fredag 11. januar 2013

Transplantasjon på gang





Samme dag som vi flyttet inn i ny leilighet, dukket dette heftet opp i postkassa: "For deg som skal stamcelletransplanteres". Det er meg. Nok en gang fikk jeg smake på livets store kontraster. Tidligere har jeg gått fra bryllup til sykeseng på en uke og fra leilighetsvisning til kreftbehandling på dager. Ja, jeg har til og med vært med i en budrunde mens jeg har vært på Radiumhospitalet. Innimellom ørten avtaler på forskjellige avdelinger fant jeg en sykepleier som hjalp meg å fakse det innledende budet til megler. Så løp jeg videre til neste sykehusavtale med telefonen i hånda, klar til å legge inn neste bud. Man kan nesten si at jeg er blitt vant med livets motsetninger; livets lyse og mørke side danser stadig om hverandre på en voldsom og til tider utmattende måte. Men å bli innkalt til den første delen av transplantasjonsprosessen på selveste innflyttingsdagen, var en skikkelig nedtur. Jeg svevde på den beste "ny leilighet"-euforien, da jeg åpnet brevet og landet brått.

Jeg har blitt innkalt til et todagers opphold på hematologisk avdeling på Riksen. Det er der jeg etter hvert skal transplanteres. Nå vil de teste og sjekke hele meg for å forsikre seg om at jeg er fit for fight. I tillegg skal jeg ha "den store samtalen". Da skal de fortelle meg hva jeg skal igjennom, og alle komplikasjoner som kan oppstå. Jeg har blitt advart mot denne samtalen fra flere kanter. En bekjent, som har gått igjennom det samme, sa at kona hans hadde forlatt samtalen hylgråtende, mens han selv hadde blitt overbevist om at han skulle dø. En av legene på Radium sa at "det kan se ut til at de har en litt annen formidlingsstil borte på Riksen", for pasientene er visst rimelig oppskaket når de kommer tilbake til Radium. Men på den andre siden så er det alvorlige greier jeg skal igjennom, og det er de forpliktet til å opplyse om. Nå er jeg i alle fall advart mot at jeg skal motta tøff informasjon, og da tror jeg det skal litt mer til før jeg vippes helt av pinnen. Og så kan man jo tenke litt på alle bivirkningene som kan oppstå dersom man tar en liten paracet - hvor uendelig mange ting er det ikke da som kan skje når man skifter ut hele beinmargen? Jeg tror det kan være lurt å ha paracet-pakken litt i bakhodet under samtalen, og så fokusere på at det de sier er ting som kan skje - og ikke ting som helt sikkert kommer til å skje.

Det at jeg har blitt innkalt til oppholdet på Riksen tar jeg som et tegn på at transplantasjonen nærmer seg. Det er jo egentlig bra. Jeg føler jeg burde ha vært mer glad for at de har funnet en donor og at ting begynner å skje. Men jeg gruer meg. Da jeg var nytransplantert for litt over ett år siden, husker jeg at jeg tenkte at "dette går det ikke an å gjøre to ganger. Det nekter jeg. Da sier jeg heller takk for meg!". Så utmattet var jeg. Nå er det snart på'n igjen. Heldigvis har kroppen en fantastisk evne til å glemme vonde ting. Jeg vet jo at en ny transplantasjon er gjennomførbar, selv om det blir en hard tørn. Man kan si det slik at jeg gleder meg til jeg har nådd målet mitt, som er å bli frisk, men jeg gleder meg ikke til å gå den lange veien for å komme dit.

Nå får jeg snart besøk av bror. Han skal være hos oss hele helga. Det gleder jeg meg i alle fall til. Jeg tror jeg må bruke den siste tiden frem til transplantasjonen på å leve mest mulig i nuet. Transplantasjonen kommer til å kreve enorme mengder energi mens den står på, så da kan det være lurt å bruke minst mulig energi på den i forkant. Jeg skal prøve på det i alle fall.


26 kommentarer:

Malin sa...

Masse lykke til, Anniken! Heier på deg! :)

Anniken sa...

Takk for det! En heiagjeng kommer godt med i tøffe tider.

Kaja sa...

Masse lykke til, tøffa!! Livet er virkelig kontrastfullt, det skal være helt sikkert... Godt vi ikke på forhånd vet hva vi skal gjennom.... ;) Nyt helga!

Anonym sa...

Glemselens kurve er heldigvis stor! Hadde vi i detalj husket hva vi har vært gjennom, da tror jeg vi hadde takket nei til det meste. Klart det blir en tøff tid, men jeg skulle ønske vi fikk høre fra andre om positive samtaler med legene og om HÅP og ikke bare de som har blitt oppskaket og grått seg tomme etter samtalene. Flertallet har positive tanker i etterkant av samtalene på Riksen, selv om de virket brutale der og da :)
Kos deg med ektemann og bror i helga.
Klem fra Cocoa

Anniken sa...

Ja, det er sant - godt man ikke vet. Riktig god helg til deg også.

Anniken sa...

Ja, det er ofte dessverre slik at man bare hører om de negative historiene. Allikevel setter jeg pris på å ha blitt fortalt at det kan bli en tøff samtale. Jeg liker å være forberedt;) God helg til dere begge.

LoveAndLight sa...

Blir en tøff tid dette her ja, men heldigvis har du fått flyttet til et flott hjem, er vekk fra trappene og nærme marka og fin natur :) resten får bli som det blir...men sammen så skal vi klare what may come :)

klem cheerleader :D

Anonym sa...

Jeg er med i heppekoret! Klem fra Maria

Anniken sa...

Ja, det at vi har flytta er gull verdt! Flott du tar ansvar som cheerleader;) Og gleder meg til du er tilbake i landet.

Anniken sa...

:)

Anonym sa...

Jeg er veldig enig i det C skriver. Ja transplantasjonen blir tøff, men det må ihvertfall være tusen ganger bedre å komme hjem til sitt eget fine hjem med utsikt til marka:) Heia, heia!

K.

BenteOO sa...

Lukke T!

Anniken sa...

Ja, vi tittet innom gamleleiligheten i går. Det var ikke litt vedmodig en gang! Da jeg sleit meg opp trappene i oppgangen var det helt fantastisk å kunne tenke "aldri mer":)

Anniken sa...

Takk for det.

Anne sa...

Lykke lykke til Anikken! Du er tøff, tapper og unik! Det oser livsglede av deg tross utfordringen dine! Hilsen en som er frisk etter omfattende Hodgkins Lymfom på 35 året.

Anniken sa...

Takk for det! Herlig å høre at du fremdeles er frisk etter så mange år.

Anonym sa...

Hei!Jeg er mamma til en jente som ble ferdig behandlet i fjor.Hva slags Hodgkins hadde du og hvor lenge gikk du på kontroller?Hvor gammel var du da du ble syk og hvor gammel er du nå?

Anonym sa...

Lykke til fra oss i Risør Anniken!Mamma til Aida

Anniken sa...

Hei mammaen til Aida. Jeg har klassisk Hodgkins, nodulær sklerose. Jeg ble syk i 2009, da jeg var 23 år. Nå er jeg 26. Jeg har gått til kontroller minimum hver tredje måned siden jeg fikk diagnosen. Men nå har jeg jo vært syk tre ganger på tre år, så jeg har nok blitt kontrollert litt over gjennomsnittet hyppig. Dersom jeg hadde blitt frisk etter første behandlingsrunde, ville jeg med tiden ikke ha blitt kontrollert så ofte.

Håper det går bra med deg og datteren din.

Anne sa...

Jeg velger å svare jeg også. Jeg fikk Hodgkings Lymfom i 1976, 9 år gammel. Min behandling var operasjoner, cellegift og strålebehandling. Jeg gikk jevnlig til kontroller på Radiumhospitalet i 10 år med legesamtale. Ellers har jeg vært til kontroller innimellom og går til årlig mammografi der - uten legesamtale. Jeg er nå 45 år.

Håper det går bra med jenta di!

Anne sa...

Jeg tør ikke å si med sikkerhet hva slags type det var, men hadde stadium IV,og milten er bortoperert.

Anonym sa...

Hei Anniken!
Bra strategi du har funnet for den samtalen synes jeg. Jeg var med på samtalen da min bror hadde den. Vi løp ikke gråtende ut, men det var mye skummelt de snakket om ja. Bror hadde også fått sett filmer og greier med intervjuer av tidligere stamcelletranpslanterte, og det var selvsagt en hel masse ting som vi håpet at han ikke skulle få. Tror til og med bror sa at han forsto at de måtte fortelle han om alle mulige risikofaktorer, og at han var svært takknemlig for at de ville gjøre alt de kunne for ham, at han stolte helt og fullt på deres vurderinger, men at han i tiden som kom, samtidig ønsket å fokusere på det som skulle skje som noe positivt også, og være optimistisk, og at han derfor ville sette pris om de vurderte litt hvor mye han trengte å vite om det som ikke akkurat angikk han der og da. Et eller annet sånn sa han. I ettertid har han bare skrytt av personalet på Rikshospitalet, de er fantastisk proffe og hyggelige. En viktig ting var også at han fikk snakke med en som var transplantert for 10 år siden. Det var en del av opplegget, denne snille og fine mannen gjorde dette frivillig, han kom på andre dagen av de to dagene. Det syntes Håkon var kjempeflott. De hadde snakket i en times tid, og det var veldig deilig sa han, etter den første harde dagen...Stor klem!
Marte

Anniken sa...

Hei Marte, så hyggelig å høre fra deg igjen! Så fint å høre om samtalen deres og at dere ikke fikk helt skrekken. Jeg har hørt at det går an å snakke med noen fra Margen (foreningen for stamcelletransplanterte). Det tror jeg at jeg også kommer til å benytte meg av.

Jeg husker ikke helt, hadde broren din Hodgkins? Eller var det en annen type kreft? Håper det fremdeles går bra med ham:)

Anonym sa...

Han hadde AML med dårlig prognose, og det går fortsatt bra:)

Anniken sa...

Fantastisk!

Anonym sa...

Tusen takk for svaret Anne!Godt å høre at du har det bra etter så mange år.

Legg inn en kommentar