tirsdag 30. april 2013

Dag 61 Festabe*

I helgen skjedde det noe stort for min del: Jeg var på fest! Ungdomsgruppen i Kreftforeningen (UG) er 30 år i år, og Erlend og jeg var med på feiringa. Siden jeg stort sett bare har ligget på sofaen de siste to månedene, var det fantastisk å oppleve noe annet igjen. Jeg var så glad for å endelig skulle ut av leiligheten, at jeg brukte hele uka før den store dagen på å glede meg. Det var ikke bortkastet! Kvelden ble en gedigen opptur for min del. Jeg har, som tidligere nevnt her på bloggen, vært ganske asosial etter transplantasjonen. Jeg har ikke orket særlig kontakt med omverdenen, og har derfor fokusert mest på meg selv, Erlend og lille Tore. 30-års jubileet ble dermed første gjensyn med mange av de fantastiske folka i UG. Og for et gledelig gjensyn! Jeg har savnet gjengen, og det var så godt å være sammen med dem igjen.

Det er noe helt spesielt som skjer når en gjeng unge kreftrammede kommer sammen. For min del slapper jeg mer av. Istedet for å føle meg utilstrekkelig, slik jeg ofte gjør i møte med friske mennesker, føler jeg meg bare som meg. Og i stedet for å måtte forklare hvorfor jeg for tiden er redusert, godtas det uten noe som helst oppmerksomhet rundt det. De vet jo alle hvordan det er, for de er eller har vært der selv. Det er så verdifullt. Da har man også mulighet til å snakke med noen som forstår det å være alvorlig syk. Eller man kan bare la være å snakke om det, fordi det ikke føles nødvendig der og da. I UG har man alltid en spesiell omsorg for hverandre med hensyn vår brutale fellesnevner, men faktisk så dreier de sosiale arrangementene seg i veldig liten grad om sykdommen. Vi bare møtes, og har det skikkelig gøy sammen.

Skikkelig gøy ble det på lørdag også. Jeg holdt ut i hele fem timer! Det er definitivt post-transplantasjon-rekord. Jeg var riktignok et vrak da jeg gikk og la meg (vi overnattet på hotellet), men jeg var et lykkelig vrak. Dette var en av de gangene det virkelig var verdt å overskride grensene mine.

Det var også landsmøte for UG i helga. Erlend ble valgt inn som vara i hovedstyret. Jeg er så glad og stolt over at han engasjerer seg i kreftsaken på så høyt nivå. I tillegg til å arbeide med UGs tradisjonelle saker, kan han også gi de pårørende en stemme. 

Er du ung og kreftrammet, eller kjenner du noen som er det? Isåfall må dere melde dere inn i UG. Det er en helt fantastisk organisasjon som har gitt meg venner for livet. Lik også gjerne UG på facebook, så kan dere enkelt holde dere oppdatert på hva vi driver med.

*Overskriften kommer fra en av mine danske venninners respons til at jeg var på min første fest post transplant i helga: "Godt at høre du er en festabe"

2 kommentarer:

Anonym sa...

Fantastisk, Anniken!! Er det noen som fortjener en real fest - ja, så er det deg!! Må være utrolig godt å være sammen med folk som virkelig forstår. Du har helt rett, vi friske har faktisk ikke nubbesjans til å fatte hva du går igjennom!!
Hilsen Anne Kristine, som har dyp respekt for deg :)

Anniken sa...

Kreft er rett og slett noe man må kjenne på kroppen for å forstå fullt ut. Men jeg håper denne bloggen bidrar til litt økt innsikt i hva en slik diagnose kan medføre:)

Legg inn en kommentar