fredag 1. februar 2013

Dagens godsak

Nå har legen ringt og sagt at CT-bildene ser fine ut (jippi!), og at det er lagt inn ønske om at jeg skal transplanteres i slutten av februar. I dag er det 1. februar, så den store finalen begynner med andre ord å nærme seg. Jeg fikk en viktig beskjed på Riksen i forrige uke: Dersom det er noe du har lyst til å gjøre, gjør det nå! Det kan nemlig bli lenge til neste gang jeg får mulighet til å gjøre det igjen.

Jeg har altså en liten måned på meg til å gjøre hva jeg vil. Problemet er at jeg ikke aner hva det skulle være. Jeg føler ikke jeg har noe spesielt ugjort. Siden jeg fikk kreft for tre år siden har jeg egentlig vært ganske flink til å unne meg både det ene og det andre underveis. Dessuten er det begrenset hva jeg faktisk orker å gjøre. Selv om immunterapien er snill mot kroppen min, henger fatiguen godt igjen i fra forrige behandling, så jeg har ikke energi til å gjøre de helt store sprellene. Og uansett hva jeg skulle finne på kan det aldri toppe bryllupet og kjøpet av den nye leiligheten. Jeg har allerede vært så heldig at jeg har fått oppleve de to største oppturene i mitt liv denne høsten.

Faktisk så ønsker jeg bare å bygge meg mest mulig opp før transplantasjonen. Jeg vil gi kroppen min muskler, kondisjon, god mat og næring, og kanskje en spa-opplevelse eller to. Sinnet mitt vil jeg fylle med hyggelige opplevelser og kvalitetstid med Erlend. Dette vil jeg gjøre til et lite prosjekt her på bloggen. Hver dag frem til transplantasjonen vil jeg poste et mini-innlegg med bilde og tekst om en positiv/oppbyggende ting jeg har gjort. Jeg skal altså daglig gå aktivt inn for å gjøre store og små ting som gir meg kroppslig og/eller mentalt påfyll.

Jeg lanserer herved prosjekt "Dagens godsak"! Første innlegg kommer senere i dag, så følg med. I tillegg kommer jeg til å fortsette å skrive innlegg på vanlig vis.


10 kommentarer:

Kaja sa...

Ooooi, så koselig lesing!!!! YAY!!

Jeg hadde gjort som du! Følger tankegangen din...gi kroppen din sunnhet, hvile, velvære og næring..og styrke! :) Til å takle alt som kommer....

..det vil gagne psyken din også :)

Jeg heier på deg!!

Klem, Karianne :)

Anonym sa...

Jeg har vært stille leser siste året, samtidig som jeg følger bloggen til ei 22 år gammel jente som fikk diagnosen i går... Kanskje du kan muntre henne opp?http://kristinefjellestad.blogg.no/1359666749_jeg_har_kreft.html#comment

Anonym sa...

For en gladnyhet før helgen, JIPPI!
Vi har kommet til at det ikke går an å krampekose seg, bare det å være sammen å ta ting på sparket er det mest naturlige, for oss. I dag er formen min såpass at vi har invitert et vennepar i kveld til god mat og drikke, tenk at de svarte JA på så kort varsel. Det er venner det <3
God helg til dere fra Cocoa og ektemaken

Anniken sa...

Takk for det! Heiarop sendes tilbake din vei

Anniken sa...

Det var leit å høre. Jeg skal sjekke ut bloggen hennes så snart jeg er hjemme i leiligheten igjen.

Anniken sa...

Krampekosing er ikke bra, nei. Mitt prosjekt med godsaker skal være skikkelig lavterskel. Det må jo ikke bli stress, da virker det mot sin hensikt.

Håper dere har en fin kveld. Skål for gode venner!

Caroline sa...

So fantastisk godt å lese! Hurra!:) Herlig å lese om en god sjukepleiar også! Ho ser dej virkelig for den du e!
En ting ej veit, e at du og Erlend e god på å nyte livet og leve i nuet, men likevel lurt og fint med lavterskelprosjekt! :) Du e so utrulig dyktig i alt du gjer, og inspirera også mej som e frisk! Kos dej på hyttetur, ej ser fram til å lese om dine daglige prosjekt! :) Klem

Anniken sa...

Hei Caroline! Ja, hun sykepleieren er gull verdt. Godt å ha noen som kan sparke en litt bak når det trengs;)

Ellers takk for fine ord. Håper alt står bra til med deg og familien din. Stor klem

Malin sa...

Så bra at du har funnet en sykepleier som du er på bølgelengde med :) virker som du har god innsikt i hva det er som er lurt for deg å gjøre i denne prosessen, tenker det er gull verdt <3

Anniken sa...

Etter tre år i kreftgamet begynner jeg å få en viss peiling på hva som er bra for kroppen min og ikke. Føler meg veldig heldig som har fått en sykepleier som mener det samme om disse tingene:)

Legg inn en kommentar