tirsdag 20. november 2012

Mental bistand

Det er (relativt) travle tider! Dagene bare flyr av gårde. Jeg tar det som et sunt og godt tegn. Det betyr nemlig at det skjer ting, og når det skjer ting har jeg ikke tid til å fokusere så mye på å være syk. Like greit.

Men litt tid må sykdommen få. Jeg har nemlig begynt å snakke med psykologen på Radium. Jeg skrev i et tidligere innlegg at jeg følte for noen å snakke med, med det resultat at tipsene strømmet inn. Valget falt til slutt på psykologen. Jeg har ved tidligere behandlinger snakket med både kreftsykepleier og prest, og det har vært veldig ålrait, men denne gangen føler jeg for å snakke med noen med ekstra kompetanse på området. Jeg føler jeg er forbi stadiet hvor jeg bare trenger noen som kan lytte til tankene mine - nå trenger jeg noen som kan vise meg hvordan jeg kan få tankene mine på rett kjøl igjen. Jeg må nemlig innrømme at etter tilbakefall nummer to har det vært vanskelig å finne trua på at jeg noensinne skal bli frisk. Det har jo ikke gått bra de forrige gangene, så hvorfor skal det plutselig ordne seg nå? Nå som det er mer alvorlig enn noen gang... Dessuten vet jeg hvor ekstremt slitsomt det er å stamcelletransplanteres, og jeg ønsker å gå inn i den prosessen med en positiv holdning. Det skal jeg nok få til, jeg trenger bare litt hjelp først.

Da jeg ringte psykologen for å få time spurte han meg hvordan det gikk med meg. - Fint, svarte jeg før jeg la ut om immunterapi og lite bivirkninger. Da vi hadde lagt på slo jeg håndflata i panna for at jeg hadde klart å gi et sånt svar på hvordan jeg hadde det. Han hadde jo ikke lurt på hvordan det stod til med kroppen min - han hadde lurt på hvordan det stod til med meg. Men jeg hadde på autopilot antatt at han, som de fleste på sykehuset, var interessert i svar fra kjeven og ned. Nå har jeg vært hos psykologen to ganger, og det er så godt å være der. Endelig får alt som rører seg i topplokket utløp og bearbeiding. Jeg er overbevist om at kropp og sinn henger sammen i et mye større omfang enn forskerne foreløpig har klart å bevise. Jeg tror at dersom sinnet har det bra, får også kroppen det bedre, og omvendt. Håper tiden snart er inne for å se på pasienten som et helt vesen, og ikke kun som et puslespill man behandler deler av - uten å ta høyde for om de resterende brikkene er på plass eller ei.

Til slutt vil jeg presisere at jeg får veldig god omsorg på Radiumhospitalet. Sykepleiere stopper meg i gangene og spør hvordan det går, de setter seg ned og prater lenge med meg mens jeg får kur, og legen min viser at han bryr seg om hvordan jeg har det. Det jeg har savnet er å bli videresendt til noen jeg kan snakke med når jeg har gitt uttrykk for at det er i overkant tøft å ha kreft for tredje gang i så ung alder. Men kan hende det er litt min feil også at jeg ikke har blitt spurt om jeg trenger det. Jeg har ikke akkurat for vane å overdrive hvordan det står til med meg. Husker da jeg var isolert under forrige stamcelletransplantasjon og en sykepleier spurte hvordan jeg syns det gikk. Jeg svarte "medium". Da så både Erlend og mamma på meg med store øyne og lurte på hvordan i alle dager jeg kunne svare "medium" når jeg var så dårlig som jeg var. Grunnen til at jeg svarte medium var at jeg tenkte det var relativt stor sannsynlighet for at tilstanden min ville forverre seg. Og så lenge den kunne det var "medium" på sin plass. Jeg ser nå, med tanke på hvor klein jeg egentlig var, at "dårlig" ville ha vært et mer korrekt svar.

Så kanskje burde jeg satt meg ned hos legen eller en sykepleier og hylgrått og sagt at å få kreft for tredje gang føles helt skrekkelig, at jeg ikke aner hvordan jeg skal komme over det (bokstavelig talt), og at jeg trenger noen å snakke med. Kanskje jeg da ville ha blitt sendt videre i systemet. Men det er ikke min stil å gjøre det på den måten. Dermed måtte jeg ordne meg selv.

Hadde det ikke vært en idé at alle som befinner seg i en veldig vanskelig livssituasjon får tilbud om noen å prate med? Hva er deres erfaringer på dette området?

10 kommentarer:

Lillian i Valdres sa...

Du er tøffere enn toget , Anniken!
Alt godt videre !!!!

Anniken sa...

Hyggelig å høre fra deg, Lillian. Håper det står bra til. Alt godt til deg også:)

Stine sa...

Søte, søte Anniken...
Jeg begynte å lese bloggen din for litt over en uke siden, og har hver dag siden da lest mer og mer.
Jeg begynte helt på begynnelsen og i dag leste jeg det siste innlegget du har skrevet. Du skriver så godt, og jeg er vanvittig imponert over din måte å takle hverdagen på..

Jeg var i Oslo for en måned siden og ca halvveis i bloggen din tok jeg meg selv i å tenke "Hvorfor besøkte jeg ikke Anniken?!" For så å komme på at jeg kjenner deg jo ikke, bare litt - Igjennom bloggen..

Nå skal jeg følge med på kampen din fremover, jeg heier på deg!

anne-helene sa...

heier på deg!
det er ofte godt å prate med noen uansett...?

kingram sa...

Hei anniken. Glad that you got the chance to spill your guts to someone who is "outside" your situation. It is so very useful getting perspective from somewhere you have no tie to. You can be really real and say what you want and not worry about the reactions. I am surprised you werent offered this. At ulleval my first week of tests, i was given time with the psychologist to deal with the shock of diagnosis and then have seen through the big cancer moments - chemo, gene tests, end of treatment, etc...it helps so much and they can also be tough with you. You are very strong and even stronger by the fact you recognised you needed extra help. Hugs to you, kate

Anniken sa...

Wow, imponerende at du har jobbet deg gjennom hele bloggen! Takk for heiarop.

Er rart det der hvordan man føler man kjenner folk gjennom å ha lest bloggene deres. Har opplevd det samme selv. Hvem vet, kanskje treffes vi en gang;)

Anniken sa...

Ja, det er godt å ha noen å prate med:)

Anniken sa...

Så merkelig at du fikk tilbud om psykolog på Ullevål, men at jeg ikke fikk det på Radium... Enig i at det er godt å snakke med noen utenforstående som ikke kjenner meg fra før av. Har som sagt bare vært der to ganger foreløpig, men jeg føler allerede at det har lettet godt på trykket.

Håper du fremdeles trives i den nye jobben din. Vi bør snart snakkes for oppdateringer:)

Anonym sa...

Håpet er lysegrønt, som den nye fargen på bloggen din :)
Godt å ha noen 'utenforstående' å snakke med, det letter på trykket. Det er visst ulik praksis mellom sykehusene i mangt p.t.
God helg fra Cocoa og ektemannen med brist i ribbein, han trena visst litt FOR hardt i ettermiddag.

Anniken sa...

Kjente det var på tide å freshe opp bloggen litt, ja.

Skal si mannen din må ha vært ivrig! Du får hilse god bedring.

Legg inn en kommentar