onsdag 27. februar 2013

Dag -1 Dagen før dagen

Igår var Anniken hjemme på permisjon. Etter hennes initiativ, naturligvis. Det betydde mye. Etter flere lengre innleggelser tidligere og mange sykehusdøgn fremover, er det kjærkomment med permisjoner - om så bare for et knapt døgn. Bare det å sove i sin egen seng forstår jeg er en luksus man ikke kan ta for gitt under kreftbehandling. "Jeg har det så fantastisk!", presterte hun å lire av seg fra under pleddet, døsig etter en helt ålreit pastamiddag. Full av cellegift, sliten og matt. På permisjon fra Rikshospitalet hvor hennes skjebne skal besegles imorgen. Med 50% sjanse for å bli frisk av den siste behandlinga som kan kurere henne. Skjønner ikke hvor hun tar det fra. Det var vel virkningen av å komme hjem som slo inn. Jeg bestemte meg for å nikke og smile. Ingen grunn til å stille spørsmål ved hvilket grunnlag hun bygde det utsagnet på. Istedet ble hun belønnet med et kvarters fotmassasje. (Gavekort fra alle hjerters dag. Fra meg, altså.) Føttene hennes er visst litt stive og støle.

Idag har Anniken vært på to gåturer. Én i nabolaget hjemme, og én i skogen ved Rikshospitalet. Jeg er i full jobb for tida og vi håper det skal gå greit. Denne uka har hun dessuten familiebesøk som er med henne på dagtid mens jeg er på jobb. I ettermiddag har hun blitt koblet til Sandimmun, et stoff som skal dempe immunforsvaret slik at kroppen ikke frastøter seg den nye beinmargen.

Imorgen er selve dagen. Dag 0. Dagen livet tar til på nytt, forhåpentligvis uten kreft denne gang. Ny beinmarg fra fremmed donor skal utrydde kreften som har infisert Annikens kropp. Anniken sa igår at hun har tenkt litt på at imorgen kommer en del av henne til å forsvinne for alltid, at det er litt rart og vemodig. Men så har hun tenkt at det faktisk ikke er første gang hun mister en del av "seg selv" til kreften. En eggstokk er jo tatt ut og skal etter planen settes inn etter endt behandling. Den andre er ødelagt av cellegift. Dessuten har hun mistet energien og noe av følelsen i fingre og tær. Så sånn sett har kreften kostet litt allerede. Litt beinmarg fra eller til utgjør ikke mye i den store sammenhengen. (Men forhåpentligvis nok til å utrydde kreften.)

Anniken blir fort sliten i hodet og orker ikke svare på alle meldinger og kommentarer som tikker inn. Men hun leser dem og gleder seg over dem. Det er godt å vite at så mange heier på oss nå som vi nærmer oss dagen vi har ventet på i hele høst.



11 kommentarer:

Anonym sa...

Lykke til i morgen.Vi ber for Anniken.Mamma til en jente som ble behandlet for Hodgkins i fjor sommer

Anonym sa...

Heia, heia, heia, Anniken. Du er enestående:-) Lykke, lykke til i morgen :-) Ano

Anonym sa...

Lykke til i morgon, tenker på dere.

Anonym sa...

Lykke til!!!
Ber for dere begge,

Anonym sa...

Ønsker deg masse lykke til i morra, Anniken!! Tenker masse på dere og ber for dere. Kathrine

Solberg sa...

Masse lykke til. Jeg krysser fingre og tær :)

Anonym sa...

En varm tanke fra Hammerfest. Ønsker dere lykke til i morgen og i tiden som kommer etter morgendagen!
Krysser fingrene for at dette går bra!

Gunnhild sa...

Jeg heier som alltid på Anniken og har stor tro på at hun skal klare dette! Heier på deg også, Erlend! Du er en enestående mann.

Jorunn sa...

Har fulgt bloggen et par måneder. Dere er et fantastisk par! Masse lykke til i tiden fremover!

Anonym sa...

Masse lykke til i morgen og i dagene fremover! Tenker på dere begge to. Krysser fingrene for dere, fine mennesker :) Klemmer fra Mirjam

Anonym sa...

Nå så jeg akkurat reklamen for Kreftforeningen, den var veldig fin! Det gjorde ekstra inntrykk å se den når jeg vet hvor viktig dagen i dag er for deg. Ønsker deg alt godt på veien!
MeG

Legg inn en kommentar