mandag 31. desember 2012

Årskavalkade

Dette året har vært mitt hittil mest kontrastfylte år. Det har på mange måter vært det beste og verste året i mitt liv. Milepælene har stått i kø, og ofte har jeg ikke hatt tid til å la den ene synke inn før den neste har stått for tur. Nå er året straks omme, og jeg sitter her litt fortumlet og lurer på hva i all verden det egentlig er som har skjedd. La oss ta en gjennomgang av 2012:

Ut på tur:
Året starta med blanke ark. Jeg var akkurat ferdigbehandla for mitt første tilbakefall, og klar for et nytt år med nye muligheter. Problemet var at kroppen var totalt nedbrutt etter den autologe stamcelletransplantasjonen jeg nettopp hadde vært igjennom. Jeg orket ingenting. Men å gjøre ingenting er kjedelig i lengden, så Erlend og jeg startet turprosjektet "Ut på tur". Hver uke dro vi et nytt sted, og skapte på den måten fine minner og opplevelser sammen - til tross for den elendige helsa mi. Vi planla hver tur nøye etter dagsformen. Dermed ble prosjektet ikke bare overkommelig - det ble faktisk en kjempeopptur for forholdet vårt etter en ekstremt krevende sykdomsperiode. Jeg kan fremheve skitur rundt Sognsvann, våren på Bygdøy og sommer på Helgelandskysten blant mange vidunderlige turminner. 

Sjukt Sprek:
I januar ble jeg med i en prosjektgruppe i UG som skulle starte opp "Sjukt Sprek" - et treningsprosjekt for unge kreftoverlevere. Jeg var egentlig ikke på noen måte i form til å være med på noe slikt, men viljen var større enn energinivået. På første møtet lå jeg på ei matte på gulvet fordi jeg ikke orket å sitte oppreist. Deretter steg både form og arbeidsintensitet, og etter ca 6 måneder var prosjektet klart for lansering. Sjukt Sprek har vist seg å bli en kjempesuksess, med hittil 38 deltakere i Oslo-området. Denne høsten har de deltatt på Oslo Maraton, hatt Kurt Asle Arvesen som gjestetrener, og prøvd riding, klatring og Kung Fu. I tillegg spanderte Bengt Eidem et fantastisk julebord på hele gjengen. Til våren skal de blant annet delta på StafettBirken og Holmenkollstafetten, før de avslutter året med å bestige Galdhøpiggen. Innimellom alt dette trener de sammen to ganger i uka, og blir kort sagt sjukt spreke. Les mer om prosjektet på www.sjuktsprek.no.

Tilbakefall:
Samme dag som Sjukt Sprek ble lansert, og jeg som leder for prosjektet ønsket alle velkommen til en fantastisk høst, fikk jeg vite at jeg mest sannsynlig hadde fått et tilbakefall. Det viste seg raskt å stemme. Hele verden raste sammen på nytt. Var det i det hele tatt mulig å overleve Hodgkins tre ganger? Svaret var ja, men det ville bli en fryktelig hard kamp. Jeg måtte dermed trekke meg fra ledervervet og prosjektgruppa i Sjukt Sprek. Heldigvis fikk jeg lov til å få en type immunterapi, som ennå ikke er godkjent i Norge, i stedet for vanlig cellegift. Den viste seg å ha god effekt, samtidig som kroppen godt kunne tåle den. Nå venter jeg på en ny beinmargstransplantasjon - med fremmed donor denne gangen.

Bryllup:
To dager etter tilbakefallet bestemte Erlend og jeg oss for å framskynde bryllupet vårt. Opprinnelig hadde vi ca ett år å planlegge den store dagen på - nå hadde vi plutselig to uker. Familie og venner trådte til og hjalp oss med det vi måtte ønske. Bryllupet holdt på å bli avlyst da den venstre lungen min plutselig kollapsa etter en biopsi. Av alt jeg har vært igjennom er det å nesten miste mitt eget bryllup det mest traumatiske jeg har opplevd. Da ville katastrofen ha vært komplett. Heldigvis ble jeg utskrevet fra sykehuset fire dager før den store dagen. 15. september giftet vi oss. Midt oppi våre livs største tragedie, som tilbakefallet jo var, fikk vi oppleve en helt surrealistisk vakker dag. Den var alt vi kunne ønske oss og enda mer. Da den var over var vi alle enige om at den ikke kunne ha blitt bedre, hadde vi brukt et helt år på å forberede den.

Til nytte:
Så var jeg syk igjen. Jeg orket ikke å arbeide, orket ikke å studere, og orket ikke å administrere Sjukt Sprek. Når man har kreft for tredje gang har man i utgangspunktet god grunn til å kun fokusere på seg selv. Men siden jeg fikk denne immunterapien som kroppen tålte så godt, følte jeg meg i en slags mellomtilstand hvor jeg var langt fra frisk, men allikevel ikke satt helt ut av spill. Det har alltid vært viktig for meg å være til nytte for samfunnet og andre. Jeg funderte lenge på hvordan jeg kunne få til dette - uten at det gikk negativt ut over helsa mi. Svaret ble formidling. Det koster meg minimalt å være så åpen som jeg er om kreftsykdommen min. Og hvis jeg kan hjelpe bare én annen kreftrammet person til å føle seg litt mindre bekymret, unormal eller nedfor ved å fortelle min historie, er det verdt å stå frem offentlig. Jeg begynte dermed å takke ja til nøye utvalgte forespørsler som dukket opp gjennom bloggen min. I løpet av året har jeg gjort forskjellige opptredener i forbindelse med kreftsaken, og også skrevet flere innlegg - deriblant på Kreftforeningens blogg. Jeg finner dette meningsfullt, overkommelig for min egen del, og forhåpentligvis til nytte for andre.

Boligkjøp:
Erlend og jeg har ikke spesielt god økonomi. Han er lærer, jeg naver (han elsker å erte meg for det, hehe). Man blir ikke rik av noen av delene. For all del, vi har klart oss helt fint, men boligdrømmen har hele tiden vært et langt stykke unna. Så fant jeg plutselig ut at jeg var forsikra mot alvorlig sykdom og midlertidig uførhet. Det resulterte i at boligdrømmen ikke lengre var en drøm, men realitet. Etter en drøy måned med ekstremt intens boligjakt, klarte vi på tampen av året å kapre en herlighet av en leilighet like utenfor Oslo sentrum. Om få dager flytter vi. Som vi gleder oss!

Året har altså bydd på den største nedturen, men også de største oppturene i mitt liv - i et forrykende tempo! Jeg er stolt av at vi ikke har latt tilbakefallet hindre oss i å oppleve oppturene. Vi har ikke latt kreften stoppe oss i å utvikle forholdet vårt og det livet vi lever sammen. Det er et stort og skremmende år som står foran oss. Men jeg føler vi går inn i det med best tenkelig utgangspunkt, gitt situasjonen vi befinner oss i: vi er nygift, jeg er i relativt god form, det er beinmargsdonor på gang og vi flytter til en bedre leilighet. I tillegg er vi så heldige at vi har et stort nettverk som bryr seg om oss. Jeg velger dermed å avslutte innlegget med en kjempeklisjé som betyr mye for Erlend og meg: All you need is love. Så får resten bli som det blir.

Godt nytt år!


20 kommentarer:

Anonym sa...

Godt nyttår!:) jeg ønsker deg og din kjære alt godt:) hilsen inspirert sykepleier student:)

Anonym sa...

Godt Nytt År!!! Inspirerende og nyttig lesning også for folk som ikke har, eller har hatt, kreft. Det får oss til bedre å forstå hvordan det er å leve med denne forferdelige sykdommen, verdsette de små ting i livet og ikke minst verdsette at man er frisk. Jeg ønsker deg og Erlend et år med flere oppturer og færre nedturer enn i 2012!

Malin sa...

Godt nyttår! :) dere virker så flinke til å utnytte de små og store gledene i livet. Men det er nok noe man lærer seg når man går igjennom mye sykdom/motgang i livet. Man blir mer takknemlig overfor det man har :)
Håper 2013 blir et år med mange oppturer for dere. Ønsker dere masse lykke til med alt det spennende som skal skje fremover!
Klem fra en fast leser

Anniken sa...

Takk for det, og godt nytt år til deg også.

Anniken sa...

Ja, la oss gå for flere oppturer enn nedturer i 2013 også. Godt nytt år!

Anniken sa...

Takk for det. Så hyggelig at du følger bloggen fast. Setter pris på kommentarene dine. Et riktig godt nytt år til deg også.

Kaja sa...

Godt nyttår og heia deg! God lesing, flott å dele!
Nyt livet videre... :)

Klemmer fra blogg- og kreft-"søster" :)

Anniken sa...

Hei Kaja. Riktig godt nytt år til deg også. Håper din tur i køen kommer snart:)

Anonym sa...

Godt nytt år til dere begge :)
Nå er det vel snart tid for at flyttelasset er på vei til ny kåk. Dere skulle bare vite hvor mye selskaper vi har hatt både jul og nyttår, takket være SPISESTUA til 12 pers. Slitsomt på en måte, men mest kos :)
Cocoa og ektemaken

Malin sa...

Åh, vet ikke hvorfor den kommentaren min blei posta tre ganger :/ du kan bare slette de hvis du vil :)

Anniken sa...

Godt nytt år til dere også! Slit og kos går ofte hånd i hånd når man har hatt kreft. Jeg kjenner i alle fall følelsen;)

Fint å høre at spisestua ble godt brukt i jula.

LoveAndLight sa...

Godt nytt år vennen :D flott innlegg og virkelig inspirerende for det nye året :) gledeer meg til å se deg snart..lykkke til med flytting og alt. klem

Anniken sa...

Riktig godt nytt år til deg også. Blir godt å få deg tilbake til Oslo igjen:)

Anonym sa...

Da vi var små og du var så smart og flink i alle fag var jeg sikker på at du blir advokat el noe ant fancy. Men ingen utdannelse i denne verden sidestiller seg med alt du har oppnådd gjennom disse årene. Du er så mye mer enn sykdommen din, du er imponerende! Sjøl med lite av krefter får du gjort så mye betydningsfylt. Vi andre har mye å lære av deg og du er så ABSOLUTT til nytte! Jeg bøyer meg i støvet =)

Anniken sa...

Hehe, nå blir jeg nysgjerrig på hvem du er. Jeg har alltid hatt store karrieredrømmer, men nå har jeg forstått at en fancy karriere ikke er det viktigste i livet - for meg iallefall. Og det er ganske utrolig at jeg har kommet til den erkjennelsen, for tidligere virket det som om karrieren var det eneste som betød noe. Men man lærer en ting og to av å bli tvunget til å bli ordentlig godt kjent med den man egentlig er;)

Takk for fin kommentar - hvem du nå er.

Kaja sa...

...og det ble jo mer snart enn jeg hadde forestilt meg.. :)

SURRESILJE sa...

For et år og for noen kontraster! Glad dere fikk til å leve oppi det hele og fikk til bryllup og leilighetskjøp og har fått fylt året med gode minner også!

Anniken sa...

Ja, det er jammen litt av et år. Heldigvis er det, som du sier, mange gode ting som har skjedd oppi det vonde.

Anonym sa...

Har fulgt med deg på bloggen så lenge, og er bekymret fordi du ikke legger ut noe mer. Går det bra med deg?

Hilsen Kirsti

Anniken sa...

Jeg publiserer både det ene og det andre. Får du det ikke frem i nettleseren din? Prøv å trykke på "hjem" lengre opp på siden, og se om det skjer noe da.

Legg inn en kommentar