onsdag 14. november 2012

Om prioriteringer i helsevesenet

Aftenposten hadde i går en artikkel som handlet om prioritering i helsevesenet, hvor professoren jeg hadde i helseøkonomi på Blindern tok til orde for å sette en øvre økonomisk grense for behandling og medisiner. Mediene har stadig oppslag om folk som ikke får behandling de kunne hatt nytte av fordi den er for dyr. Vi rister på hodene og roper at beslutningstakerne burde gå i seg selv. Hvordan kan de være så kyniske at de nekter folk behandling?

Fra en økonoms perspektiv er svaret på det bevilgninger, budsjett og økonomi. Folk raser over ekspertenes vurderinger som om beslutningene deres var tatt uten økonomiske rammer å forholde seg til. I en ideell, økonomisk grenseløs verden får alle den behandlinga de trenger. Vi lever ikke i en ideell verden, så dermed må vi slutte å ta utgangspunkt i det. Det vi heller må fokusere på er hvem som skal prioriteres innenfor de rammene som er satt. De ytre rammene i helsevesenet består av helseforetakenes bevilgninger fra statskassa. Altså skal helseforetakene i utgangspunktet ikke bruke mer penger enn de er tildelt. Spørsmålet blir dermed hva man skal prioritere å bruke de tildelte pengene på. For med en gitt pengesekk å forholde seg til blir det klart at dersom noe prioriteres, må noe annet nedprioriteres. Dersom man bare får 20 kr til lørdagsgodt kan man ikke kjøpe både is, sjokolade, smågodt, chips og saltstenger. Man må velge.

Vi hører stadig om pasienter som ikke får behandling de kan ha nytte av. Hva er det som gjør at disse pasientene nedprioriteres? I helseøkonomi snakker man ofte om kvalitetsjusterte leveår. Altså måler man effekten av en behandling i antall leveår - justert for kvaliteten på disse leveårene. Ett ekstra leveår med ypperlig livskvalitet kan i praksis veie like tungt som mange ekstra leveår med dårlig livskvalitet. Om dette er en god målestokk eller ikke, skal jeg ikke gå inn på her. Jeg bare sier at dette er en vanlig målestokk. Dersom en behandling gir mange gode leveår blir den som regel anbefalt av beslutningstakerne. Dersom behandlingen ikke har særlig effekt blir den som regel ikke anbefalt. Men hva hvis behandlinga kan gi mange leveår med dårlig livskvalitet? Eller kanskje bare få måneder med relativt god livskvalitet? Skal vi da være villige til å betale for det?

Noen mener andre faktorer også bør spille inn. Jeg syns for eksempel unge bør prioriteres over eldre (nå må det nevnes at jeg er inhabil i denne saken). Det er ikke bare det at unge bør få muligheten til å leve et helt liv, men rent samfunnsøkonomisk kan de bidra til fellesskapet ved å komme seg ut i arbeid etter at behandlinga har gjort dem friske nok. Men hva med alenemoren, bør hun prioriteres over en barnløs? Bør samfunnshelten prioriteres over den kriminelle? Og hva med de som selv har valgt å utsette seg for høy sykdomsrisiko?

Hvor langt skal vi egentlig trekke prioriteringsstrikken?

Ofte snakkes det om prioritering innad i sykdomsgrupper. La oss si at ett ekstra kvalitetsjustert leveår for den gjennomsnittlige kreftpasient koster 550 000 kr, slik professoren i artikkelen foreslår. Dersom det da dukker opp en behandling med en prislapp på 800 000 kr, kan den ved første øyekast se veldig dyr ut. Nylig ble føflekkreftmedisinen Ipilimumab nektet tilgang til de nasjonale retningslingjene for behandling av føflekkreft. Dermed ble blant andre 20 år gamle Mathias nektet behandling som kunne ha gitt ham litt lengre levetid. Ekspertgruppen mente kostnaden var for høy og effekten for liten. Noen ganger må slike upopulære beslutninger tas. Det som blir så feil i mine øyne er når disse beslutningene ikke tas i sammenheng med andre sykdommer. På helseøkonomistudiet fikk vi vite at hjertepasienter ofte er mye dyrere enn kreftpasienter. Sett i sammenheng med en hjertepasient, kan vi strekke oss til å betale litt ekstra for Mathias og andre i hans situasjon? Og hva med redningsaksjoner? De er enormt ressurskrevende. Skal vi bruke enorme summer på å prøve å redde noen som er savnet på en farefull ekspedisjon, mens vi dropper å behandle syke til en langt lavere pris?

Jeg har ikke svarene på alle disse spørsmålene. Jeg skriver dette innlegget for å få folk til å tenke seg om før de sier at beslutningstakerne er noen kyniske, grusomme mennesker som kun tenker på penger og sparing foran å redde liv. Som dere ser er det ikke spørsmål om man skal prioritere, men spørsmål om hva og hvordan man skal prioritere. Det er mye som må tas hensyn til, og det finnes få retningslinjer. Professoren i artikkelen ønsker et tak på hvert ekstra leveår for å forenkle prioriteringsjobben. Jeg kan for så vidt gå med på det, men da må det være et veiledende og ikke et absolutt tak. Det må finnes rom for skjønn.

Selv er jeg svindyr i drift. Jeg er på min tredje kreftrunde, og hver runde har kostet Radiumhospitalet, staten og skattebetalerne store summer. Medisinen jeg får nå koster over 100 000 kr pr dose. Det koster flere hundre tusen kr å lete etter donor i Beinmargsgiverregisteret. Hver stamcelletransplantasjon koster rundt 150 000 kr. Jeg vil ikke du skal svare meg på spørsmålet jeg stiller nå, jeg vil bare at du skal tenke deg om: Er jeg verdt det?

32 kommentarer:

Anonym sa...

Først må du fortelle meg aldersgrensen i 4.avsnitt. Hvor settes grensen mener du i alder ung, og når er man for gammel til å prioriteres?
Vi er inhabile begge to, men årene går jo for oss også.
Nina

Anonym sa...

Veldig mange spørsmål og få svar, og det er viktig at denne debatten kommer frem. Har en datter på 7 år, som har fått tre års kreftbehandling, til for meg helt ukjent pris. Jeg opplever at hun prioriteres, men man bør kanskje diskutere om hver lille skavank virkelig skal behandles og heller satse på de som er "ordentlig" syke. Det er mange småting som får stor oppmerksomhet i helsevesenet.
Synes også at det er litt "dobbeltmoralsk" å nekte folk medisin som man selv har bidratt til å utvikle gjennom forskningsmidler.

hilsen en Mamma som heier på deg og de andre unge:-))

Anniken sa...

Jeg er ikke for absolutte aldersgrenser. Ta for eksempel stamcelletransplantasjoner. Hvis ikke jeg husker feil er aldersgrensen for å gjennomgå en slik behandling 60 år. Men for en stund tilbake skrev Aftenpostens A-magasin om en fyr som fikk denne behandlinga selv om han var godt over 60. Grunnen var at han hadde en veldig god allmenntilstand og god fysisk form. Da syns jeg det er helt topp at han fikk den behandlinga han trengte - selv om han i utgangspunktet var for gammel.

Men dersom man pga manglende ressurser måtte velge mellom å transplantere en person med et levd liv, og en person som så vidt har startet livet, ville jeg ha prioritert den yngre personen (i utgangspunktet iallefall. Det kan jo alltid være andre faktorer som kunne fått meg til å endre mening, men de tar jeg ikke høyde for i dette svaret).

Anniken sa...

Et typisk spørsmål på helseøkonomien var: Vil du prioritere å behandle 100 pasienter med vanlige og "billige" sykdommer eller 10 pasienter med sjeldne og "dyre" sykdommer? Igjen kommer det an på så mye: sannsynlighet for overlevelse, livskvalitet, arbeidsevne (hvis man ser spørsmålet i et samfunnsøkonomisk perspektiv), osv. Så det er ikke lett å svare på hvem som bør prioriteres uten at man ser det store bildet.

Godt å høre du opplever datteren blir prioritert. Det skulle bare mangle, tenker jeg. Ønsker deg og datteren din alt godt fremover og lykke til videre.

Ida sa...

flott innlegg, Anniken. Mange perspektiver som du indrar og gjør at leseren tvinges til at reflektere. Det er mange etisk vanskelige spørsmål.

Jeg er glad for at jeg ikkje har det ansvaret å bestemme hvornår folk er verd å behandle. Noen gange velger jeg å tenke at penge er en menneskeskapt illusion, som egentlig ikkje trenger å sette rammer for hva vi kan og hva vi ikkje kan. Det er vel en naiv drømme-ideologi.

Jeg synes du er tøff som sier din mening om at du synes man bør satse på unge fremfor eldre. men jeg er ikkje enig; jeg synes ikke at man kan sette en grense for når et liv er verd å kjempe for. en 90-åring kan finne det like hardt å akseptere døden som en 20-åring.

De parametre vi bruker til å måle livskvalitet er noe vi har skapt og det vil alltid være en fare for å glemme mennesket som blir evalueret utifra parametrene. Dermed er det også en fare for å tolke et annet menneske feil. livskvalitet er veldig subjektivt, derfor er det i utgangspunktet vanskelig å måle utfra et skjema. Man kan med andre ord være helt hjelpetrengende men alikevel føle en stor glede av å få lov til å se sine barnebarn. Det gjør det å være helt avhengig av hjelp fra andre gir mening for den hjelpetrengende, som så føler kvalitet i tilværelsen.

I min drømme-ideologi så ville man prioritere dem som ønsket å kjempe, dem som ikkje var klar til å dø (selvfølgelig etter god informasjon om hva som kunne forventes av livet utfra sykdomsbildet).

Jeg er veldig glad for at du nyanserer kompleksiteten. Takk:)

Hilsen Ida

Anonym sa...

Hei! Du tar opp et veldig viktig tema her. I fremtiden kan vi behandle mer og må derfor prioritere mer. Har selv erfaring fra intensivavdelinger som har en gjennomsnittspris på 20.000 kr pr døgn i tilegg til div opr. og undersøkelser. Storparten av disse pasientene er over 70 år, og intensivavdelinger har en dødelighet på rundt 20%. De unge har såklart mye bedre odds. Legene klarer ikke å prioritere disse pasientene, for de ønsker å redde liv, så her må politikere inn og prioritere for de.
Ett annet element er til hvilken pris for enkeltmennesket og omgivelsene deres. Det er mange solskinnshistorier, men de fleste blir reddet til et liv med nedsatt funksjonsevne og får kun begrenset ekstra levetid og dårligere livskvalitet. Nå svartmlaer jeg, men dette er en problemstilling vi i samfunnet må ta. Vi er vel vitende om at det er mye mer samfunnsøkonomisk å jobbe helseforebyggende enn behandlende, men dette blir ikke økonomisk prioritert. Ved å bruke mye penger på de sykeste blir det mindre til noe annet.

Intensivsykepleier

Anniken sa...

Hei Ida, og takk for interessant kommentar. Jeg må poengtere at jeg syns alle liv er verdt like mye. Jeg mener ikke at eldre er mindre verdt enn yngre når det er snakk om mennesket i seg selv. Det jeg mener er mer verdt er "gevinsten" etter behandlinga, om man kan formulere det på den måten. Dersom en 20-åring og en 90-åring begge kan bli helt friske av en behandling, men man bare har råd til å behandle en av dem, så mener jeg at et helt liv for 20-åringen veier tyngre enn noen få års ekstra levetid for 90-åringen.

Men at mennesker som ikke føler seg klare for å dø går glipp av behandling på grunn av økonomi, er forferdelig for alle som befinner seg i den situasjonen - uansett alder. Ingen tvil om det. Kan på en måte si meg enig i drømme-ideologien din om at man bør prioritere dem som ønsker å kjempe. Men hvordan skal man egentlig måle det? Og hva med dem som er i stand til å kjempe, men "ikke vil være til bry"?

Livskvalitet er utrolig vanskelig å måle, nettopp fordi den er så subjektiv - akkurat som du poengterer. Innen helseøkonomien brukes ofte friske mennesker til å sette standarden for livskvaliteten på livet med diverse sykdommer. I mine øyne er det helt på jordet. Dersom noen hadde spurt meg da jeg var 22 år og frisk om å sette karakter på livskvaliteten til en med kreft for tredje gang, ville jeg ha tippet den hadde vært 2 (hvor 1 er dårligst og 10 er best). Akkurat nå ville jeg sagt den er 8...

Igjen takk for innspill! Spennende å høre hva andre tenker rundt dette temaet.

Anniken sa...

Hei

Mener du at legene ikke prioriterer pasienter på intensiven? Eller mener du at de ikke prioriterer de unge/eldre på intensiven?

Angående til hvilken pris man skal overleve, så ble jeg nylig introdusert for et passende eksempel. Tallet på omkommede i trafikken er gått ned de siste årene. Det ser ved første øyekast vel og bra ut, men det statistikken ikke sier noe om er at det er ikke antall ulykker som er gått ned - det er antall overlevende som har gått opp. I praksis betyr det at på grunn av stadige utviklinga i sykehusbehandlinga så overlever noen av de hardest skadde som tidligere ville ha dødd. Og det ofte til en veldig høy pris med store, og ofte invaliderende, skader for resten av livet. Som intensivsykepleier vet du sikkert om dette eksempelet allerede, men jeg nevner det allikevel i tilfelle det er andre som ikke er klar over det.

Etter jeg ble alvorlig syk selv, har jeg forstått at livet handler ikke bare om å eksistere - det handler om å leve.

Og så er jeg fullstendig enig med deg når det gjelder forebygging. Ufattelig synd at det ikke brukes mer penger på det, for der har samfunnet enorme summer å spare.

Interessant å høre fra noen som jobber i helsevesenet. Takk for innspill.

Anonym sa...

Har du hørt om 'Den Hippokratiske ed'? Leger mot samfunnsøkonomi er rått parti. Jeg sier ikke mer.

Anniken sa...

Ja, leger vil alltid hjelpe og gjøre det beste for pasientene sine. Men å gjøre det beste for pasientene sine er ikke alltid å pøse på med rådyr behandling, fordi når man prioriterer noe opp prioriterer man samtidig noe ned. Bruker man enorme ressurser på en pasientgruppe blir det mindre til andre. Så selv om leger i bunn og grunn alltid vil behandle pasienter, kan de bli hindret av de økonomiske rammene. Er det bra at det er sånn? Isolert sett: nei. Er det sånn? Ja, og da må vi forholde oss til det.

Anonym sa...

Det SKULLE vært en selvfølge i dette rike landet, at uansett hvilken behandling vi trenger IKKE skal måtte lønne seg. Jeg tenker på hva de gamle, som har betalt sin skatt gjennom et langt arbeidsliv og folketrygd, den ble jo innført i 1967, vil tenke om innlegget ditt, håper noen av dem leser det. Vi kan vel takke dem for at vi unge 'har kommet til dekket bord' på mange områder. De fleste av dem ønsker ikke å dø, greit at de kanskje har hatt et langt liv, men de har desto mer å 'tape'. Jeg skal be min farmor og farfar lese innlegget ditt å be dem legge inn en kommentar, hvis de ønsker det.
Kreftfri, men ikke frisk spl.student

Anniken sa...

Vi har mye å takke den eldre generasjonen for, helt klart. Er helt enig i at vi har kommet til dekket bord.

Jeg er uenig i at de eldre har mer å tape. For mens de eldre kanskje taper tid med barnebarna, så taper de yngre å se sine egne barn vokse opp - og dermed muligheten til å treffe barnebarna i det hele tatt. Kanskje er de unge pasientene så unge at de aldri får oppleve å få barn. For meg personlig ville det ha vært et enormt tap. De yngre taper en rekke opplevelser og milepæler som et gjennomsnittlig liv byr på. De taper et helt liv. De eldre taper noen år. Jeg sier ikke at det ene er mer tragisk eller smertefullt enn det andre, jeg sier bare at for meg teller et helt liv mer enn noen få år.

Hører gjerne fra besteforeldrene dine:)

Anonym sa...

Hei Anniken!
Nå har du satt i gang en meget interessant debatt, jeg leser og forstår det du skriver, men har absolutt ingen andre tanker i hodet mitt enn at DU skal bli frisk og at vi får et godt liv begge to. Vi vil ha ordet FRISK i journalen vår :-)
God klem fra en sliten Cocoa

Anonym sa...

Anniken jag tycker du har allldeles rätt i att unga ska prioriteras framför äldre om man måste välja. Min dotter fick Hodgkins som 21-åring, och självklart är det mycket mycket värre att hon skulle få det som 21-åring än om jag skulle fått det nu i 50-års-åldern. De unga ska få leva sitt liv, de har hela livet framför sig, och det är så mycket mer tragiskt när en ung människa blir dödligt sjuk än om en äldre person blir sjuk. Det är så onaturligt och fruktansvärt när en ung människa får en sådan sjukdom, och ingen ung människa skulle behöva vara med om det.

Louise

Anniken sa...

Frisk er målet! Ta vare på deg selv og ikke slit deg ut;)

Anniken sa...

Tusen takk for kommentaren din, Louise. Godt å høre det er flere som mener dette. Håper det går bra med datteren din nå:)

Anonym sa...

Hei Anniken,
Du vil ikke ha svar på om jeg synes du er verd behandlingen, men jeg kan ikke dy meg fra å komme med noen «inntekter» til ditt kostnadsbilde:
Hvor mange pasienter får hjelp på grunn av de vervekampanjer du har bidratt til å sette i gang gjennom bloggen din? Hvor positivt er ikke det for de pasienter og pårørende dette gjelder og ikke minst samfunnet totalt sett?
Du driver en enestående folkeopplysning med dine informative innlegg som bidrar til en langt større forståelse av hva kreftpasienter har å slite med. En tilsvarende opplysningskampanje gjennom det offentlige apparatet ville kostet enorme summer. Det er bare å lese kommentarene til bloggen din, du har bidratt til økt forståelse hos ansatte i helsevesen og NAV og ikke minst hos menigmann som meg.
Dette er ikke noe det går an å tallfeste, men vit at du bidrar så det monner på «inntektssiden» også!
BO

Anniken sa...

Nå sitter jeg her og lurer på hva jeg skal svare til så mange fine ord på en gang. Jeg ender på TAKK! Jeg skriver ikke på bloggen kun for min egen del - jeg ønsker å skape engasjement og inspirasjon. Tilbakemeldinger som dette motiverer meg til å fortsette, så igjen: takk for fine ord.

lolouise sa...

Tack Anniken, ja allt ser bra ut nu med min dotter, och jag är mycket tacksam för det. Jag hoppas allt kommer att gå på bästa möjliga sätt med din fortsatta behandling! Tack för att du skriver i din blogg och delar med dig av vad som händer Anniken!

Anonym sa...

Kjempe spennende debatt, store etiske problemstillinger. Jeg tror også at noe av "problemet" er at vi har avansert teknisk og dyr behandling tilgjengelig. Samtidig lever vi i et samfunn hvor vi fjerner oss mere og mere fra døden. Til sykehusenes intensivavd kommer det mange sykehjems pasienter inn, og det er ikke avgjort på forhånd om de skal ha livreddende behandling, og da setter man i gang. Et kjempe etisk dilemma som kanskje kunne vært avlastet hvis vi turde å snakke om døden, også med de gamle.

Voksen sykepleier student

Anonym sa...

Sykdom og død er naturligvis brutalt for de fleste, men det noe nesten alle må forholde seg til, før eller senere. At livet alltid ender med døden, er faktisk en realitet som man ikke kan komme bort ifra. Selvfølgelig er det verre for et ungt menneske å møte denne realiteten. Ettersom årene går, venner man seg til denne tanken og på et mer eller mindre ubevisst plan, forbereder man seg. Selv om vi bor i verdens rikeste land, kan vi ikke betale oss bort fra døden. Og vi har heller ikke ubegrensede midler. Vi må prioritere. Det sier seg selv at vi må prioritere et ungt menneske som får en livstruende sykdom framfor et gammelt. Et gammelt menneske må forvente at noe slikt skjer, det må ikke et ungt. Hilsen 50-åring

Anonym sa...

Hei!
Min terapeut sa til meg: "Du kan ikke savne noe som aldri har vært ditt". Den har jeg grumsa lenge på, kanskje han har rett, kanskje ikke? Jeg heier fremdeles på oss unge kreftsyke.
Stian B.

eljos sa...

Hva med idrettskader da? Skal det være økonomi som styrer liv og helse så må det jamen tas med det også!! Det er så absolutt selvforskyldt. Jeg har i mitt yrkesaktive liv vært med på å vurdere bort nyansettelser hvor søkeren var aktiv håndballspiller/fotballspiller. Og hvorfor? Bedriften hadde ikke råd og kapasitet til å takle alle skader og fravær med avrevne leddbånd, brudd og forstuvninger. Man kan vel tenke seg hva dette koster helsevesenet også selv om behandlingen ikke er så kostbar som en kreftbehandling.
Ellers, det er skammelig synes jeg, at Norge, et av verdens rikeste land skal prioritere behandling etter alder! Jeg blir skikkelig provosert og rasende når jeg hører snakk om nedskjæringer på sykehus. Sykehus skal IKKE spare penger, de skal bruke penger. De skal gi alle syke, uansett alder pleie, behandling og omsorg. sykehus ble ikke bygd for å tjene penger som en annen bedrift. Dette er galskap.
Eller kanskje vi skal fortsette den trenden helsevesenet har begynt på, legge ned sykehus, det blir jo det billigste for staten.

Anniken sa...

Jeg har flere venninner som er sykepleiere og de forteller om det samme. Noen eldre føler seg "trett av dage", og er ikke interesserte i lange sykehusopphold og opptrening "dersom noe skulle skje". Men dersom dette ikke snakkes om er det jo umulig å vite for både de pårørende og de som behandler ved sykehusene, og så behandler man i vei. At døden er blitt et så til de grader ikke-tema er for meg en gåte. Å dø er det mest naturlige man gjør, og det angår oss alle, men å snakke om det skal vi helst ikke gjøre. Merkelig.

Anniken sa...

Som jeg skulle ha sagt det selv:)

Anniken sa...

Hm, dersom vi skiller mellom ordene savne og lengte, så kan det hende terapeuten din har rett. Men jeg tror mange lengter etter ting de aldri har hatt. For eksempel så tror jeg mange barnløse lengter etter å få barn.

Heia oss, og lykke til videre:)

Anniken sa...

Jeg syns det er ålrait at et av verdens rikeste land sparer en god del av pengene sine til kommende generasjoner, og ikke svir av alt i en omgang. Barna og barnebarna våre fortjener også et godt helsevesen.

eljos sa...

Ja men da er det vel like greit å kvitte seg med alle syke gamlnger over feks 75 år, da får man frigitt både penger, sykehusplasser og sykehjemsplasser. Så kan man sette det man sparer inn på fond i utlandet og håpe at det kommer barn og barnebarn til gode, hvis man ikke taper for mye. Alt slikt har jo en risiko, og det er jo tapt ganske mange "sykehus" allerede på slike investeringer. Å spare seg til fant er et utrrykk som det er mye sannhet i. Jeg er faktisk ikke så helt sikker på at denne sparingen kommer barn og barnebarn til gode...........

Anonym sa...

Eljos: Det er da virkelig stor forskjell på å "kvitte seg med alle syke gamlinger" og å sette i gang rådyr behandling som kanskje bare gir noen måneder ekstra levetid. Jeg vil påstå at helsevesenet er en sektor som aldri vil få nok penger, det vil alltid være noe som kan gjøres bedre. Pengene må forvaltes på en god måte. Det er en bortskjemt å tro at vi kan gjøre hva som helst fordi vi bor i verdens rikeste land. Og hvis vi setter alt inn i en større sammenheng, ser vi at vi har en velstand som ingen annen generasjon noen gang har hatt og at vi tilfeldigvis lever i et land som har en fått en uforholdsmessig stor del av kaka. Det skapes skyhøye forventninger. Kloden er i ferd med å gå dukken pga. denne velstanden. Vi forurenser mer enn noen gang og miljøtiltak er helt nødvendig for at kommende generasjoner skal kunne forsette å befolke kloden. Miljøtiltak koster også penger og slike investeringer vil komme barn og barnebarn til gode. Dessuten, fremtidens pensjoner dekkes av oljefondspenger. Ønsker du heller å kutte i fremtidens pensjoner for å gi de aller eldste rådyr livsforlengende behandling? Hilsen 50-åring

Anonym sa...

Leser bloggen din for første gang i dag.
Det siste temaet har blitt mer enn ubehagelig lesning, det var vel ikke meningen? Ikke rart det blir krig når alle roper: skal ha, skal ha.
Ønsker deg masse lykke til, men kommer ikke til å følge blogger om sykdom, det gjør meg sykere :(

eljos sa...

Nei, måtte jeg prioritere så ville også jeg prioritere de unge først og fremst, det er helt soleklart det. Ser også det at eldre syke, som er "mett av dage" ikke ønsker mer behandling, for å kun forlenge livet en veldig kort tid. Men synes likevel at det er så fryktelig mange feilprioriteringer innen helsevesenet, at jeg stoler absolutt ikke på dem som sitter og bestemmer dette her. Og det er vondt, å miste tilliten.....

anne-helene sa...

et vanskelig tema syns jeg.
MEN ja DU er verdt det, alle er verdt det!

Legg inn en kommentar