fredag 26. oktober 2012

Det går bra!

Det var en ny natt, ny svettetokt og ny angst. Ordet "kreft" gjallet i hodet mitt, og den tunge følelsen jeg får i brystet hver gang det virkelig går opp for meg hvor dypt jeg sitter i det, gjorde seg gjeldende. Dette kan ikke fortsette, tenkte jeg. Jeg orker ikke å ha det sånn! I gjesteinnlegget på Kreftforeningens blogg skrev jeg at jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle kjempe mot kreften i denne tredje runden. Det vet jeg nå. Jeg har nemlig bestemt meg for at dette skal gå bra. Tidligere har jeg ikke fått meg til å tro at det er mulig. Men nå skal det det. Jeg har nemlig bestemt meg for at uansett hvor mørk situasjonen min måtte bli seende ut underveis, så skal det gå bra til slutt. Det høres så enkelt ut å bare bestemme seg for det, og det er det. Men å i tillegg tro på det er en mye større utfordring, og nå har jeg endelig fått det til. Jeg kan ikke forklare akkurat hvordan det skjedde, men det har nå skjedd på et vis, og det er jeg evig takknemlig for. Nå har jeg en helt annen ro over meg, og klarer faktisk å nyte dagene ordentlig. Jeg har også merket at jeg er mye gladere - for nå skal det jo gå bra til slutt!

I går så jeg en episode av House. Erlend hadde allerede lagt seg fordi han var så trøtt, så jeg så den alene. I denne episoden hadde Dr. House og teamet hans en pasient de mistenkte kunne ha Steven-Johnson-Syndrom. Da mistanken ble bragt på bane, så man at alle legene i teamet ble dypt berørt. De syntes enormt synd på mannen, for det finnes ofte ingen medisiner som kan lindre symptomene - og symptomene er skrekkelige! Kroppen begynner nesten bokstavelig talt å brenne av seg selv både inni og utenpå. Huden blir full av blemmer og smelter omtrent av etter hvert (må minne om at jeg ikke er lege, så dette er nok ikke korrekt forklart, men det er nå sånn jeg har oppfattet det). Nysgjerrig som jeg er måtte jeg google dette. Da fant jeg denne videoen om en firebarnsmor i USA som ble rammet av syndromet. Forferdelige greier, hæ? Jeg tenker at jeg har det faktisk ikke så verst - selv om jeg er på tredje kreftrunden. Jeg googlet videre om syndromet, helt til jeg tilfeldigvis kom over ordet "prednisolon". Prednisolon er et kortison som jeg brukte i forrige kreftrunde. Det var svært lite trivelig å gå på, med mange kjedelige bivirkninger. Jeg begynte å lure på om det kunne bli aktuelt å gå på det i denne runden også. Jeg googlet dermed "prednisolon" og "allogen stamcelletransplantasjon". Da fant jeg denne bloggen. Den handler om en norsk mann som har hatt lymfekreft. Han gikk igjennom en allogen stamcelletransplantasjon (fremmed donor) i 2008 og sliter fremdeles med heftig GVHD (graft versus host disease) og andre store ettervirkninger av behandlinga. Ok, så føler jeg ikke at jeg nødvendigvis har det så bra allikevel. Nå var jeg på en google-rull, og klarte ikke å stoppe selv om jeg visste at jeg burde. Jeg ville lese flere blogger om stamcelletransplanterte folk. Jeg fant denne om amerikanske Stephen som også har Hodgkins. Han er nettopp ferdig med transplantasjonen sin, og prøver nå å komme seg på beina igjen. Jeg googlet videre. Så fant jeg denne. Den handler om Karin, også amerikansk, på min alder og med samme krefttype. Hun har prøvd alt som er å prøve av behandling, og nå kan ikke legen gjøre noe mer for henne. Hun venter på å dø. På dette tidspunktet har en vond klump festet seg i brystet mitt. Så finner jeg et innlegg på bloggen hennes hvor hun skriver at han på den forrige bloggen, Stephen, akkurat har dødd - sånn bare for et par uker siden. Det hadde visst oppstått komplikasjoner etter stamcelletransplantasjonen hans, og dermed døde han. Etter jeg har lest dette smeller jeg igjen laptopen og lover meg selv å aldri mer sitte alene om kvelden og google skumle ting. Så sniker jeg meg inn til Erlend, vikler meg inn i armene hans og puster tungt ut. For med meg skal det jo gå bra...

21 kommentarer:

Anonym sa...

Det skal gå bra! Jeg tror på det! og tror på deg:-) god klem fra Mariell

Anniken sa...

Tusen takk, Mariell:)

Margrethe sa...

Så klart det skal gå bra! Jeg har aldri tenkt at det kan være noe annet utfall, og det er bra å høre at du har kommet til den samme konklusjonen:)

Anniken sa...

Godt å høre du også har trua:)

Margrethe sa...

Det virker også som du gjorde det riktig ved å gifte deg;) http://www.independent.co.uk/life-style/health-and-families/health-news/researchers-discover-a-new-miracle-cure-for-cancer-marriage-8113999.html

Anniken sa...

Fantastisk! Denne kommer jeg til å bruke ved en senere anledning. Når vi klemmer pleier vi å tøyse med at "dette er medisin", og så viser det seg at det kan være nettopp det. Kult!

Marte sa...

Hei Anikken!

Min bror ble stamcelletranplantert for ganske nøyaktig ett år siden, og det gikk helt fint! Han var 34 år da og hadde AML med dårligst prognose (såkalt høyrisiko AML). De driver ikke å stamcelletransplanterer folk dersom de ikke anser sannsynligheten for at det skal gå bra som større enn det motsatte. Det er nemlig veldig dyrt. Så dette går bra.

Vennlig hilsen Marte

Anonym sa...

Denna mannen har fått återfall i sin Hodgkins 2 gånger och gjorde en allogen stamcellstransplantation för 5 år sedan:

http://www.thejournalofaprizefighter.com/

Hälsningar Louise

Anniken sa...

Så flott å høre at det gikk bra med broren din, Marte. Får satse på det gjør det med meg også:) For det er som du sier: De vil ikke transplantere med mindre de tror det kan fungere.

Anniken sa...

Hei Louise. Jeg fant ham faktisk i går, da jeg googlet videre (sammen med Erlend denne gangen). Etter å ha funnet blogg etter blogg med dødssyke eller døde hodgkinsrammede, ble jeg så ufattelig glad da jeg fant denne mannen som lever i beste velgående (etter omstendighetene). Så går det faktisk an!

Anonym sa...

Klart det går bra Anniken :)
Håper du snart får noen å snakke med som kan hjelpe deg å sortere de vonde tankene, som kommer snikende, særlig på kveldstid. Det er ikke lett 'å bare ha' sin kjære ektemann, det tar på gutta våre mer enn vi aner. Jeg snakker av erfaring vet du.
God helg klem fra Cocoa

Anniken sa...

Ja, nå har jeg avtalt time med en på Radium som jeg kan snakke med. Mer om det kommer i et eget innlegg. Det er tøft å være pårørende, ja. Men vi er heldige som slipper å gå igjennom dette alene:) Jeg prøver å passe på Erlend også oppi det hele, men ja, det er allikevel tøft.

God helg!

Anonym sa...

Hei du tapre jente!
"Du får ikke større bør lagt på dine skuldre enn det du klarer å bære - og ettersom dere er to, blir børen bare halvparten så tung".
Gratulerer som ektefolk.
Alle gode ønsker fra eks lærer.

Anniken sa...

Tusen takk for det:) Føler meg utrolig heldig som slipper å gå igjennom dette alene, ja.

Anonym sa...

Anniken läs på detta forumet och här kan du lägga ut frågor, här finns flera som gjort allogena transplantationer efter Hodgkins tillbakefall, det tar lite tid att lära sig hitta på forumet men sen är det en fantastisk källa till råd, stöd och kunskap. Läste precis detta inlägg från Jeremy som gjorde en allo i juli och mår bra: http://forums.lymphoma.com/showthread.php?t=57135

Hoppas allt går så bra som möjligt för dig i din fortsatta behandling Anniken! Louise.

Jeanett sa...

Kjære kjære deg, sender deg alle gode og positive tanker!

Anniken sa...

Tusen hjertelig takk for link, Louise! Her var det mye å fordype seg i.

Anniken sa...

Takk:)

Anonym sa...

Kom ihåg nu att jag fått denna länken via Hodgkins-forumet. Det är en kille där, Luciano som gjort en allo i England där han bor och lade ut länken till denna studie. Den visar mkt bra siffror vad gäller deras resultat av allogen transplantation: https://ash.confex.com/ash/2011/webprogram/Paper36311.html

hs/Louise

Anniken sa...

Gode studieresultater gleder meg alltid. Takk for oppmuntring! Er veldig glad for at du deler disse tingene med meg.

Louise sa...

En till som gjort en allo för Hodgkins: http://www.caringbridge.org/visit/caroljarvis

Louise

Legg inn en kommentar