Og da Erlend sendte melding om at han var på vei hjem, kokte jeg pastaen og stekte grønnsakene. Haka hans falt nærmest i gulvet da han kom hjem og fikk se meg i aksjon. Jeg klarte ikke å stoppe å smile, og holdt på å sprekke av stolthet og takknemlighet for at jeg endelig kunne gjøre litt for ham også.
  • Når man er så dårlig som jeg har vært, er man avhengig av folk til å gjøre nesten alt for en. Spesielt gjelder det dersom noe må ordnes utenfor hjemmets fire vegger. Første gangen jeg gikk på butikken selv var nesten magisk. Jeg følte en enorm frihet ved å bare kunne gå inn i butikken og plukke det jeg ville. Da jeg kom til kassa skalv beina, hodet svimlet og jeg hadde problemer med å puste. Jeg sjanglet/slepte meg hjem, men da jeg hadde kommet meg opp alle trappene til leiligheten og låst døra bak meg hadde jeg mestringsfølelse til tusen. Herlig!
  • Etter hvert som formen steg kom den første joggeturen. Den var på ca 300 meter med flere gåpauser underveis. Til tross for det ble jeg både sliten og svett. Det kjentes godt å komme i gang med litt ordentlig trening, og ikke bare trimming. I går gikk/løp jeg 3 km. Det er lite i verden som slår følelsen av formstigning.
  • I sommer hadde jeg min første kjøretur. Jeg har ikke turt å kjøre bil tidligere for hjernen min har, på grunn av all cellegiften jeg har fått, hatt en tendens til å plutselig koble seg helt ut fra tid og sted. Ikke særlig trafikksikkert med andre ord. Dessuten har jeg ikke følt jeg har hatt nok energi til å kjøre. I sommer har kognitiv kapasitet og energinivå steget et par hakk. En dag kjente jeg tiden for å sette seg bak rattet igjen var kommet. Da var det ca ett år siden sist. Erlend satt ved siden av og lot som om han ikke var nervøs. Det var det heller ingen grunn til å være, for det gikk veldig fint. Nok et skritt mot en mer uavhengig tilværelse var tatt.
  • Til slutt vil jeg nevne at det har vært mange første ganger med meg og Erlend: første gang vi gikk på kino, første gang vi dro på tur, første gang vi inviterte folk på middag osv. Livene våre har vært veldig begrenset i en periode, men nå er vi på vei dit vi vil være. Fremdeles har vi mange første ganger å glede oss til. Det er altså ingen fare for at forholdet stagnerer med det første.

Hvilket "første gang"-øyeblikk etter behandling husker dere best eller gleder dere til?

18 kommentarer:

Anonym sa...

Inspirerende å lese dine innlegg! Selv har jeg aldri hatt kreft nært innpå meg. Men jeg studerer sykepleie og synes det er veldig spennende å høre deg fortelle om din vei tilbake til livet. Jeg har utrolig utbytte av det, og det hjelper meg til å ha bedre forståelse som helsepersonell.

Anonym sa...

Det var dagen under sykehusoppholdet, da jeg satt påkledd på gangen med parykk og hadde stæsja meg så godt jeg kunne med hjelp av en sykepleier :-) Jeg ventet besøk av min kjære og hadde mobilisert alle krefter, som den dagen du skulle lage middag første gang, måtte ta alt i etapper. Det 'morsomste' var at han gikk rett forbi meg og i retning rommet jeg for det meste lå til sengs på når han kom. Det er vårt 'første'-gang øyeblikk på veien tilbake til livet. Etter det har det gått fremover, sakte, men sikkert :-) Stå på Anniken, we can make it :-)

Anniken sa...

For et inspirerende og søtt øyeblikk! Og for en fin start på veien tilbake til livet. Så godt å høre det går fremover. Vi skal klare det, ja:) Stå på videre du også:)

Anniken sa...

Til sykepleier: Wow, så trivelig å høre at til og med helsepersonell kan ha utbytte av det jeg skriver. Takk for veldig fine ord:)

Anonym sa...

Vakkert skrevet! Jeg ble rørt og tårene triller!
Klem til deg

Anniken sa...

Takk for det. God klem tilbake:)

Anonym sa...

Hei Anniken ;-)
Mitt 'første gang'-øyeblikk var når jeg kjente SULTfølelse etter 2 år! Jeg levde på smoothies og energidrikker, men endte på sondemating på sykehuset. Min vekt var da 45 kg, 15 kg lettere enn ved diagnosen :-( Jeg fikk en sen kveld lyst på grovbrød med leverpostein og agurk, av alle ting. Legen mente at DET ville jeg ikke tåle, men DET gjorde jeg, sta som jeg er. Det tok meg 1 time å få ned brødskiva, da spiserøret føltes trangt og magen rumlet, he he. Siden har jeg spist meg oppover og er i bra form etter forholdene.
Fortsatt god sommer!

Anniken sa...

Aaaah, mat ja. Så forferdelig det er å ikke ha lyst på mat! Takk for deling av øyeblikket ditt. Matlyst er uvurderlig. Nå tror jeg jammen jeg skal gå og spise, og tenke på hvor heldig jeg er som kan nyte det:) God sommer videre til deg også.

Anonym sa...

Alle skriver så fint om sitt 'første gang'-øyeblikk. Jeg følte at jeg var på vei tilbake til livet når CVK'n og venefloner ble fjernet. Og når jeg kunne gå på do alene og uten stativet med poser. Selv om det var for min sikkerhet, de som våket over meg var jo der for meg, men å slippe at det kom noen inn på rommet flere ganger natterstid, det var LYKKE, da fikk jeg sove ordentlig.
God sommer fra Lene

Anniken sa...

Takk for at du deler, Lene:) Å bli kvitt alle sykehusremedier var definitiv et stort øyeblikk for meg også. God sommer videre:)

Anonym sa...

Hei! Her beskriver du virkelig veien tilbake. Så bra. Og som en annen over her skrev - dette er rørende lesing! Ser det er knallhard jobbing, men du må da være veldig flink?!!!!! Lykke til videre. Ønsker deg alt godt!
Marit

Anniken sa...

Takk for fin kommentar, Marit:) Rehabilitering er hardt arbeid ja. Jeg er ikke noe flinkere til det enn andre, men jeg er veldig sta når jeg først har satt meg noe fore og gir meg sjelden med mindre jeg er nødt. Det har ved flere anledninger kommet godt med;)

Anonym sa...

Mitt første brett med sushi etter lang tid med lave neutrofile. Åååh, det var godt! :) I det hele tatt at mat smaker godt igjen! "Heldigvis" liker jeg ikke sukret mineralvann lenger, siden jeg skulle svelge Medrol med Sprite under behandlinga. Det er noe av det veeeeerste jeg har opplevd! :))) Fortsatt GOD rehab, Anniken! Kristinklæm.

Jeanett sa...

<3

Anniken sa...

Det er så herlig når maten smaker godt igjen! Den drikkeblandinga du beskriver høres ikke særlig god ut. Men det å ikke like sukret mineralvann lengre er vel Ikke en dum bivirkning;) God rehab videre til deg også:) Klem

Anniken sa...

:)

Anonym sa...

Anniken, du setter ord på så mange følelser og opplevelser som også jeg har hatt, og fortsatt har. vi var syk samtidig og fikk tilbakefall samtidig. vi fikk behandling nesten samtidig, og den samme behandlingen.
Det var en periode der jeg ikke turte å lese mer på bloggen din, for da skulle jeg i høydose to-tre uker etter deg. Men jeg har lest i ettertid. Jeg ser vi står overfor mye av den samme problematikken.
Takk for at du klarer sette ord på det du opplever.

Jeg har mange første-gang øyeblikk.
Og den ring3 lufta ligger ganske høyt oppe ;)
Men det som kanskje har tenkt mest på nå etterpå er den vanvittige gleden jeg kan kjenne bare av å faktisk kunne være alene i leiligheten min,å ikke være avhengig av hjelp fra andre til å gå på butikken, eller støvsuge.
Og at jeg er fri til å kunne vandre en tur gjennom sentrum når jeg vil. det er godt det!
Det er godt å sakte-sakte kunne ta tilbake deler av livet sitt. Tålmodigheten er velutviklet etterhvert :)
klem fra Meg

Anniken sa...

Hei du

Wow, så merkelig at vi har så lik historie! Hva er oddsene liksom for samme sykdom og tilbakefall på samme tid. Forstår godt du ikke turte å lese bloggen min en periode siden du skulle igjennom det samme rett etter meg. Det hadde ikke jeg heller turt!

Det er herlig når livet sakte vender tilbake. Og jo bedre formen blir, jo mer fri blir man. Jeg har også lært meg å bli mer tålmodig slik at jeg faktisk kan stoppe opp og nyte øyeblikkene, istedet for å hele tiden jage videre til det neste.

Så hyggelig å høre fra deg. Jeg syns alltid det er godt å vite at jeg ikke er alene i verden om ha vært igjennom alt jeg har vært igjennom.

Stor klem tilbake

Legg inn en kommentar