lørdag 25. august 2012

Små biter - stor helhet

Noe av det første jeg gjorde da jeg fikk kreft var å tråle nettet for blogger om andre med samme diagnose. Jeg fant noen stykker, og noen av dem igjen var interessante nok til at jeg valgte å følge dem videre. En av dem handlet om ei kreftsyk jente på min alder, og jeg kunne relatere meg veldig til det hun skrev. Halvannet år etter begynte jeg å engasjere meg i UG. Jeg ble kjent med mange flotte folk, deriblant ei veldig trivelig jente - også på min alder. Ett år etter det igjen gikk det plutselig opp for meg at jenta på bloggen og jenta i UG var samme person. Jeg fikk helt sjokk! Mest av alt fordi det ikke hadde gått opp for meg tidligere, hehe. De to jentene (som viste seg å være den samme) hadde jo tross alt samme navn - hun så bare så annerledes ut "live" enn på bloggen hvor hun er avbildet uten hår. Denne oppdagelsen endret inntrykket mitt av jenta på bloggen, og jenta jeg hadde blitt kjent med i UG, totalt. Jeg klarte bare ikke å koble de to til å være en og samme person.

I mai var Erlend og jeg på lymfekreftforeningens landsmøte (nå har jeg endelig fått lenket til foredragene som ble holdt på konferansen). Der traff jeg også ei bloggvenninne. I to år hadde vi kommentert på hverandres kreftblogger, før vi endelig møtte hverandre i virkeligheten. Da hun så meg sa hun: "Hæææ, så høy du er?! Jeg trodde du var ei sånn lita, petit bærte". Det er jeg altså ikke. Jeg er 1,78 høy. Men på bildene på bloggen ser jeg allikevel relativt lav ut når jeg står ved siden av Erlend. Han er nemlig hele 2 meter. Det sies at et bilde kan si mer enn tusen ord, men det kan også unnlate å fremheve de ordene som er nødvendige for en riktig forståelse av virkeligheten. Et bilde er nemlig kun et bilde av virkeligheten - og ikke virkeligheten selv.

Det jeg prøver å si er at sosiale medier kun viser små, utvalgte deler av en person. Dersom man tar disse delene og putter sammen til en helhet - uten å ta med i betraktningen at man kun innehar informasjon om en liten prosentdel av virkeligheten - kan den konstruerte helheten bli veldig fjern fra virkeligheten. Alle kjenner jo til facebookfenomenet hvor folk skryter på seg det ene livet mer perfekt enn det andre. Jeg prøver å være bevisst å ikke gjøre det samme her på bloggen. Det hadde vært null problem å kun vise dere at jeg drar på den ene turen etter den andre, arbeider frivillig og starter opp treningsprosjekt, og har den perfekte rehabiliteringa med den perfekte kjæresten min. Men jeg prøver også å vise dere at alt ikke alltid går på skinner. Innimellom hører dere dermed om at jeg er trøtt, eller sliten, eller lei meg. Selv om jeg egentlig tenker at det ikke er deres business, tenker jeg også at når jeg har valgt å skrive en kreftblogg er jeg nødt til å ta med nedturene også. Det ville ha vært ufint og respektløst mot andre kreftrammede å skrive en kreftblogg og late som om livet etter kreft er som å leve hver dag i paradis. 

Nå starter straks Sjukt sprek opp. Jeg kunne bare ha skrevet at vi er spente og gleder oss til oppstarten på tirsdag. Det gjør vi jo, men det finnes en bakside også. Den er at jeg er alvorlig sliten fordi jeg har jobbet så hardt med prosjektet. Derfor tilbringer jeg lørdagskvelden alene foran TV'en, mens Erlend er ute på livet. Jeg orker ikke å være med. 



Substitutter for en lørdag ute på livet sammen med venner.

Jeg skriver ikke dette for at det skal være synd på meg fordi jeg er hjemme alene (nok) en lørdags kveld. Jeg skriver det helt enkelt for å fortelle at sånn er det. Sånn er det å leve med fatigue. Og samtidig er det så mye mer. Denne lørdagskvelden på sofaen forklarer faktisk bare en liten brøkdel av hvordan det egentlig er.

Jeg håper de små hverdagsglimtene jeg gir dere på denne bloggen er representative nok til at dere kan danne dere et inntrykk av livet med/etter en kreftdiagnose som ikke er for langt unna hvordan det virkelig er. Men hele virkeligheten er bare min. Den kan ikke fullt ut deles, uansett hvor mye jeg hadde ønsket det. Ingen kan overta mine følelser og tanker knyttet til denne erfaringen. De er mine alene - på godt og vondt.

2 kommentarer:

Anonym sa...

jeg har ikke hatt kreft selv, og jeg kom over bloggen din ved en tilfeldighet for noen måneder siden. jeg finner den interessant, kanskje mest fordi jeg har hatt en viss grad av fatigue dette året selv, uten at noen finner ut hvorfor (uten sammenligning til din fatigue forøvrig).. men faktisk så kjenner jeg meg igjen i noe av det du skildrer, som feks å sitte hjemme en lørdagskveld (jeg gjorde det samme på fredag mens kjæresten var ute og hodet mitt hadde veldig lyst til å være med). og også dette med å måtte lære seg å ta hensyn til kroppen.

følte bare at jeg måtte kommentere nå å si: dette innlegget likte jeg, og jeg liker at du også skildrer det som ikke er perfekt. jeg håper du fortsetter med det!

Anniken sa...

Takk for fin kommentar:) Så fint at bloggen kan inspirere folk som ikke har hatt kreft også.

Jeg skal fortsette med å skildre både de gode og de dårlige dagene. God bedring med fatiguen fremover:)

Legg inn en kommentar