fredag 12. oktober 2012

Galle

Vanligvis når jeg skal skrive et innlegg har jeg en nokså klar formening om hva det skal handle om. Nå for tiden føler jeg meg helt blank. Jeg har ikke inspirasjon til å skrive om noe som helst, og må nesten tvinge meg ned foran pc'en. Når jeg begynner å skrive vet jeg ikke hva innlegget handler om før det er ferdig. Blir interessant å se hva kveldens innlegg ender opp i.

Det at jeg ikke ivrer etter å skrive på bloggen tror jeg bunner i at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til det nye tilbakefallet. Jeg er egentlig dausjuk, men har for øyeblikket omtrent ingen symptomer som indikerer det. Jeg er under behandling, men det føles ikke sånn fordi bivirkningene er så få. Det er vanskelig å ta alvoret i situasjonen inn over seg når jeg føler meg i såpass god form. Og kanskje er det like greit å la være? Inntil videre iallefall? Ja, hadde det bare vært så enkelt. Jeg opplever at hver gang jeg prøver å flykte fra virkeligheten og bare dulle meg inn i en liksom-kreftfri hverdag, så ligger de skumle tankene og ulmer. Men hvis jeg setter meg ned og prøver å ta tak i det som er vanskelig, nekter det å komme til overflaten. Så dermed går jeg rundt i et slags limbo, og vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre med meg selv. Jeg prøver å hygge meg som best jeg kan, men merker en bismak av kreft som forstyrrer nesten alt jeg setter meg fore. Jeg klarer ikke helt å nyte maten, for jeg tenker jeg må spise litt ekstra slik at jeg har noe å gå på under stamcelletransplantasjonen. Jeg klarer ikke helt å nyte treninga, for jeg bekymrer meg om jeg tar for hardt eller for lite i med henhold til den nye behandlinga. Jeg klarer ikke helt å nyte sosialt samvær, for jeg lurer på hvor lang tid det tar etter transplantasjonen før vi kan være sammen igjen. Tror jeg må spørre om å få snakke med noen neste gang jeg er på sykehuset. Har god erfaring med at det pleier å rydde de kjipe tankene lengre bort. Har jo mange å snakke med ellers også, men jeg ønsker i tillegg å snakke med en nøytral fagperson som ikke kjenner meg fra før av. Da er det litt enklere å sette kaoset i system.

Hah, vet dere hva jeg kom på nå? Ingen har spurt meg om jeg trenger noen å snakke med. Ei 26 år gammel jente får kreft for tredje gang, og helsevesenet antar tilsynelatende at dette fikser hun fint. Og det vil jeg sikkert gjøre etter hvert - fordi jeg selv kommer til å sørge for å få den hjelpa jeg trenger. Bah.

Jeg avslutter innlegget med å si at jeg spyr av kreft. Er så lei det ordet og alt det fører med seg at jeg, ja, jeg vet ikke jeg...spyr.

God natt.


10 kommentarer:

Julie Asmussen sa...

Tanken har slått meg noen ganger at om noen blir utsatt for ulykke, drap eller andre ikke-sykdomsrelaterte situasjoner, så er det ofte et kriseteam til disposisjon for de rammede og etterlatte. Når noen blir rammet av alvorlig sykdom som du, så må man klare seg selv. Pårørende også. Sånn praktsk vil et kriseteam for alle med alvorlig sykdom være umulig. Tanken har likevel slått meg. Du får nok snakke med noen om du ber om det. Ideelt sett burde tilbudet komme uoppfordret, og ikke bare gjennom brosjyrer fra Kreftforeningen ;)

Anniken sa...

Ja, det å bli rammet av potensielt dødelig sykdom må gå under begrepet "krise", så hvorfor man ikke får tilbud om hjelp til å bearbeide det mentalt, er for meg en gåte. Enig med deg i at et kriseteam til alle som blir rammet av sykdom ville ha vært vanskelig å gjennomføre i praksis. Men om man ikke får et helt kriseteam så vet jeg at det i det minste finnes fagpersoner på sykehusene klare til å ta en prat. Hvorfor man selv må finne ut at dette tilbudet eksisterer, er bare meningsløst.

Anonym sa...

Kjære Anniken,
Enten du tror det eller ei vet jeg hvordan du har det nå om dagen.
Både på sengeposten og poliklinikken ligger det en hilsen fra sykehuspresten om at vi kan ta kontakt. Ønsker du ikke en prest, for meg virket det litt for seriøst hvis du skjønner, vi er ikke DER, vi skal leve lenge. Gjennom hun/han får du straks tilbud om å snakke med en psykiatrisk sykepleier eller en samtaleterapeut i stedet. Vi som er så heldige å ha pårørende rundt oss hele tiden er vel personalets tanker at, dette klarer de sammen.

Anniken sa...

Hei, ja det kan hende helsepersonalet tenker at pårørende er nok, men da tenker jeg at de av erfaring burde vite bedre. Pårørende er livsviktig, men det er ikke alltid de er de enkleste å snakke med. Hvordan forteller man en person man kjenner godt at man for eksempel er redd for å dø, når den personen er minst like redd for det? Da kan det være enklere å snakke med noen man ikke kjenner.

Takk for info. Skal ta kontakt neste gang jeg er på sykehuset. Du skriver at du vet hvordan jeg har det om dagen. Dermed antar jeg at du også er syk? Ønsker deg isåfall masse lykke til videre. Godt å høre du også har pårørende rundt deg. Stor klem fra meg

LoveAndLight sa...

uff tanker som ligger å ulmer døgnet rundt er vanskelig å takle. Du får ikke tak i dem så de ligger liksom å erter deg, og i det du føler du får mer kontroll så kommer de seg unna. Jeg av personlig erfaring føler det er forsvarsmekanismen vår som gjør at det blir slikt. Men det er ikke nødvendigvis positivt. Men tydligvis noe vi instinktivt gjør når det blir tøft. Uansett stolt av deg som tar ansvar for deg selv. Mange som hadde gitt opp for lenge siden. Lykke til vennen min.
Glad i deg fru Rokseth.

Klem

Anniken sa...

Det er godt mulig det er en forsvarsmekanisme, men enig i at den ikke er utelukkende positiv. Tror det kan være nyttig å snakke med en fagperson for å få satt tankene i system. Takk for fine ord:) Glad i deg også, vet du.

Anonym sa...

JA det er helt vilt at du og de fleste andre ikke får tilbud om det.... Kjenner igjen den. Jeg har et navn på Radium du kan snakke med :) Han er bra.

Klem Kristin H (aliassssssssssss)

Anniken sa...

Navn mottas med takk! Nå må vi snart få til en spillkveld. Har ny behandling til uka, men kanskje uka etter der eller no?

Lillian i Valdres sa...

Du er tøff som toget, Anniken! Men du må jo få snakke med noen som kan rydde litt i tankene dine.Jeg vet faktisk ikke hvilken hjelp Karianne, dattera mi, fikk på Radiumen, hun sa ikke noe til oss om dette.Jeg hater denne forbannede kreften! Lykke til, Anniken, jeg gråter over deg og alle som sliter med dette!
Alle gode tanker fra meg, Anniken!
Lillian

Anniken sa...

Hei Lillian:) Så hyggelig å høre fra deg. De siste dagene har det kommet flere tips om hvem jeg kan prate med på radium, så når jeg kommer dit på tirsdag skal jeg ta affære. Håper det står bra til med deg. God klem fra meg

Legg inn en kommentar