søndag 4. november 2012

Meningsfull hverdag

- Hva gjør du om dagen, da?
- Neeei, litt av hvert...
- Litt av hvert?
- Ja... Litt av hvert.

Jeg har ikke noe klart svar på hva jeg driver med om dagen. Det mest nærliggende svaret er vel at jeg prøver å ta vare på meg selv. Selv om jeg er syk kjennes det ubehagelig å ikke kunne fortelle at jeg driver med noe samfunnsnyttig. Jeg vil så gjerne bidra til fellesskapet! Men jeg jobber ikke, studerer ikke, og kan ikke en gang drive med frivillig arbeid lengre. Jeg har blant annet måttet si fra meg ledervervet i Sjukt Sprek fordi det ble for energikrevende etter tilbakefallet. Til tross for dette er kalenderen min etter forholdene full. Så hva driver jeg egentlig med?

Den siste uka har jeg blant annet vært på ridetur, på yoga to ganger, på trening to ganger, på flere venninnetreff, på innspilling av "Brille", og på helsekonferanse. I og med at jeg orker kun 1-2 aktiviteter om dagen, er dette en fullbooket uke for meg. Men for all del, 1-2 aktiviteter om dagen er relativt mye med tanke på sykdomssituasjonen min. Energinivået er fremdeles nokså bra takket være immunterapien jeg går på. Jeg har ingen bivirkninger utenom litt slapphet og litt nerveproblemer i hender og føtter (polynevropati). Sammenlignet med tidligere runder med cellegift kan vi bare si at jeg ikke har noen bivirkninger i det hele tatt. Jeg har det for øyeblikket bra, og det er jeg så enormt takknemlig for.

Her er noen fine eksempler fra uka som gikk:

Forrige lørdag ble Erlend og jeg med Sjukt Sprek på ridetur på Lørenskog sammen med instruktør Malene Vatnedal. Det var en perfekt høstdag, og da vi løp med hestene over ei slette i solnedgangen, tenkte jeg at "nå er livet på sitt beste".


Erlend hadde litt bedre kontroll på hesten denne gangen (se bilde fra forrige ridetur her)

Mandag morgen startet jeg dagen med halvannen time yoga på Oslo Yoga. Kroppen blir så stiv og anspent av å ligge så mye som jeg gjør, så da jeg fikk løst opp kroppen følte jeg nesten at jeg svevde ut av yogalokalet. Igjen var livet ekstra fint.

Tirsdag var jeg på min første trening med Sjukt Sprek siden tilbakefallet. Spinning stod på agendaen, og jeg tråkket (moderat) på. Musikken dundret, instruktøren motiverte og sammen med de andre gjennomførte jeg en hel økt. Jeg var så stolt og glad etterpå at jeg bare gliste.

På torsdag var jeg en tur innom helsekonferansen Health World. Jeg hørte flere spennende foredrag om digitaliseringen av helsevesenet og fikk hilse på flere spennende folk. Jeg er vel over gjennomsnittet interessert i helse-Norge, så jeg storkoste meg på denne tilstelningen.

Dette er noen eksempler fra en hverdag hvor jeg egentlig bare prøver å ha det så bra jeg kan. Jeg gjør ting jeg vet gjør meg godt, og som virker oppbyggende i den nedbrytende spiralen jeg befinner meg i. Det gjør hverdagen meningsfull - selv om jeg ikke kan skryte på meg verken arbeid eller studier.

Det er sikkert flere av dere som leser bloggen som også er under kreftbehandling. Hva driver dere med? Er dere i form til å arbeide eller studere? Hvis ikke, hva gjør dere da? Føles det dere holder på med meningsfullt?

PS Malene Vatnedal tilbyr rehabilitering på hesteryggen for kreftrammede. Anbefales! Selv glemmer jeg alle vondter og problemer med en gang jeg kommer inn i stallen. Gå inn på hjemmesiden hennes og ta kontakt, så får du vite mer. Malene er tidligere norgesmester, nordisk mester og junior europamester i diverse ridegrener.

10 kommentarer:

Malin sa...

Jeg har ikke kreft, men en annen sykdom som ikke er synlig for andre, men som for tiden gjør meg ute av stand til å jobbe eller studere. Det er, som du sier, ikke en god følelse å føle at man ikke "bidrar" med noe i samfunnet. Jeg er heller ikke så flink til å finne på ting for meg selv, ting som er oppløftende. Har nok noe å lære der ja! Jeg tenker på alle som er uføre, jeg synes det snakkes så negativt om dem i media. Men jeg lurer på hvor mange av de uføre som faktisk vil være i den situasjonen de er i? Jeg har bare vært "ute" ett års tid, men syns ikke det er noen god følelse å stå utenfor samfunnet. Så kanskje har de uføre fått et litt ufortjent dårlig rykte? Bare en tanke fra meg...

Anonym sa...

WOW! Du er ikke sann. Mot deg må jeg feige ut, men trener det jeg orker på Elixia to dager i uken, går en tur hver dag, lengre turer i helgene med min kjære, inviterer venner og går på besøk. Og så er jeg jo hjemmeværende administrerende direktør, he he. Det betyr at jeg iallfall er mye i aktivitet, tross mange senvirkninger. Min kjære kommer alltid til ferdig middag, rene klær og rent hjem. Han kommer til å bli bortskjemt, he he. I forhold til det jeg klarte FØR, så er dette meningsfulle dager for meg.
Klem fra Cocoa

Anniken sa...

Hei Malin. Etter oppslagene i media om ungdom som "naver" syns jeg vi unge som går på NAV har fått et ufortjent dårlig rykte. Jeg tar som en selvfølge at det er de færreste som ønsker å snylte på skattebetalerne. De aller fleste som går på NAV har en god grunn til det, og har ikke noe annet valg.

Du skriver at du er syk. Håper du snart blir frisk igjen. Ønsker deg alt godt og lykke til videre. Og angående å gjøre gode ting for seg selv: Begynn i det små, så blir det overkommelig;)

Ha en god dag!

Anniken sa...

Du er jo i full sving, du! Og man skal ikke kimse av å være hjemmeværende administrerende direktør. Det er jo et helt arbeid i seg selv! Kan tenke meg mannen din nyter godt av innsatsen din;) Der har jeg litt å ta igjen. *kremt*

Ha en fin dag:)

Anonym sa...

Hei Anniken
Du gjør noe som er svært samfunnsnyttig. Du forteller hvordan det er å leve med og kjempe mot kreft. Jeg er ikke alene om å ha mer kunnskap bare fordi jeg leser det du skriver.
For men egen del er jeg ikke syk, men flink til å krisemaksimere. Du gir meg styrke i hverdagen, åpne øynene mine for hva som er bagateller.

Du kan kalle deg underviser/coach.

Anniken sa...

Det at andre kan ha nytte av bloggen er veldig oppløftende å høre. Det er jo en av hovedgrunnene til at jeg skriver! Kommentarer som dette gir med lyst til å fortsette med det, så tusen takk:)

Anonym sa...

Hei igjen!
Du skrev tidligere at du har fått polynevropati. Hvordan behandler du deg selv for at det skal bli mindre plagsomt? Å være i aktivitet er vi jo begge enn så lenge, men det hjelper ikke på meg, smertene kommer enda sterkere når dagens mission er completed.
Cocoa

Anniken sa...

Jeg får bare vondt når jeg er kald. Da er det spesielt fingrene som lider. De blir stive, følelsesløse utenpå og smertefulle inni. Dermed går jeg aldri noe sted uten votter på meg eller i veska (med mindre det er en solskinnsdag midt på sommeren). Legen har foreskrevet meg batteridrevne varmevotter som hjelper godt om vinteren. Dessuten hjelper det godt å være varm i resten av kroppen også. Den dagen vi red hadde jeg på meg fire lag med klær (til tross for at det var fint vær og plussgrader), og hadde dermed kun minimale problemer med fingrene under turen.

Sykdom opptrer jo forskjellig hos alle, så det er ikke sikkert varme har noe å si for deg, men du kan jo prøve det ut? Har du tips om hvordan man kan holde smertene unna?

Anonym sa...

Varme hjelper ikke på hele meg - fingrene blir mye bedre med varmevotter, men føttene og leggene er iskalde døgnet rundt til tross for fotvarmere og leggvarmere utendørs, det samme bruker jeg innendørs. Tykk jakke eller genser er også standard, i fler lag. Det blir stilig på julebordet jeg skal være med på, det første på 3 år forresten :\ Onkologen sier det vil kanskje gå over etter hvert, men kan ta ett eller flere år.
Det var dårlig med tips fra meg, sorry :(

Anniken sa...

Hm, kjipe greier altså. Håper det går over etter hvert.

Kos deg på julebord:)

Legg inn en kommentar