lørdag 15. desember 2012

Flyttegrublerier

Erlend og jeg skal kjøpe oss leilighet. Samtidig har jeg kreft. Når som helst kan det komme en telefon som sier at de har funnet en beinmargsdonor og at jeg snart skal transplanteres. Hva hvis jeg må transplanteres akkurat i det vi overtar leiligheten? Å flytte er jo skikkelig stress. Å transplanteres er ekstremt stress. Hvis vi plusser disse to faktorene sammen får vi en mildt sagt heftig situasjon.

Hvor dyr leilighet skal vi kjøpe? Skal vi kjøpe en fin en som vi har ordentlig lyst på? Eller skal vi kjøpe en som er rimeligere, og som Erlend klarer å sitte med alene. For dersom vi ser litt realistisk på det, så er det statistisk sett 50 % sjanse for at jeg kommer til å flytte seks fot under. Vi tar på ingen måte utgangspunkt i det, men bør vi allikevel ta med i beregningen at det kan skje?

Bør vi bare utsette hele leilighetskjøpet til jeg er ferdig transplantert? Til det er gått noen måneder og jeg begynner å komme meg på beina igjen? Men hva hvis jeg aldri kommer meg på beina? Da blir jeg stuck i den leiligheten vi har nå, med 68 høye trappetrinn opp til inngangsdøra.

Dette er tanker som har svirret rundt i topplokket mitt i det siste. Lettelsen var dermed enorm da en klok mann sa til meg: "Dere er et par i 20-årene som er på leilighetsjakt. Det er det dere er akkurat nå. Om noen måneder kan livene deres se helt annerledes ut. Men det er helt umulig å vite. Derfor er det urettferdig mot det nygifte paret dere er å dvele ved en haug med usikre faktorer som kanskje aldri blir noe av. Dere er unge, forelskede og på leilighetsjakt - akkurat nå. Nyt det."

I morgen drar vi på nok en visning. Vi skal se på en leilighet som er i det øvre sjiktet av det vi kan betale. Vi skal gå hånd i hånd og planlegge middagsselskaper i hjørnet der spisebordet skal stå. Vi skal diskutere hvilken vinkel vi skal sette sofaen - hvor vi skal arrangere spillkvelder med vennene våre. Vi skal fundere på hvor vi kan plassere overnattingsgjestene som kommer på besøk. Vi skal glede oss over at leiligheten vi skal se på kanskje kan bli vårt nye hjem. Et godt hjem, med gode assosiasjoner, og en god fremtid.

Så får det andre komme når det kommer - dersom det kommer.

10 kommentarer:

Anonym sa...

Enig. Man skal ikke leve uansvarligt, men heller ikke tage sorgerne på forhånd.
Knus Maria

Malin sa...

Man må leve mens man kan :D ny leilighet vil jo gi dere økt livskvalitet på sikt. Flyttestresset er kortvarig, leiligheta har dere i lang tid framover. Kos dere med dette prosjektet! :)

...og del gjerne bilder med oss, hihi :)

Anniken sa...

Ja, det gjelder å finne en balanse.

Anniken sa...

Ja, det er nettopp det vi tenker: Ny leilighet nå blir en investering i fremtidig livskvalitet.

Bilder skal bli når den tid kommer;)

Anonym sa...

Lev livet nå! Gå hånd i hånd og kjøp leilighet! Du skrev om en app for en tid siden, som skulle fungere som en hjelpesentral, ble det noe av det prosjektet? Hvis den er bankers, får dere hjelp til ALT ang flyttingen iallfall, selv om du ligger på sykehuset.
Statistikken viser 50% sjanse for overlevelse, det betyr at det er halvparten som overlever og positive tanker sier at en av dem er deg :) De tankene må du holde på å leve 'normalt', det gjorde vi og jeg lever enda i vår drømmebolig :-) Hver dag teller og fremtiden får komme til oss som den vil, andre mennesker vet jo ikke noe om fremtiden de heller, ikke om de har jobb neste år, det behøver ikke alltid være sykdom som setter en stopper i livet.
God helg fra medsøster :)

Anonym sa...

Og en klok mann sa til meg; "Ta ikke problemer på forskudd, kommer problemet får du byrden to ganger, kommer ikke problemet, da har du kastet bort dager, måneder og kanskje år med dårlig livskvalitet".
Go for it og lykke til i morgen <3

Anniken sa...

Dessverre er appen på is, men vi har allikevel fått tilbud fra flere hold om flyttehjelp, så det ordner seg nok.

Så godt å høre at dere fant drømmeboligen. Håper vi også gjør det!

Anniken sa...

Det er så sant, så sant:)

Anonym sa...

Det er viktig å være realistisk, men man vet aldri hva framtiden bringer, hverken for deg eller noe andre. Folk dør desverre alt for tidlig av alt mulig. Derfor synes jeg du har riktig holdning når dere går på visning og planlegge et godt liv, så vil tiden vise hvor lang eller kort dette livet blir for både deg og Erlend.

Mulig jeg er feilinformert, men jeg har hørt at noen av grunnen til at "kun" 50% overlever stamcelletransplantasjon er fordi dette er en behandling som ofte gjøres på de med leukemi, og disse har større sannsynlighet for å frastøte seg stamcellene eller på annen måte ikke overleve. Jeg vet ikke om det er noe i dette?
Dessuten tenk over hvor stor sjanse 50% hadde føltes ut som dersom det hadde vært snakk om å vinne i Lotto!:)

Anniken sa...

Hei, jeg vet ikke noe om hva som ligger til grunn for 50-prosenten, men jeg spurte legen min om hvor stor sannsynlighet det er for Hodgkins-pasienter å bli friske etter allo-transplantasjoner, og svaret var 50 %. Da regner jeg ikke med at leukemipasienter er med i den beregningen. Men dette kan jeg for lite om til å si helt sikkert;)

50 % er fremdeles en relativt god sjanse til å bli frisk. Det må ikke glemmes, nei. Det er jeg helt enig i!

Legg inn en kommentar