tirsdag 29. januar 2013

Døden fascinerer

Før jeg forteller om todagersoppholdet på Riksen, vil jeg reflektere litt rundt P3-dokumentaren "Den andre siden", som jeg nylig deltok i. Det viser seg at den ble den mest leste saken på nrk.no i forrige uke. Altså hadde Else Kåss Furuseth rett da hun sa at "Folk er gærne etter døden". Til tross for dette har jeg fått forholdsvis få tilbakemeldinger på dokumentaren. Det virker som om folk syns hele greia er ganske ubehagelig. Det forstår jeg egentlig godt. Dersom en av mine kreftsyke venner/bekjente hadde begynt å snakke om døden mens jeg selv var frisk, er jeg ikke helt sikker på hvordan jeg ville ha forholdt meg til det. Jeg kan herved berolige dere om at jeg ikke går rundt med et ønske om å snakke om døden hele dagen. Dere kan si hva dere syns om dokumentaren uten å være redde for at jeg skal starte et langt foredrag om livets slutt. Grunnen til at jeg stilte opp var fordi jeg syns at vi som samfunn distanserer oss mer og mer fra døden, og den trenden ønsker jeg å bidra til å snu. Det at saken ble så massiv, samtidig som mengden av tilbakemeldinger uteble, har gjort meg helt sikker på at det var et riktig valg. Interessen for døden er helt klart til stede, vi er bare ikke klare for å snakke sammen om den enda. Det er ok. Jeg håper uansett at dokumentaren har gitt rom for viktige ettertanker, som igjen kan føre oss ett skritt nærmere å inkludere døden som en del av livet.

Til dere som faktisk har gitt meg tilbakemeldinger, enten dere har ment det ene eller det andre: Tusen hjertelig takk! Det er veldig spennende å høre synspunktene deres.

Nå skal jeg ut og gå dagens tur før det blir mørkt, så håper jeg det snart blir tid til å skrive om oppholdet på Riksen.


17 kommentarer:

Mette Aukland sa...

Jeg hørte dokumentaren på nettradio og syns den var kjempe bra! Dere fikk på en måte frem det positive ved døden. Dette med at man heller vil dø enn å leve ett liv med sykdom og smerte. Det er nok derfor di fleste eldre ikke er redde for å dø, fordi di vet at det livet di hadde tidligere som unge/friske er over og de er slitne og klar for å sovne inn. Helt enig i at vi burde ha mye mer
fokus på døden i og med at det gjelder oss alle.
For to måneder siden fikk jeg betennelse i livmorhalsen og ble forberedt på at det i værste fall kunne være kreft (noe det ikke var). Min første tanke da var ikke at jeg kanskje kunne komme til å dø, men at jeg ikke hadde tid til å bli syk å bruke mange måneder på sykehus.

En prest sa en gang i en begravelse at noen må dø for at andre skal kunne bli født, og for å kunne føle glede må vi oppleve sorg.

Mette Aukland sa...

Syns det sitatet var en veldig bra og enkel måte å forklare det på. Innlegget ble sendt før jeg hadde skrevet ferdig ;)

Anonym sa...

hei jeg er 37 år følger med på din blogg den gir mye info og styrke.jeg opereres i morgen for brystkreft :(

LoveAndLight sa...

hei jeg hørte på dokumentaren idag og synes den var kjempe bra! jeg har selv hva mange andre antaglisvis mener er en sær greie, et meget avslappende forhold til døden og er og veldig på den å prøve å ufarligjøre dette samtale emne. For som du sa døden er jo en del av livet. Jeg håper vi kan chattes litt om dette når vi snart sees igjen. Men og som du sier det skal jo ikke være slik at man bare skal snakke om døden, men det er viktig å kunne nevne ordet :) Jeg håper oppholdet på riksen gikk greit!! klem

Anonym sa...

Kanskje de friske tenker at en person som er dødssyk og snakker uanstrengt og avslappet om døden som kanskje kommer, har gitt opp og akseptert at døden er nær? Eller kanskje har de gitt inn for tanken at døden finnes og kan komme? Synes det er en viktig nyanse å få med.
Jeg har aldri vært i et bryllup, dåp eller konfirmasjon. Men jeg har vært i begravelser, så mange begravelser at jeg glemmer hvem som er døde. Jeg kommer på det i siste sekund før jeg tar opp telefonen og skal til å ringe dem. Kanskje det er positivt? Kanskje det betyr at de lever med meg fremdeles, selv om de ikke er her på jorden og går blant oss lengre.

Anonym sa...

Kunne ikke vært mer enig enn det ovennevnte skriver i første avsnitt.

Janne Helen sa...

Jeg har ikke hørt hele dokumentaren (fyfy, siden jeg jobber i P3 og alt), MEN: jeg har lest gjennom hele (!) bloggen din i kronologisk rekkefølge.

Det er ganske heftig lesning, og jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg hvordan det er å faktisk oppleve det.

Uansett, etter å ha lest om stamcelletransplantasjon og donormatch, har jeg bestemt meg for å bli benmargdonor. Det koster meg jo så lite og kan gjøre så mye for andre!

Det har åpnet øynene mine litt å lese denne bloggen. I dag skal jeg sette meg ned og høre hele dokumentaren. Og så kommer jeg til å følge deg videre!

Anniken sa...

Jeg likte også sitatet godt. Men det kan være vanskelig å bruke når unge mennesker dør. Det tror jeg føles naturstridig for de fleste.

Så fint du likte dokumentaren! Jeg tror at det for mange slitne kropper, som har kjempet mot sykdom og alderdom i årevis, kan føles godt å få lov til å sovne inn for godt. Døden kan gi etterlengtet hvile og fred. Ingen som ikke har vært alvorlig syke selv kan forstå hvor altoppslukende slitsomt det er å leve under slike omstendigheter.

Jeg må understreke at selv om jeg er veldig syk, så foretrekker ikke jeg døden. Jeg er laaaaangt fra der enda. Jeg bare er i en fase hvor jeg syns det er spennende å reflektere rundt den.

Reaksjonen din da du trodde du kanskje hadde kreft i livmorhalsen tror jeg er helt naturlig. Jeg tenkte det samme da jeg var under utredning for min diagnose. Faktisk så satt jeg på isolat og leste pensum, for jeg måtte rekke å få lest det jeg skulle før eksamen. Kort sagt ble det ingen eksamen det året.

Så bra at det viste seg at du ikke hadde kreft:)Det må ha vært en enorm lettelse.

Anniken sa...

Hei, så fint å høre at du har utbytte av bloggen. Har operasjonen din gått greit? Håper inderlig det. Sender deg en stor klem

Anniken sa...

Så godt å høre du likte dokumentaren! Jeg tror også at man kan ufarliggjøre døden litt mer ved å snakke åpent om den. Har på følelsen av at vi definitivt kommer til å snakke om dette når vi treffes i morgen;)

Anniken sa...

Når jeg leser kommentaren din får jeg igjen lyst til å understreke at jeg på ingen måte har gitt opp kampen mot kreften. Hadde jeg det hadde jeg aldri takket ja til å gjennomgå en allogen stamcelletransplantasjon.

Når det er sagt så har jeg helt klart et mer avslappet forhold til døden nå enn tidligere. Min livssituasjon har tvunget meg til å reflektere rundt døden, med det resultat at den ikke skremmer meg like mye som før. Det er jeg veldig glad for, for det er skikkelig stressende å gå rundt og være redd for å dø hele tiden.

Jeg forstår at det kan være ubehagelig for friske mennesker å forholde seg til syke mennesker som snakker åpent om døden. Men er det egentlig galt å akseptere at døden er nær? Når jeg møter mennesker som er uhelbredelig dødssyke, og som tilsynelatende har forsonet seg med situasjonen, blir jeg glad og lettet på deres vegne. Jeg tenker det må gi rom for en helt annen livskvalitet i livets siste fase, enn om man går rundt med dødsangst og fornektelse av den situasjonen man befinner seg i.

Anniken sa...

Hei Janne.

Wow, for et stykke arbeid! Det er over 200 innlegg det. Må si jeg er imponert.

Så fantastisk å høre at du vil donere beinmarg. Denne kommentaren made my day. Tusen hjertelig takk!

Anonym sa...

Hei Anniken.
Vi er jo helt enige! Så kanskje jeg ordla meg litt krøkkete.
Det jeg mente, er at det er positivt at man har tatt innover seg at døden finnes, kan skje og at den kan skje oss. Dette gjelder alle, ikke nødvendigvis bare deg.
Men når man hører uanstrengt snakk om død og å dø KAN det tolkes av mennesker som at personen har gitt OPP, ikke gitt INN for at døden er der som en mulighet.

Så det jeg mente var egentlig at det virker som det er nettopp det du har gjort - du har ikke gitt opp, du har jo som du sier takket ja til en transplantasjon. Men allikevel har du gitt INN for at døden finnes, du fornekter den ikke.
Jeg prøvde bare å belyse hva mennesker kan tenke når en som er syk snakker på en "uvant" måte om døden.
Beklager hvis jeg tråkket på noen tær, det var absolutt ikke meningen.

Ønsker deg all lykke til med transplantasjonen.
I tillegg synes jeg det er et viktig fokus du setter på benmargdonorer. Takk.

Anonym sa...

Ops, postet litt for fort.
Dette var det jeg skulle skrive videre:
Jeg skulle ønske at jeg kunne være donor, men fikk beskjed av Blodbanken at siden jeg ikke får gi blod (pga jernnivå, medisiner m.m.) kunne jeg ikke være donor heller.
Men du inspirerer garantert noen andre til å bli det!

Anniken sa...

Ingen tær er tråkket på:) Takk for oppfølgingskommektar, vi er jo som du sier helt enige.

Så synd at du ikke får lov til å gi beinmarg. De på Riksen sa at fremover skal det kanskje åpne for at folk som ikke er blodgivere kan bli beinmargsdonorer. Så kanskje blir det muligheter ikke så alt for langt frem i tid:)

Anonym sa...

Jeg opplever at du har et sunt forhold til døden. Da jeg var på din alder, var jeg livredd for å dø selv om det ikke feilte meg noe i det hele tatt. Jeg har kastet bort mange år pga. dødsangst, jeg ble nærmest handlingslammet. Når du som er syk skiver som du gjør, kan det hjelpe andre mennesker som har et usunt og skremmende forhold til døden. Jeg skulle ønske at kom over en blogg som din den gangen, men det er lenge siden og da var det ingen som hadde hørt om blogging. Hilsen Ano M

Anniken sa...

Takk for fin kommentar, Ano. Jeg har selv utbytte av andres blogger, og det er kjekt å høre at du har utbytte av min. Jeg liker at man gjennom sosiale medier kan motiverer og inspirere hverandre. Jeg blir i alle fall motivert til å skrive mer når leser kommentaren din.

Så kjedelig at du føler du har kastet bort flere år på dødsangst. Jeg håper du har det bedre nå, og ønsker deg alt godt fremover:)

Legg inn en kommentar