tirsdag 15. januar 2013

Døden rusker i oss alle

I dag arrangeres et åpent møte om døden på Litteraturhuset. Per Fugelli, Else Kåss Furuseth og Wazim Zahid er blant de som skal snakke om emnet. Jeg ser frem til møtet, og tror det blir veldig spennende og interessant.

Navnet på møtet er "Døden rusker i oss alle". Jeg liker det. Ofte er døden det første man tenker på når man hører ordet "kreft", men sannheten er jo at vi alle skal dø - før eller siden, på den ene eller den andre måten. Forskjellen på å leve med en sykdom eller annen fare hengende over seg, i motsetning til å leve et relativt bekymringsfritt liv, er at førstnevnte kategori blir tvunget til å reflektere rundt sin egen dødelighet. Plutselig er det at man skal dø ikke lengre noe fjernt som man ikke trenger å forholde seg til før man er over 80 - plutselig blir det høyst aktuelt akkurat her og nå. Det kan være ganske heftig å reflektere rundt døden når døden er så nær. Selv gjør jeg det ganske ofte. Jeg lurer på om jeg kommer til å oppleve og bli 30 år. Kommer jeg i det hele tatt til å bli 27? Mens vennene mine klager over at kroppen begynner å vise de første aldringstegnene, ser jeg på kroppen min som en superhelt. Den sloss og kjemper og holder ut de utroligste ting, mens jeg ved hjelp av harde behandlingsregimer prøver å bli frisk. Jeg prøver å ikke dø. Men når man tenker etter prøver de fleste mennesker mer eller mindre bevisst å ikke dø. Det egentlig ikke noe spesielt ved det.

Jeg elsker tall og statistikk. Jeg får stadig advarsler om at jeg bør holde meg unna kreftverdens tall og statistikker, men nysgjerrigheten tar stadig overhånd. Sist gang jeg var hos legen spurte jeg hvor mange i Norge med Hodgkins lymfom som har gjennomgått en allogen stamcelletransplantasjon (tranplantasjon med fremmed donor). Det er 10 stykker. En av grunnene til at det ikke er flere er at de færreste opplever å ha Hodgkins tre ganger. De fleste blir friske i første behandlingsrunde. En annen grunn er at det er en relativt ny behandling for folk med denne formen for lymfekreft. En tredje grunn er at det er en sjelden sykdom, og at det kun er unge mennesker som transplanteres. Det er altså ikke så mange av oss, og jeg får æren av å bli nummer 11 i rekken. Av de 10 med Hodgkins som er transplantert er det 3 stykker som har blitt friske. De andre har dødd eller venter på å dø av selve behandlinga, bivirkninger eller ytterligere tilbakefall.

Jeg reflekterer masse rundt døden. Jeg føler døden på mange måter er veldig nær. Med det mener jeg ikke at jeg føler jeg skal dø snart, men at jeg føler meg nødt til å forholde meg til den. Da jeg var yngre så jeg det som veldig sannsynlig at jeg skulle bli en gammel dame, og lite sannsynlig at jeg skulle bli alvorlig syk. Nå ser jeg det helt omvendt. Den internasjonale statistikken forteller at en person i min situasjon har 50 % sjanse for å dø i nær fremtid. Samtidig er det 50 % sjanse for at denne personen overlever! Jeg tror jeg overlever. Men selv om jeg skulle overleve Hodgkins for tredje gang, så har all den harde behandlinga gitt meg mangedoblet risiko for flere alvorlige helseproblemer senere i livet. Ny kreft eller hjerte-/lungeproblemer er noen av dem. Og så har vi jo den evigvarende risikoen for nytt tilbakefall. Plutselig ser det veldig vanskelig og usannsynlig ut å skulle bli hvit i håret. Men det kan jo allikevel skje. Når jeg har hatt så uflaks med helsa til nå, kan det jo like gjerne hende at jeg har flaks fremover. Det spiller ingen rolle om jeg opererer med små marginer, så lenge marginene er på min side.

Nå har jeg egentlig bare fortalt dere at jeg skal på et møte om døden i kveld, og at jeg selv reflekterer rundt emnet. Men jeg har ikke fortalt dere noe særlig om akkurat hva jeg tenker rundt døden. Det får dere vite i neste uke. Da er jeg nemlig med i en P3-dokumentar om døden. Dokumentaren tar for seg tre personer som alle har et forhold til temaet: Jeg er alvorlig syk, ei annen ung jente har mistet mora si, og en mann har selv opplevd å være død. Jeg legger ut link når den er publisert. Jeg kan avsløre allerede nå at en av mine hovedtanker rundt døden er at vi bør snakke om den. Vi lever i et samfunn hvor døden kanskje er et av våre siste tabuer. Jeg har store problemer med å forstå hvorfor det er slik. Døden er jo det eneste sikre her i verden, og angår oss alle. I bunn og grunn er det like naturlig som en fødsel. Hvorfor er det da slik at vi hyller det ene og skyr det andre?

Blant temaene som skal tas opp i kveld er:
- Mot til å snakke om døden
- Hvilken plass har døden i vår tid
- Ulike kulturer, ulike reaksjoner

Har dere lesere noen tanker rundt dette?


14 kommentarer:

Anonym sa...

Hei, jeg er glad for å lese litt i bloggen din.
Det er viktig at døden kan være et tema. Og at alle som er alvorlig syke eller dødende får en verdig veg ut av livet, eller tilbake til livet.
Takk for at du er så modig.

Anonym sa...

Hei.
Du er like gammel som meg, noe som nok er en av grunnene til at jeg følger med på bloggen din. Du er syk, jeg er frisk. Det kunne like gjerne vært andre veien.
Døden er skremmende for meg. Jeg synes det er så forunderlig rart hvor tilfeldig livet, og døden ikke minst, er. Selv om jeg vet at jeg skal dø en dag, klarer jeg ikke helt tenke den tanken fullt ut. Det er så fjernt, så "langt unna" (eller, hvem vet?) at jeg ikke klarer å fatte at livet og hverdagen plutselig ikke er mere. Så jeg vil nok si at jeg er rimelig skremt av det faktum at man skal dø en dag. I likhet med deg mener jeg at døden er tabu i samfunnet, og det er synd. Jeg tror det hadde vært godt for mange å kunne snakke om tanker rundt emnet.

Selv om vi ikke kjenner hverandre og aldri har møttes, tenker jeg titt og ofte på deg og din situasjon. Jeg ser at mange kaller deg tøff og modig, og det er du virkelig. Du er en stor inspirasjon når det kommer til åpenhet, den holdningen du har til å møte motgang og evnen til å være i øyeblikket!
Jeg ønsker deg alt godt og håper virkelig at du blir frisk!

Hilsen Camilla

Anniken sa...

Takk for fin kommentar. Godt å høre at du også syns at døden er et viktig tema.

Anniken sa...

I utgangspunktet er det bra at man ikke helt klarer å forholde seg til døden. Dersom man skulle tatt døden fullstendig innover seg hver dag kunne hverdagen ha blitt tung. Samtidig kan det å være sin egen tid på jorden bevisst gi livet ekstra mening og innhold. Tanker om døden kan være både fine og skumle på samme tid.

Setter stor pris på at du følger bloggen, og på fint innspill om døden.

Malin sa...

Jeg er en av dem som er skikkelig redd for å dø. Vet ikke hvorfor, det er vel kanskje bare det at ingen vet hva døden egentlig er, hvordan man har det når man er død? Om man eksisterer i det hele tatt?!
Men jeg leste en gang i ei bok om en mann som trodde på denne filosofien: Fysikken lærer oss at alt i verden består av energier, også vi mennesker. Og energi kan aldri forsvinne, den går bare over i en annen form! F.eks et snøfnugg smelter og blir til vann, som igjen renner ut i ei elv, som så blir en del av havet, som igjen fordamper og blir til et nytt snøfnugg eller ei regndråpe. Kanskje er det sånn med oss mennesker også, at vi ikke forsvinner, men heller endrer form og blir en del av en større helhet? Jeg vet ikke. Men synes det hjelper litt å tenke sånn ihvertfall!

Nei, nå maser jeg fælt her. Men jeg synes ihvertfall, som deg, at døden burde være litt mindre tabubelagt og litt mer snakka om i samfunnet, det tror jeg kunne hjulpet flere :) Tror også at når man er igjennom sykdom eller annen tøff motgang så får man et litt annet begrep om hva som er viktig i livet, og at man må leve mens man kan. Nyte dagene man har til rådighet her på jorda :) enten det er 20 år eller 85.

Gleder meg til å høre hvordan det har gått i P3! Du er ei tøff jente Anniken. :)

Anniken sa...

Hei Malin. Jeg liker også å tro at vi ikke forsvinner helt når vi dør. Veldig spennende kommentar du har skrevet.

Godt å høre at flere mener at døden burde vært mindre tabubelagt. Møtet på Litteraturhuset var stappfullt i går, så det vitner om at tiden er overmoden for å få temaet frem i lyset.

Anonym sa...

Det ligger i tiden, nå er det inn å snakke om alt, også døden. Tror det skremmer mange barn og unge mer enn godt er, vi bør kanskje moderere debatten litt. 'Små gryter har også ører' og min lillebror spør og spør om døden, om han kommer til å dø hvis han får 'den kreften' som storesøster har osv. Hva skal man svare?

Anniken sa...

Her er jeg uenig med deg. Jeg syns ikke debatten i seg selv skal modereres. Jeg tror at vanskelige ting som ikke snakkes om blir større og skumlere enn de trenger å være. Døden er en del av livet, enten vi vil det eller ikke. Derfor håper jeg vi kan begynne å behandle den som nettopp det.

Jeg mener man bør snakke om døden med barn på barns nivå. Som du sier har små gryter også ører, og de plukker opp ting vi ikke får med oss at de plukker opp, før de plutselig buser ut med spørsmål vi kanskje ikke er forberedt på å svare på. Jeg har liten tro på å "skåne" barn for vanskelige temaer de allikevel senser og får med seg. En av foredragsholderne i går fortalte om et par som ikke ville fortelle deres 10 år gamle datter at hun var dødssyk. De ville skåne henne for den vanskelige sannheten. Etter lang tid på sykehuset betrodde datteren seg til en sykepleier. Hun sa hun trodde hun snart kom til å dø, men ba sykepleierne om å ikke fortelle det til foreldrene hennes for da ville de bli så lei seg. Denne jenta forstod veldig godt hvilken alvorlig situasjon hun befant seg i, men måtte bære sorgen og bekymringene rundt dette alene fordi foreldrene ikke snakket med henne om det. I tillegg følte hun ansvar for å "ikke gjøre foreldrene lei seg". For meg høres dette ut som unødvedvendig mye å bære for en liten jente. Hadde foreldrene snakket med henne om døden, ville hun kanskje ikke ha følt seg så alene.

Og som lærermannen min sier: Barn er kjempeåpne for døden. De ser ikke nødvendigvis på den som noe skummelt. Det er det vi voksne som lærer dem.

Anonym sa...

Kjære Anniken!
Vil først fortelle at jeg har fulgt bloggen din siden okt 2011. Min mamma skulle ha høydosebehandling, og når jeg googlet det, havnet jeg innom her. Tiltross for at jeg er sykepleier og har endel erfaring med lymfekreft synes jeg bloggen din er veldig bra. Den er både personlig, samtidig som den innholder veldig mye god informasjon eller linker til informasjon. Du skriver veldig bra!
Så over til det vanskelige men naturlige temaet døden;
Min mamma døde for 7 mnd siden, 56 år gammel. Etter dette har jeg fundert mye på døden. Hva som skjer, skilles sjela og kroppen ved siste åndedrag, er det noe på den andre siden? osv....
Jeg har i allefall funnet ut at jeg ikke frykter selve døden. Alle de dødsfallene jeg har vært med på (og det er en del) har vært veldig fredfulle!
Derimot tanken på og ikke kunne være her å passe på de (spesielt barna mine) jeg er glad i, er grusom. Den tanken gjør meg nesten kvalm. Også tanken på om jeg skulle bli glemt er ubehagelig. Ses jo hvor lite barna mine prater om bestemor, tiltross for det nære forholdet de hadde....
Når det gjelder åpenhet rundt temaet døden, er jeg enig med deg. Åpenhet er viktig! Å det hjelper å snakke om det. Grunnen til at jeg tror mange sliter med å snakke om døden, er at de ikke klarer styrer følelsene. Det er vondt og vanskelig, og da viser vi hvor sårbar vi er....
Mine barn fikk være med å se sin bestemor rett etter at hun døde. De funderte, støk og kjente på henne. Det hele var veldig naturlig. Og som min datter sa; det ser bare ut som hun sover....bare at hun ikke puster eller rører seg!
Selv håper jeg at døden er et steg inn i evigheten, og at vi alle møtes på den andre siden. Da blir avskjeden til den avdøde bare et midlertidig farvel! Og den tanken finner jeg trøst i!!
Håper du inderlig vinner kampen du nå kjemper! Lykke til!

Hilsen sykepleier i nord (som nå pga deg har registrert seg som blodgiver) :)

Anne Cecilie Remen sa...

Ramlet tilfeldig over bloggen din. Jeg blogger selv om min kreft, brystkreft i grad 3.Når man blir kreftsyk blir døden en del av livet. Før jeg fikk kreft høsten 2011, tenkte jeg aldri på døden, jeg skulle leve evig, ihvertfall til jeg ble 97 år. Da jeg ble syk, ble jeg først veldig veldig redd for å dø fra barna mine. Nå er jeg ferdig behandlet og forhåpentlig kreftfri. Men tanker om døden er der. Jeg er mer klar over en før at vi ikke har noen granti i livet. Vi som har hatt kreft mindre nënn de fleste. Nå ser jeg på hver dag som en gave og hvert år jeg får med barna som bonusår. Kreft er en drittsykdom, slik er det bare.
Lykke til med transplatasjon!

Mette Aukland sa...

Hei! Jeg er innom bloggen din iblant og må si jeg syns det er så bra at du er så åpen og ærlig. Er sikker på at du hjelper mange andre som er i lignende situasjon med alt du skriver og måten du legger det frem på. Du skriver veldig bra! Jeg tenker ofte på deg og situasjonen din og har veldig problemer med å se rettferdigheten i dette.

Anniken sa...

Så leit å høre om moren din. Kondolerer.

Jeg har også fundert mye rundt døden, og kommet frem til det samme som deg: Jeg frykter ikke selve døden, men tenker mye på adskillelsen fra de rundt meg. Den virker i utgangspunktet så endelig, men kanskje er den ikke det? Jeg liker det du skrev om et midlertidig farvel.

Glad for å høre at du også kan tenke deg mer åpenhet rundt døden. Tror det var lurt av deg å ta med barna dine for å treffe kroppen til bestemor etter hun hadde dødd. Selv har jeg kun sett en død person, men det er jeg glad for at jeg har fått oppleve.

Til sist: Fantastisk å høre du er blitt blodgiver! På den måten redder du mange liv.

Anniken sa...

Hei, Anne Cecilie, så hyggelig å høre fra deg. Leste en artikkel om deg da du fikk kreft rett etter bokutgivelsen. Så fint å høre at du er ferdigbehandlet - forhåpentligvis for godt. Men det er som du sier at usikkerheten bærer man med seg uansett. Den må man vel bare lære seg å leve med. Jeg hører heldigvis andre som har vært kreftfrie i flere år si at usikkerheten blir mindre ettersom tida går. Og dermed blir kanskje også døden mer fjern?

Anniken sa...

Hei Mette, og tusen takk for fin kommentar:)

Det er tilsynelatende meningsløst at et ungt menneske skal bli rammet av alvorlig sykdom, men når rammer egentlig sykdom rettferdig? Er det noen som fortjener å få kreft? I mine øyne er det ikke det, og det at min type kreft rammer helt tilfeldig er faktisk en stor trøst for meg. Da hadde jeg bare uflaks. Det var ingenting jeg kunne ha gjort annerledes for å unngå å få kreft. Hadde det vært det vet jeg ikke hvordan jeg skulle ha klart å leve med meg selv.

Legg inn en kommentar