søndag 30. september 2012

Ett skritt av gangen

I forrige innlegg skrev jeg at jeg føler meg ved relativt godt mot. Det gjør jeg fremdeles. Men jeg merker at det gode motet er veldig følsomt overfor negativ informasjon. I de to tidligere rundene har jeg stort sett bare stormet frem og tenkt at "selvfølgelig skal jeg bli frisk!". Det er naturligvis utgangspunktet mitt nå også, men det skal ikke mye googling til før jeg begynner å tvile på om det kommer til å skje. Sannsynligheten for å bli helt kreftfri minsker for hvert tilbakefall. Dersom alt går etter planen, og jeg får gjennomført en ny stamcelletransplantasjon, snakker vi 50/50 for om jeg kommer til å kvitt kreften eller ikke. 50 % sjanse for å bli kreftfri er ganske mye i kreftverden, MEN det skal en god del til for å i det hele tatt få gjennomført stamcelletransplantasjonen. Først av alt må kreften respondere på den innledende behandlinga jeg skal få. Svulstene må krympes mest mulig, og helst bli borte. Så må vi finne en donormatch som kan gi meg benmarg. Søsken er som regel de eneste familiemedlemmene som er mulige kandidater for dette, fordi genene må være mest mulig like (kun søsken arver gener fra de samme to personene, altså mor og far). Sannsynligheten for at et søsken kan være donormatch er ca 25 %. Jeg har en helbror, så jeg krysser fingrene dypt og inderlig for at han er en match. Hvis ikke må sykehuset begynne å lete i de internasjonale donorregistrene. Har ikke satt meg veldig godt inni saken enda, men har fått med meg at sannsynligheten for å finne en 100 % match i de registrene er cirka like liten som å bli lottomillionær. Derimot kan man finne en match som er "god nok", men som mest sannsynlig vil gi forferdelige komplikasjoner i etterkant av transplantasjonen. De som lurer på hva det vil si, kan selv google "graft versus host disease". Kort sagt har jeg forstått det slik at nesten alt skrekkelig som går an å skje med en kropp kan hende dersom/når min kropp og den nye beinmargen begynner å krangle med hverandre (jo dårligere match, jo mer krangling). Graft versus host disease får cellegift til å virke som en søndagstur i sola. Mange av disse komplikasjonene vil som regel oppstå med en 100 % donormatch også, men som regel ikke i like stor grad som ved en dårligere match. Jeg kommer sikkert til å forklare mer om dette på et senere tidspunkt, men akkurat nå orker jeg ikke å tenke så mye på det, så dermed overlater jeg de av dere som er interesserte i å vite mer til å sjekke opp i det selv.

Ok, altså, for at sykehuset skal la meg gjennomføre en stamcelletransplantasjon må kreften respondere på forkurene jeg skal få før den eventuelle transplantasjonen, og vi må finne en donormatch. I tillegg må jeg gjennom en haug med tester for å bevise at jeg er sterk nok, både fysisk og mentalt, til å klare å gjennomføre transplantasjonen og alle komplikasjonene i etterkant. Tiden etter forrige transplantasjon var visst ingenting i forhold til det som kommer nå. Not cool.

Dette er ikke trivelig å tenke på. Faktisk er jeg livredd hele greia. Men jeg vet jo at det kommer til å gå på et vis. Det gjør det jo alltid når man er nødt til noe. Jeg kjenner litt på at kroppen ikke har fått så mye tid til å bli ordentlig fysisk og psykisk sterk igjen etter forrige runde. Dermed er det vanskelig å møte det nye tilbakefallet med urokkelig tro på egne overlevelsesevner, slik jeg har gjort tidligere. Ikke misforstå meg: Jeg skal bli frisk! Men jeg innser samtidig at det blir en fryktelig vei dit. Det gjør meg mer følsom for negativ informasjon, og jeg velger derfor å ikke fokusere så mye på det. Jeg orker ikke å gå så dypt inn i alt det vanskelige og skumle. Jeg tror jeg kommer til å ta denne behandlingsrunden veldig skrittvis, og akkurat nå er jeg fantastisk fornøyd med å få lov til å prøve den nye medisinen. Lengre frem enn det tenker jeg ikke for øyeblikket. Og når jeg kun fokuserer på disse innledende rundene med den nye medisinen, så føles de veldig overkommelige. Resten får vi ta etter hvert.

16 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg heier på deg!!

Anonym sa...

Det MÅ bare gå bra, det finnes bare en slik Anniken, og hun skal vi ha med oss lenge!

Astrid sa...

Masse lykke til framover. Jeg tenker ofte på deg, selvom du ikke vet hvem jeg er. Er selv ung med kreft og vet hvor forferdelig det er.
Klem fra Astrid

Anniken sa...

Takk!

Anniken sa...

Ja, jeg håper jeg kan få svirre rundt her på jorda en stund til;)

Anniken sa...

Tusen takk for det, Astrid. Å være ung med kreft er ikke noe å trakte etter, nei. Ønsker deg alt godt og lykke til videre:)

Anonym sa...

Både du, jeg og mange andre skal få svirre rundt på jorda leeenge :) Liker egentlig ikke å google på noe som helst om dagen, det gjør meg sjukere, fredag får jeg vite 'mitt opplegg'.
Trøsteklem Lene

Anniken sa...

Ja, det er ikke bare med den googlinga. Noen gangen kan det være kjempespennende og nyttig, mens andre ganger er det bare fælt. Masse lykke til på fredag! Det blir en spennende dag.

Siri sa...

Google kan slenge seg i veggen, mener nå jeg! Mira og jeg har tatt fram Anniken-bølgen vår igjen og sender store, syden-varme bølger i din retning. Masse lykke til framover! :D

Forresten, jeg mener å huske at Trond som sitter i styret i Lymfekreftforeningen, har vært gjennom noe av det samme du skal starte med nå. Han var ihvertfall gjennom både sykdom og 2 tilbakefall og alt i cellegift, transplantasjon og Retuximab-behandling.Hvis du vil, kan jeg gi deg hans kontaktinfo. Tror A. Fosså også kjenner Trond ganske godt. Hvis det er interessant, så sender jeg deg en privat melding på FB.

Igjen, masse lykke til!
Klem, Siri

Marte sa...

Lykke til! Jeg heier på deg, dette skal gå bra!

Silje sa...

Det er lett å google, og ikke minst fryktelig fristende å gjøre det når sulten etter inforamsjon er stor. Selv googlet jeg min egen diagnose da jeg skjønte at noe var noe alvorlig galt, og jeg oppsumerte alle symptomene... Jeg hadde nok ikke klart å la være å google hvis jeg var deg, men jeg ville ha begrenset søket. Unngå å søke på negative ord.

Det er ingen tvil om at du har en tøff tid foran deg. Men som jeg har sagt før, og som jeg sier igjen; Du er en tøff jente, Anniken! Den tøffeste jeg kjenner!! Og godfølelsen er der for deg! Du kommer deg gjennom dette også, og jeg og gleder meg allerede til vi skal invitere deg og Erlend på fjelltur - en gang der framme!

Anniken sa...

Tusen takk for info, Siri, både her og på FB. Og takk for heialbølge:) Setter alltid pris på det;)

Anniken sa...

Tusen takk, Marte:)

Anniken sa...

Googling er ikke bare bare, nei. Og iallefall ikke når negativ informasjon dukker opp selv om man ikke googler negative ord. Har latt googlinga ligge inntil videre;)

Åååå, fjelltur, ja takk! Vi gleder oss allerede:)

Anonym sa...

Tenker så masse på deg, Anniken!!

Heidi sa...

Heisann Anniken:)
Måtte sende deg en kommentar siden eg kom over bloggen din:)Trur eg møtte kjapt på deg da eg va på LKF sitt årsmøte i Klekken:)
Må Gratulere dere MASSE me den store dagen. Eg hadde faktisk bursdag den dagen...bursdag på Lymfomens dag er litt rart når eg har hatt Hodgkins sjøl. Eg feirer hver bursdag som seier!!!
Nå er det 6år siden eg blei syk, å har Fatuige som minner meg på det. men ellers er livet veldig bra:)
Eg kan difor ikkje melde meg som donor, men håper masse på at du får den som er rett for deg å får deg frisk å rask igjenn.
Sender deg masse varme bli frisk tanker, å så kansje me treffes på Klekken neste årsmøte:)
Mvh Heidi

Legg inn en kommentar