mandag 8. oktober 2012

Et hint av cellegift

Nå er det snart gått en uke siden jeg fikk min første behandling med immunterapi. Formen er sjokkerende god (tatt i betraktning at jeg ikke er i spesielt god form i utgangspunktet - det ligger jo en blanding av fatigue, kreft og helvetesild og ulmer i bakgrunnen her). Jeg hadde egentlig planer om å blogge i helgen, men det har jeg rett og slett ikke hatt tid til. Vi har hatt besøk mer eller mindre hele tiden, og det har vært så hyggelig! I går var jeg i så god form at vi til og med tok en tur til den nye mathallen på Vulkan (det var forresten et flott sted med et bra konsept). Jeg husker første helga etter IGEV-kurene; det eneste jeg maktet å fokusere på var hvordan jeg skulle få i meg mat, og hvordan jeg skulle orke å reise meg fra sofaen ved behov. Denne helga har jeg hatt nok energi til å kjadre og lage mat sammen med gode venner. Det har gått helt fint, og jeg har ikke blitt utslitt på noen måte. Og enda har jeg to uker igjen før ny behandling! Jeg elsker denne immunterapien!

Men til tross for relativt god form, kan jeg innimellom føle små hint om at jeg faktisk er under kreftbehandling. Jeg kan merke at hodet kanskje trenger litt mer hvile enn vanlig, kroppen er bittelitt tyngre å løfte fra sofaen, munnen har såvidt en annerledes smak, og lunta kan innimellom være litt kortere. I går for eksempel, begynte jeg å kjefte på Erlend da han ikke skrudde av DVD-spilleren etter vi hadde sett på Dexter (vi har ikke fjernkontroll til spilleren, så den som er nærmest må skru av). Han så på meg og sa: "hjelp?", fordi han ikke forstod hvorfor jeg var så opprørt over en slik bagatell. Da det gikk opp for meg hva jeg egentlig holdt på med, utbrøt jeg: "ånei, nå er kjemohumøret tilbake" (kjemohumøret = humøret man får under cellegift = totalt ustabilt humør). Og så begynte vi å le fordi jeg hadde tatt sånn på vei over ingenting, samtidig som jeg begynte å grine fordi det er så fælt å være sint på dem man er glad i uten grunn. Og det at jeg går fra latter til gråt i samme setning kjenner jeg også igjen fra tidligere; cellegift (og immunterapi?) røsker godt opp i hormonbalansen - noe som kan føre til mer eller mindre crazy episoder fra tid til annen. Stakkars Erlend. Heldigvis er han en ekstremt tålmodig sjel, og han forstår når det er cellegiften som snakker og ikke meg. Da pleier han å si: "Du skal få være så irrasjonell som du bare vil Anniken, det er helt greit". Vanligvis resulterer det i at jeg hisser meg enda mer opp, før jeg innser hva jeg holder på med og ber om unnskyldning.


A: HVORFOR STIKKER ESKA MED KAKEFATET UT OVER KJØKKENSKAPET?????
E: Vet ikke jeg, vel.
A: KAN DU FIKSE DET????
E: Ja, det kan jeg. Gjør det etterpå, holder på med noe her.
A: NEI, NÅ!!!!
E: Nei, jeg gjør det etterpå. Fram til da kan du være så urimelig du bare vil.
A: JEG, URIMELIG??? (Fjeset mitt er nå blitt svett og rødt)
E: Ja, syns du ikke det?
A: NEI!!!
(tenkepause)
A: Ok, da. Unnskyld. Jeg fikser det selv, jeg.

Dialogen under bildet er en smule overdrevet, men dere ser tegninga.

Selv om alle bivirkningene jeg opplever av immunterapien er så små at de omtrent ikke går under kategorien "plager" en gang (kanskje med unntak av humøret, hehe), så er de nok til å minne meg om hva som har vært og hva som vil komme. Disse påminnelsene er så ekle, for jeg gruer meg så hinsides til tiden etter immunterpien, når jeg skal i gang med virkelig hardcore behandling. Egentlig vil jeg bare dulle meg inn i den behagelige hverdagen jeg for øyeblikket opplever, men så tvinger disse små realitetsdryppene meg til å reflektere over at jeg tross alt har begynt på min tredje kreftbehandling og at ting bare vil bli verre fremover. Usj. Men heldigvis er plagene så minimale og påminnelsene så få, at jeg ikke trenger å tenke over den alvorlige situasjonen min hele tiden. Akkurat nå skal jeg ut og ordne litt ærender før jeg skal lage middag til mannen min. Så skal vi hygge oss med god mat og mer Dexter i den gigantiske sofaen vår, under de varme pleddene, med levende lys og kanskje en god kopp te. Så skal vi kose oss like mye som man gjør på Facebook, og jeg skal forhåpentligvis ikke kjefte dersom han skulle glemme å skru av DVD-spilleren igjen. Tror jeg da.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Xanthippe og Sokrates.
Hun var berømt for sin skarpe tunge. I en krangel (de hadde ikke fjernkontroll i spilleren de heller) tømte hun en potte over Sokrates' hode, da sa han: "Etter torden kommer som regel regnet". Sagaen sier ikke noe om at hun hadde 'kjemohumør'.
En liten oppmuntring med humør fra
Cocoa og ektemannen

Anniken sa...

Hehehehe, festlig;) Godt at det finnes menn som bevarer roen når vi kvinner tar litt av;)

Legg inn en kommentar