mandag 25. februar 2013

Dag -3 Ja, det varmer

Idag har Anniken hatt sin siste cellegiftkur! Nå er det bare 26 timer med konstant saltvannskylling og  venting på at beinmargen skal bli slått i svime. Stamcelletransplantasjonen er om tre dager, altså torsdag. Da skal den nye beinmargen overta og renske bort kreften.

Siste kur! Lyder det kjent? Ja, vi har skrevet det to ganger før. Trist men sant. Anniken og jeg har blitt skummelt vant med denne tilværelsen og disse kreftbehandlingene. Like ofte som vi har begynt å se fremover igjen så har tilbakefall gitt oss en på tygga. Vi har nok derfor vent oss litt av med å se så langt fremover, og istedet lagt vekt på å være enda mer tilstede her og nå. Og godt er det, for denne kuren blir jo den med dårligst odds så langt. Vi gleder oss uanstrengt over tilværelsen. Ja, faktisk. Vi er ikke tilfredse med situasjonen og omstendighetene som gjør at Anniken er innlagt på sykehus, men vi er fornøyde med å treffes, skravle, spasere, le, spise, se TV, klappe og klemme. Det mørke bakteppet er faktisk mindre fremtredende nå som vi ikke har en hverdag som gjør at bakteppet virker som en så uendelig mørk kontrast. Gir det noen mening? Går det an å forstå? Jeg er ikke sikker på om jeg hadde forstått det selv hvis jeg bare hadde lest om det på en blogg.

Idag har Anniken igjen vært ute på luftetur. Denne gangen lot det seg gjøre uten diskusjon. Det er jo godt at sykepleiere og leger tar Annikens ønsker på alvor. (Sant å si tror jeg de er nokså imponerte :)) Ellers har hun hvilt en del og hatt besøk. Hun er i noe dårligere form idag enn igår. Kroppen er tung og hun tåler mindre action før hun må hvile.


Idag var det ekstra stas å dra på besøk til Anniken på Rikshospitalet. Med meg hadde jeg varme og omtanke i en pose. Igår fikk nemlig Anniken en mail fra Customaid som har som mål å spre nettopp varme og omtanke blant kreftpasienter. Det skjer gjennom at mennesker over det ganske land strikker små lapper som de sender inn. Deretter blir lappene sydd sammen til pledd som deles ut til pasienter som er under kreftbehandling. Dette er omsorg satt i system. "Tenk å bli innhyllet av varme og omtanke!", utbrøt Anniken igår da vi hadde takket ja til tilbudet. Og slik ligger hun akkurat nå, fredelig og blid. Ja, det varmer.

6 kommentarer:

Anonym sa...

Forstår godt at et teppe strikket ved hjelp av gode tanker varmer. Ulike mennesker over det ganske land følger også bloggen og tenker på dere. Så langt skjønner jeg at dere er ved godt mot. Imponerende at Anniken også i dag har klart en luftetur. Sender som alltid styrkende og varmende tanker :-)Ano

Anonym sa...

Jeg har en god følelse for at dette kommer til å gå bra. Følger med på dere hele tida. Min lillebror ble transplantert for et og et halvt år siden for AML (en av undergruppene med dårligst prognose) og han har noe GVHD men det går bra! Annikken er i alle fall i gode hender på Riksen. Ønsker der en god kveld:))
Marte

Anonym sa...

Teppet til Customaid høres ut som et kjempe fint tiltak! Nå vet jeg hva jeg kan bruke restegarnet mitt på:)
Lykke til videre med bahandlingen!

Stine sa...

Jeg tenker så masse på deg i disse dager Anniken.

Mange varme tanker sendes til dere fra Bergen.

Anonym sa...

Takk for at dere deler, det er så fint å lese hvordan dere gjør det beste ut av en så tøff situasjon. Det er inspirerende!

Jeg heier på dere og har dere med i tankene!

MeG

Anonym sa...

Hei, selv om jeg ikke kommenterer så mye så følger jeg med på bloggen din. Jeg hadde en pause der jeg ikke fulgte med så nøye, og plutselig hadde du fått tilbakefall igjen. Da gråt jeg! Jeg trodde nesten ikke det var mulig. Herr Hodgkin er på en måte en "kar" som skal være lett å bli kvitt. Det fikk vertfall vi vite når min datter fikk Hodgkins juni 2011. Hun har også hatt et tilbakefall, men har nå vært friskmeldt i 9 måneder!
Jeg ønsker all mulig lykke til med transplantasjonen, og håper inderlig at alt går uten komplikasjoner denne gangen! Nå SKAL du bli frisk! <3
Masse lykke til og tusen klemmer fra mammaen til Maria

Legg inn en kommentar