torsdag 25. april 2013

Dag 56 Be fabulous!

Før du leser dette innlegget, må du se denne videoen:



Den handler om noe veldig viktig: å anerkjenne ens eget flotte utseende. Spesielt vi jenter er flinke til å fokusere på de tingene vi gjerne skulle ha fikset litt på, mens vi retter lite fokus mot de områdene som er helt smashing. Dersom du er en av jentene som nå tenker "men ingenting ved utseendet mitt er fint", så sier jeg "for noe sludder!" - du glemmer bare å se på de riktige stedene! Noen har fine legger, noen har fint hår, noen har fine negler, noen har fine skuldre. Alle har noe ekstra flott ved utseendet sitt. Alltid. Og dessuten kommer det jo også an på øynene som ser. Det du kanskje syns er kjipt ved deg selv, kan andre syns er helt nydelig.

Grunnen til at jeg tar opp dette temaet er at kreft ofte fører til store endringer i utseendet. Håret faller som regel av, vekta kan gå kraftig opp eller ned, og noen må til og med fjerne hele kroppsdeler. Men vi biter tenna sammen og lar det skje. Det viktigste er jo tross alt å bli frisk. Ja, det viktigste er å bli frisk, men det betyr ikke at det ikke er lov til å sørge over de ufrivillige kroppslige endringene. For utseendet betyr noe. Det betyr riktignok ikke alt, men for de fleste betyr det mer enn ingenting. Når man etter lang tids kreftbehandling endelig skal tilbake til livet igjen, så kommer de kroppslige forskjellene veldig klart frem. Mens man under behandling sammenlignet seg med de skalla gamlisene på kreftavdelinga, så skal man plutselig ut blant folk flest. Og i dagens samfunn hvor alle streber etter å passe inn i den uoppnåelige perfekte malen, skal det ikke mye til før man skiller seg kraftig ut. Men i stedet for å frustrere over den ufrivillige, nye looken, er det i realiteten bare en ting å gjøre: Make it work!

Da jeg var ferdig behandlet for det første tilbakefallet, følte jeg meg ordentlig uattraktiv. Jeg var tynnere enn jeg var komfortabel med, håret var borte, musklene var erstattet med fett, cellegiften hadde gitt meg tydelige rynker, og tennene var ikke lenger hvite. Da begynte jeg å gjøre noe veldig dumt: Jeg klagde på utseendet mitt til Erlend. Resultatet ble at han også begynte å legge merke til endringene. Tidligere hadde han ikke ofret dem en tanke. Altså gjorde jeg meg selv mindre uattraktiv for mannen min, enn hva han i utgangspunktet oppfattet meg som. Med andre ord: Ikke særlig smart. Da jeg en dag la merke til at han tittet på smilerynkene mine i stedet for øynene mine mens jeg lo, fant jeg ut at nå fikk det være nok. Jeg bestemte meg for å bli fabulous! Ikke ved å gjøre noen drastiske endringer ved utseendet, men ved å føle meg fabulous. Så i stedet for å stå foran speilet og irritere meg grønn over rynkene som hadde dukket opp nærmest over natten, gav jeg meg selv heller et bredt smil. Og i stedet for å fokusere på at rumpa mi dissa som en geléklump hver gang Erlend fant det for godt å gi den et klaps, så bare lo jeg og klapsa tilbake. Og i stedet for å føle meg som et ulekkert romvesen ved siden av de nydelige venninnene mine, begynte jeg å fokusere på de delene av kroppen min som faktisk fremdeles så smashing ut - til tross for all behandlinga. Resultatet ble at jeg fikk orden på selvbildet mitt igjen, og du så godt det var!

Poenget med dette innlegget er at vi jenter rett og slett må komme over oss selv. Vi er mye mer opptatt av detaljer ved vårt eget utseende enn hva andre er. Vi tror at alle legger merke til den lille "skavanken" som plager oss, mens sannheten er at de færreste ser den i det hele tatt. Og gjør de mot formodning det, så bryr de seg i alle fall ikke noe om den. Jeg tipper at de fleste som treffer meg på jevnlig basis sitter og rister på hodet av min egen beskrivelse av meg selv i forrige avsnitt. De ser sikkert bare ei flott jente, og skjønner ikke hva jeg maser om. Rynker liksom? Og neste gang de ser meg, ser de kanskje en fure eller to (eller tre), men så er det jo ikke noe mer med det. Det er jo ikke sånn at de tenker "Åååååå, hjelpes, Anniken har blitt et skikkelig rynketryne. Usj så fælt, hun vil jeg ikke omgås mer". Jeg har rynker, det registreres, folk går videre. Og det har jeg også gjort. Og det må vi jenter generelt gjøre når det gjelder utseendet vårt. Det er lov å sørge i en periode over det vi måtte oppleve som drastiske endringer, men så bør vi på et eller annet tidspunkt heller bruke energien og fornuften på hyggeligere ting. Vi er jo flotte akkurat som vi er!

Arr, rynker, pigmentforandringer, manglende hår og andre "lyter" er for oss kreftkrigere tegn på styrke og utholdenhet. Vi fikk en dødelig sykdom, vi kjempet, vi gav oss ikke. Vi har tilegnet oss livserfaring andre bare kan drømme om. Tenk på det, vær stolt og vær fabulous!

Har dere opplevd endret kroppsbilde som følge av kreftbehandlinga?


19 kommentarer:

Anonym sa...

At du har rynker?? Har ALDRI falt meg inn!! Satser på at jeg har glemt det til neste gang vi ses;) p.s krysser samtidig fingrene for at ikke du har sett så nøye på mine rynker ;)

Gå med ryggen rett og smil, så er det det folk legger merke til. Også må jeg jo si at etter jeg har trent en dag så føler jeg meg mye mer fresh. Kroppen ser kanskje ikke så annerledes ut etter en treningsøkt, men selvfølelsen gjør at man utstråler energi og glede på en annen måte,

K.

Anonym sa...

Dataen klikka, så fikk ikke skrevet resten. Beundrer at du klarer å ha det positive fokuset på utseende, det er ikke en selvfølge. And guess what, du har helt rett; du er fantastisk!! Stay cool!

K.

Anniken sa...

Ja, er det ikke fascinerende? Jeg har brukt så mye tid på å irritere meg over rynkene mine, mens du ikke har lagt merke til dem i det hele tatt.

Og det er som du sier: Man føler seg så mye freshere etter fysisk aktivitet. Det gjør så mye godt for både kropp og sinn.

"En får værra som en e når en itte vart som en sku, inni e vi like både je og du, ingen e vel helt perfekt", synger Ole Ivars (ikke spør meg hvordan jeg kan den sangen). Word!

Anonym sa...

å guri, herlige du!!! Jøss, finner ikke ord, du er så klok og artig! Klem og lykke til videre marit

Anniken sa...

Å guri, for en hyggelig kommentar! Takk!

Teamobb sa...

Oh i can definitely agree with you on this. I too have scrolled over photos of me pre and post cancer, obsessing over this and that. And mostly how much more old and tired i look. Less innocent. Also in my case, the loss of some key female body parts has taken some of my femininity and sense of being a woman. I was never self conscious about myself or my body until i got cancer. But like you said , it is us who notice it and obsess about it. Those around just continue to see us...just as we were. Great post that comes at right time for me after walking around in a bikini all week with two prosthetic boobs that would fall out of place and a big scar on upper chest that people noticed :) xxx

Mette sa...

Så sant så sant! Jeg trur alle jenter trenger den klappsen i bakhode innimellom... Get over yourself! Jeg gjør i allefall det nå og da :D Takk for at du ga meg et stort smil om munnen i dag!

Mette

Anniken sa...

Du er tøff, Kate:) Skikkelig tøff.

Anniken sa...

Ja, innimellom må man huske på å fokusere ut over sin egen nesetipp;)

Anonym sa...

Jeg synes hele meg er forandret, men det er visst BARE jeg som ser, det sitter mellom øra mine, hehe. Men det er jo en ting, som også andre ser, men har blitt vandt til, jeg er veldig tynn. Spiser sunt, variert og MYE, men det har skjedd noe med forbrenningen, jeg har alltid vært slank, men....
Ha en riktig god helg alle tre <3
Fra Cocoa og ektemaken

Anniken sa...

Jeg merker det samme. Spiller ingen rolle om jeg spiser vanlig mengde mat (som er mye), eller om jeg spiser ekstremt mye mat. Vekta står bom fast. Heldigvis er jeg ikke lenger så tynn at jeg føler det er ubehagelig.

Anonym sa...

Jeg har mistet alle neglene på tærne i vinter, en bivirkning av cellegifta visst :( Det er ikke tegn til at det kommer nye, så med snart åpne-sandaler-tid, er det bare å glemme. DET ser merkelig ut kan du tro og ekkelt, vanskelig å finne gode sko også, men går med 'totter' på hver tå under sokkene. Fotterapeuten hadde aldri sett maken, men hun jobber med saka :) Mye rart i denne kreftverden, men vi lever :)))
Lene

Anonym sa...

Jeg forstår godt hva du mener med dette innlegget Anniken! Jeg fant bloggen din etter å ha søkt etter informasjon om fatigue, som jeg var alvorlig syk av i fem år. Jeg var aldri kreftsyk eller noe først, men jeg ble mishandlet hjemme fra jeg var liten, til jeg flyttet hjemmefra som 18 åring, og fikk fatigue som følge av det. Bloggen din var et lyspunkt i den mørke tilværelsen, og jeg har fulgt deg i lang tid, helt siden du ble syk for første gang. Jeg har tenkt mange ganger på å kommentere, men aldri turd. Så utrolig dumt :-) nå er jeg hvertfall ordentlig frisk. Lever i et samboerforhold, og har fått en baby! Jeg var uhorvelig spent på hvordan fatiguen ville passe med ansvaret for et lite barn, men jeg tror helt ærlig datteren min bare har gjort meg friskere. Nå er jeg i gang med arbeidstiltak for å komme ut i jobb. Fra å leve et liv der jeg ble så sliten av å trekke ut en stikkontakt at jeg begynte gråte, du skrev så fint om fatigue at jeg følte meg mye mindre alene, jeg forstår, uten å noensinne hatt kreft, så jeg vet ikke hvordan det føles, men jeg forstår likevel mye om hvordan du har det. Nå trener jeg 3-5 ganger i uken, er i toppform! Jeg håper så inderlig at du blir frisk Anniken, frisk for godt denne gangen, og så håper jeg du lever et langt og godt liv med Erlend, får barn sammen og mestrer dine karrieredrømmer. For man kan bli frisk av fatigue! Man kan det! Det lover jeg deg! God bedring Anniken! Hils Erlend og Tore! Hilsen Johanne (som har blitt blodgiver)

Anniken sa...

Jeg mista neglene på storetærne etter forrige behandling. Utrolig merkelig greie. Men de kom tilbake igjen, så får håpe dine også gjør det:)

Anniken sa...

Dette er hvorfor jeg skriver den bloggen jeg gjør! Tusen hjertelig takk, Johanne, for en kommentar som får meg til å smile fra øre til øre. Så fantastisk at du er blitt frisk og har kommet deg videre i livet, og så fint at du har hatt utbytte av bloggen min. Dette gjorde meg glad langt inn i hjerterota:)

Julie Asmussen sa...

Utseende pre og post kreftbehandling er et kapittel for seg selv. I retrospekt angrer jeg litt på at jeg ikke dokumentere utseendeforandringene underveis, men tanken på å ta bilde av meg selv med kortisonutslett, måneansikt, uten hår, øyebryn, øyevipper og store lilla ringer rundt øynene føltes liksom ikke rett der og da. Dette var jo et syn jeg helst ville glemme. Nå er hår kommet tilbake og ringene rundt øynene borte, men utseende er ikke det samme. Men istedet for å ønske mitt lange natrulige blonde hår tilbake, omfavner jeg min mørke korte sveis. Vekten er vanskelig å holde nede pga medikamentbivikninger. Lever like sunt som før jeg ble syk, men må jobbe hardere enn hva jeg gjorde før. Jeg har noen arr på kroppen jeg er stolt av, fordi de forteller min historie. Jeg har til og med en tatovering midt på brystet jeg fikk på stråleenheten på St.Olavs. Tenkte først at det var noe jeg ville fjerne, men så tenkte jeg: Hvor mange med tatoveringer kan skryte av det liksom ;) Utseende går igjennom mange transformasjoner. Jeg føler også at jeg ser eldre ut enn før jeg ble syk, men som du sier at det meste er i hodet vårt og ikke noe omverdene legger merke til. Så jeg lever som du sier: Make it work!

Lillian i Valdres sa...

Du verden så mange kloke og fantastiske mennesker det er der ute!
Hilsen Lillian

Anniken sa...

Ja, ikke sant? Kommentarfeltet vitner tydelig om det. Håper det står bra til med deg og dine, Lillian:)

Anniken sa...

Ja, når man ser tilbake skulle man tatt flere bilder. Men der og da er det jo det siste man vil gjøre. Hehe, akkurat nå er jeg helt skallet på hodet, bortsett fra en mørk stripe med hår fremst i pannen. Det skal jeg jammen dokumentere!

Det er som du sier at endringene etter kreftbehandling kan føles radikale for oss som gjennomgår dem. Men siden man ikke kan skrive i panna hvorfor man ser ut som man gjør, må man bare kjøre på og utstråle fabulousness i stedet;)

Legg inn en kommentar