torsdag 18. april 2013

Dag 49 Kreftverdens alvor

Når folk spør Erlend hvordan det går med meg, svarer han "fint". Når folk spør det samme spørsmålet til meg direkte, svarer jeg like uanstrengt at det går bra. For det føler vi at det gjør. Det vi glemmer å spesifisere er at det går bra gitt situasjonen vi befinner oss i. Dermed tror folk ofte at jeg er frisk og fresh og ute av skogen. Og ja, gitt at jeg nettopp er nytransplantert, har jeg det ypperlig. Men i forhold til et friskt menneske er jeg jo ordentlig skral. På de dårligste dagene har jeg ikke energi til å gjøre noe annet enn å se på TV og gå tur med Tore. Etter det er jeg stort sett "brukt opp". På de beste dagene har jeg kanskje overskudd til en aktivitet til, som for eksempel å få besøk eller handle på butikken. Altså er jeg langt unna å leve et "normalt" liv. Men vi velger å ikke klage, for vi vet så inderlig godt at situasjonen kunne ha vært dramatisk mye verre. Sammenlignet med infeksjoner, sykehusinnleggelse, GVHD og annet dritt, er TV og Tore helt topp. I kreftverden er lite spenning svært tilfredsstillende.

Det mest dramatiske som har skjedd i det siste er at jeg har begynt med noen piller i helgene (Bactrim), for å forebygge luftveisinfeksjoner, og disse tærer litt på nyrene mine. Så hver mandag er kreatininkonsentrasjonen i nyrene forhøyet, noe som betyr litt dårligere nyrefunksjon. Foreskrevet medisin: Drikk enda mer vann i helgene. Og så har jeg hatt lav blodprosent den siste uka. Det har resultert svimmelhet, et par turer i gulvet og enda lavere energinivå enn ellers. Foreskrevet medisin: En pose blod, som med glede ble mottatt i går. Med andre ord har jeg svært lite drama å meddele. Måtte det vare.

Nylig har jeg blitt kraftig påminnet om at dette etterlengtede pusterommet jeg for øyeblikket befinner meg i, kan være flyktig: En venninne har fått et nytt tilbakefall av kreft. Samme dagen jeg fikk vite dette, døde en annen venninne - av kreft! Så i morgen skal Erlend og jeg i begravelse. Kreftverden er til tider en grusom verden å befinne seg i. Den er så brutal at det gjør vondt langt inn i hjerterota. Samtidig har kreftverden også åpnet opp for de mest fantastiske øyeblikk, dype samtaler og gode vennskap. Da jeg fikk diagnosen for første gang i 2009, husker jeg at jeg sa til mamma at jeg ikke ville bli en del av kreftmiljøet. Jeg ikke orket tanken på at vennene mine skulle dø. Nå er jeg i høy grad involvert i kreftsaken, og opplever stadig sykdommens ødeleggende kraft på de jeg har blitt så glad i. Men dette er første gang en av dem faktisk har dødd. Det føles sjokkerende, forferdelig og ikke minst totalt meningsløst. Samtidig setter jeg stor pris på at jeg rakk å bli kjent med henne før hun gikk så alt for tidlig bort. Skulle inderlig ønske hun fremdeles var her.

Hvil i fred, lille tusenfryd.

6 kommentarer:

Anonym sa...

Det skjærer i hjertet mitt at du og andre unge mennesker skal møte livet med et slikt perspektiv på døden som EGENTLIG bare eldre mennesker skal ha. De som er fornøyde med det lange livet de fikk, og som gjerne vil takke av. Men VET jeg jo hvor glade man er for livet. Som du sier - et bittelite godt budskap, er ekstremt bra! Jeg kjenner også på dette. Jeg er frisk, men det stikker i meg hver gang jeg hører om tilbakefall eller død. Hvem er det neste gang... Lykke til videre, Anniken. Jeg følger med! Stor Kristinklæm.

Malin sa...

Huff, trist lesing... sykdom er aldri rettferdig, enten det rammer på den ene eller andre måten...men spesielt vondt er det når alvorlig sykdom rammer unge mennesker.

Synes du takler det bemerkelsesverdig bra, jeg. Stå på videre! :)

Anniken sa...

Takk for fin kommentar, Kristin:) Håper det går bra med dere begge to.

Anniken sa...

Ja, det er noe naturstridig over unge mennesker som er syke og sengeliggende. Men som du sier: Sykdom rammer aldri rettferdig. Så kan man spørre seg om hvem som egentlig fortjener å bli alvorlig syke... Ingen, vil jeg si, og jeg finner på en eller annen måte litt trøst i det.

Lena Gardiner sa...

Et svar jeg benytter mag av til tider er: Etter forholdene så går det bra!
Leit å høre om venninnen din.

Anniken sa...

Ja, det er et fint svar:)

Legg inn en kommentar