torsdag 28. februar 2013

Dag 0 Ny merkedag

Idag er en merkedag, en ny start med nytt liv. Et nytt liv gjort mulig ved at et annet menneske har tatt seg bryet med å si til Blodbanken: "Jeg kan donere beinmarg også." Vips var vedkommende ført inn i beinmargsregisteret og Anniken kunne finne en donor med 12 av 12 match. Jepp, skalaen for hva vi hadde hørt om kriterier for at en donor passer er sprengt. Og vi er evig takknemlige!

Selve transplantasjonen var tilnærmet høytidstemt, men med en gledelig undertone. Jeg kom fra jobb akkurat ett minutt etter igangsettelsen, og da stod to sykepleiere ved apparatet og tellet dråper og sekunder. En overlege bivånet det hele. De første minuttene er mest kritiske dersom det skulle oppstå komplikasjoner. Anniken hadde familiebesøk, og hun selv lå som vanlig under pleddet og fulgte med på det som skjedde. Alle var stille og visste at dette var øyeblikket da et nytt liv tok til. I stativet hang beinmargen, lik som så mange poser før, men likevel spesiell. Et håndfast bevis på et uselvisk offer. På nattbordet var til og med to flagg satt i en vase for å markere milepælen. Etter de første minuttene senket skuldrene seg. Smilene satt løst. Vi forstod at for helsepersonalet blir en stamcelletransplantasjon aldri helt rutine. Det er en spenning og en forventning knyttet til det, og hvert tilfelle er jo i og for seg unikt. "Dette er jo et veldig sterkt følelsesmessig øyeblikk for mange som får denne behandlingen", fortalte overlegen, tilsynelatende uanfektet. "Jasså", tenkte jeg, og prøvde å kjenne etter. Jeg gløttet bort på Anniken som egentlig bare så litt døsig ut. Heller ikke hun så ut til å være nevneverdig preget. Da personalet så at alt gikk fint og de var på vei ut, var én av sykepleierne mer enn klar for det. Hun hadde blanke øyne og smilte rørt til oss idet hun lukket døren. Og der satt vi, og var fremfor alt glade, takknemlige og lettet for at dag 0 var iverksatt.


Anniken har sovet stort sett hele tiden etter transplantasjonen. Det er medisinen som gjør henne så trøtt, men det skal ikke utelukkes at dag 0 gir en utladning i seg selv også. Dette er jo kulminasjonen etter måneder med venting, forberedelser og litt spenning. Ikke rart at kroppen da bevilger seg å gå i hvilemodus. Skjønt hvile og hvile, fru Blom. Innvendig er det litt av en maktkrig som er satt igang. Det er opprørsgeriljaen som er satt på saken. De skal renske opp i det gjennomkorrupte systemet som regjerer i Anniken for tiden. Styret har vist seg svært levedyktig og har stått imot tidligere kuppforsøk. Denne gang er det håp om at opprørerne, med god medisinsk støtte, skal kunne styrte regjeringshæren en gang for alle.

Med en krigsskueplass innabords er det ikke rart det røyner på. "Jeg har fått meg en trøkk. Jeg kjenner kroppen er utsatt for noe voldsomt", forteller Anniken etter å ha kikket tomt ut i lufta i et av sine våkne øyeblikk. En av sykepleierne fortalte om en pasient som hadde utmerket seg innen idrett. Sykehusoppholdet hadde røynet på, men måten å tenke på i idretten hjalp også gjennom behandlingsperioden. Vedkommende hadde holdt kontakten med sykehuset også etter friskmeldingen, og personalet hadde fulgt med på idrettsprestasjonene. "Det perspektivet har vi og det er derfor vi kan møte opp så blide på jobb dag etter dag. Vi har sett veien videre for pasienten, det ser kanskje ikke de som ligger inne. Men dit skal du også, Anniken." Og det er der vi er. På veien tilbake til en kreftfri tilværelse.

PS
Nå er reklamen for Krafttak mot kreft begynt å gå på TV. (Håper det han sier blir tilbakevist snart ;))

8 kommentarer:

Anonym sa...

Masse lykke til! Dette klarer du, Anniken!!! Jeg så dere på TV i dag: Flotte representanter for en så viktig sak som Kreftsaken :-)

Anonym sa...

Hvis der er nogen der har et link til reklamen, så os uden for Norge også kan se den ville det være dejligt :-)

Vi hepper på dig og din borgerkrig!

Knus Maria

Anonym sa...

Hei! Du kjenner ikke meg, men jeg leser bloggen din jevnlig. Syntes det var på tide og si hei og ønske deg lykke til. Håper alt går som det skal denne gangen, og at du får bli frisk igjen!

Klemmer fra Linda

Stine sa...

Gratulerer med dagen (på ekte amerikansk vis).
Nå krysses alt som krysses kan, nå skal Anniken bli frisk og dette korrupte styret stå for fall en gang for alle!

Anonym sa...

Kjære Anniken og Erlend <3
Nå går det bare en vei og det er OPPOVER. Vi er med dere i tankene.
Klemmer fra Cocoa og ektemaken

Erlend sa...

Takk for gode ord og hilsener fra gamle og nye følgere. Jeg har stadig høytlesning for Anniken på sengekanten, og hun hilser tilbake. :)

Anette i Lakselv sa...

Kjære Anniken og Erlend, følger dere i ånden. Bruk alt dere er gode for nå! Mange klemmer<3

Malin sa...

Gratulerer med dagen <3 Ta vare på den gode stå på-viljen, men tillat dere selv en pust i bakken når det blir for tungt.. <3 Heier på dere! :)

Legg inn en kommentar