onsdag 8. mai 2013

Dag 69 Møte med helsevesenet

Så utrolig spennende å få vite mer om hvem dere er. Så mange forskjellige mennesker, så mange forskjellige innfallsvinkler, så mange forskjellige skjebner. Jeg har lest hver eneste mail og kommentar med stor interesse. Takk for at dere deler!

En av kommentarene som dukket opp, var denne: Jeg er ei jente på 23 år som er sykepleier og som selv arbeider daglig med unge mennesker med kreft. Jeg synes det er veldig interessant og lærerikt å lese dine tanker rundt dette. Som ei ung jente selv er det ikke alltid lett å vite hvordan en skal forholde seg til andre på sin egen alder som har en alvorlig sykdom. Hadde vært veldig fint om du kunne skrevet ett eget innlegg rundt dette hvordan du liker å bli møtt!:)

Siden helsa er stabil og jeg ikke har noe spesielt å rapportere, tar jeg utfordringen. Jeg må skille mellom å bli møtt av leger og av sykepleiere, for de to gruppene har vidt forskjellige funksjoner. Dermed har jeg også ulike ønsker om hvordan jeg vil bli møtt av dem. 

Når jeg kommer inn på et legekontor er eneste forventning at de skal diagnostisere meg, og så ferdig med det. Jeg tror ikke at legen er interessert i sjelelivet mitt eller hva jeg lagde til middag i går. Så jeg snakker minst mulig utenom å svare på spørsmål. Jeg er en effektiv pasient som har respekt for at legene har mye å gjøre. Men, det verste jeg vet er når legen er så stressa at han ikke tar seg tid til å høre om symptomer som faktisk er viktige for å få et riktig sykdomsbilde. De gangene blir jeg blir sittende ytterst på stolen, og venter på å nærmest bli skuffet ut døra. Og så står jeg plutselig på gangen igjen, uten å ha fått forklart halvparten av alt som skjer med kroppen. Da blir jeg irritert. Det skaper jo bare masse ekstraarbeid i etterkant for både legen og meg. 

Gretne leger er ikke så farlig. Jeg syns nesten de er litt komiske der de sitter med sinnarynkene sine, og grynter rene medisinske beskjeder innimellom oppgitte sukk. Men arrogante og til dels frekke leger kan jeg betakke meg for. Nå har jeg heldigvis ikke vært ute for så mange av dem, men de få jeg har møtt har vært mer enn nok. De vekker en motvilje i meg som gir minimal lyst til å samarbeide. Om jeg ikke sier så mye inne på legekontoret i utgangspunktet, så snurpes vokabularet i møtet med dem ned til "ja" eller "nei" - i beste fall. Det har til og med hendt jeg har latt være å fortelle dem om symptomer, fordi jeg ikke orker at de skal følge meg opp. Jeg har hørt og tålt mye rart fra denne typen leger, men heldigvis har jeg ikke måttet forholde meg til dem over tid.

Og så har vi de fantastiske legene. De som hjertet jubler av glede over at er på jobb den dagen du kommer. De som ser deg og hører deg, og faktisk bryr seg om hvordan det går. De som følger deg godt opp, og som du føler deg trygg hos. De er uten tvil de beste legene å møte på i helsevesenet. Det skulle ha vært mange flere av dem.

Når det gjelder sykepleiere, så varierer det litt hvordan jeg liker å bli møtt. Men jeg forventer nok mer omsorg fra dem enn fra legene. Men det er en balansegang der også. Ofte når jeg møter dem er jeg innlagt, og da er jeg som regel ordentlig sjuk. Jeg er ikke særlig pratsom når jeg føler meg elendig, så det kan være litt slitsomt med stadig nye sykepleiere som lurer på de samme tingene. Og da mener jeg ikke medisinske spørsmål, de må de jo naturligvis få svar på, men småprat: "Er du og mannen din gift?", "Bor du her i Oslo?", "Jobber eller studerer du?", og så videre. Så når jeg er på mitt dårligste kan det være en lettelse å få tildelt sykepleiere som ikke er av den snakkesalige typen. Er jeg i bedre form, kan jeg godt slå av en prat.

Vi er alle forskjellige, og den typen sykepleiere jeg generelt føler minst kjemi med, er de som starter annenhver setning med "Uff, så tøft du har det". Så hinsides slitsomt! Jeg er jo fullt klar over at jeg ikke befinner meg i en drømmesituasjon, så jeg trenger ikke noen til å minne meg på det hele tiden. De sykepleierne jeg kommer best over ens med er de jeg kan diskutere sykehuspolitikk, eller kjærleiken eller livet generelt med. Med andre ord: De som har noe på hjertet, bortsett fra uff og huff. Men dette er jo smak og behag. Jeg ser andre pasienter som elsker den sistnevnte varianten.

Sykepleiere på min egen alder er generelt hyggelig å få tildelt. Men dersom jeg er så syk at jeg nesten ikke kommer meg ut av senga, kan det også være litt sårt å forholde meg til disse. Det er fordi de minner meg om alt jeg går glipp av mens jeg ligger der. De har ofte full jobb, kanskje et lite barn eller to, og energi nok til å finne på morsomme ting i det de går av vakt. Da kan jeg føle at jeg lever på en egen kreftplanet, uten mulighet for å noensinne vende tilbake til et normalt liv. Men slik tenker jeg bare når jeg er på mitt dårligste, for det er da kontrasten er størst. Og det er ikke noe sykepleierne kan gjøre noe med, det er bare en del av "kreftpakka" som jeg må håndtere selv.

Nå kaster jeg ballen over til dere. Hvordan liker dere å bli møtt av helsevesenet? 


14 kommentarer:

Beate sa...

Så spennende å lese om ditt møte med helsevesenet, Anniken. Jeg er selv jordmor ( og derfor også sykepleier "i bunn" ) og lærer masse av bloggen din.

Jeg har vært heldig til nå, og ikke hatt behov for helsevesenet til annet enn bagateller og graviditeter. Men måten vi liker å bli møtt på er jo mye det samme likevel.

Jeg liker meg generelt ikke hos legen. Jeg er av den effektive typen uten mange spørsmål, som helst vil ha ting overstått. Jeg er alltid redd for at ulike undersøkelser som gjøres skal avsløre sykdom, og da blir jeg lite pratsom av meg. Ingen small- talk, der altså :)
Senest i går var jeg hos gynekologen, og det føltes mildt sagt kårny å ligge der i bøylene mens den kvinnelige, overhyggelige gynekologen småpludra om middag og været. Hun fikk ikke mye svar fra meg, gitt. Hadde mest lyst til å rømme rommet.

Jeg forventer at legen tar meg på alvor, tar seg tid, og informerer godt. Jeg trenger ingen lystig-lerke, men at han er hyggelig er alltids ok det altså.

Ellers har jeg vært lite borti sykepleiere, da jeg ikke har vært innlagt på sykehus. Men jordmødre har jeg jo vært borti, i forbindelse med to fødsler. Av dem forventer jeg at de er profesjonelle i sitt yrke. Blant annet er det veldig ufint at de feks skvalrer ivei om sine egne fødsler, mens man jobber med rieen selv. Eller at de er overivrige i sin gjerning, og til stadighet kommer dyttende med massasje og kalde kluter.
Nei, ei jordmor skal være tilstede i rommet, en trygg havn, men litt i bakgrunnen. Mild, men passe bestemt når det trengs. Og oppmuntrende. Blid, men ikke en sånn som skal tulle med alt.
Som jordmor selv, prøver jeg å leve etter dette. Men alle par jeg møter er ulike, og jeg tilpasser meg hvert enkelt. Noen liker masse humor, og da smeller jeg til, og vi humrer og ler på fødestua. Andre trenger meg på en helt annen måte.

Vet ikke om det var dette du egentlig lurte på, men ordene bare rant ut av meg gitt :D

Ha en fin dag, både du og Erlend.

Klem fra ukjent, som heter Beate

Anniken sa...

Haha, ja det er alltid like "hyggelig" å snakke om været mens man flasher underlivet.

Høres ut som om du har funnet en god måte å møte vordende foreldre på. Fortsett med det:)

Anonym sa...

Jeg er så enig med dere, Beate og Anniken.
Jeg ønsker å bli møtt med likeverd og respekt.
Likeverd ønsker jeg at skal vises med at du ikke ser ned på meg fordi jeg ikke tok en medisinsk utdannelse, men fordi du gjorde det. Og ved at jeg kan snufse og klage litt uten at jeg skal føle at jeg må stå med hånden på dørklinka fordi du har førtiåtte pasienter til å diagnostisere eller ta blodprøver av
Respekt for at jeg ikke vet alt du vet, at jeg er redd, at jeg kan være sint, tverr og lei meg for situasjonen jeg er i.
Og for å være ærlig vil jeg heller at du skal svartmale enn å late som om alt er rosenrødt og greit når det er langt fra sannheten.

To ganske enkle ting, som mange gjør vanskelige.

Anonym sa...

Jeg er KUN interessert i ordentlig info og hva som skal skje og når. Om en lege eller sykepleier er sånn eller sånn har jeg ikke giddet å bry meg om eller i det hele tatt bruke energi på å tenke over. De er vel mennesker de også, så vi kan ikke forlange at de oppfører seg som VI vil hele tida. Er det sikkert vi får 'Likes' fra dem, som den personen vi er? De gjør alt de kan for å redde oss, som pasient, uansett hvor dårlig det i utgangspunktet står til - det er det som er det viktigste vel(?)
Lene

Anniken sa...

Likeverd og respekt er to viktige stikkord. Men dersom man er syk kan det være vanskelig å føle ikke føle seg sårbar i møte med helsevesenet. De sitter med all informasjonen, og vi må bare stole på at de tar de riktige valgene for oss. Tillit er dermed alfa og omega.

Anniken sa...

Jeg er enig i mye av det du sier.

I bunn og grunn mener jeg at helsepersonell har et ansvar for å gjøre det som er i beste interesse for helsa vår, mens vi pasienter har et ansvar for å tilrettelegge slik at de faktisk kan få gjort jobben sin. Dersom man underveis kan ha en god tone, er det for meg personlig en stor bonus. I alle fall om man må forholde seg til hverandre over tid.

Anonym sa...

Hei,
Jeg synes den menneskelige delen også er viktig og at man ikke bare kan se det som en produksjonslinje der en lege er en lege og alle kan gjøre den samme jobben. Det er viktig å ha med seg historien og samarbeide godt. Har som Anniken møtt et par frekke og arrogante leger, men synes som regel de er flinke og respektfulle. Noen treffer man en gang, mens andre ofte og over tid. Har en fast sykehuslege på lokalsykehuset, som gjør en fantastisk jobb, det er helt uvurderlig for meg:-)

Jeg håper aldri det blir så kaldt og produktivt at vi aldri kan småprate, gråte, spørre, diskutere med legene.

Anniken sa...

Jeg har også en fantastisk sykehuslege jeg forholder meg til. Han følger meg veldig godt opp, og er gull verdt.

Er enig med deg i at samlebåndsmodellen aldri vil kunne fungere så lenge objektet på "båndet" er mennesker. Mennesker er ikke en homogen masse som kan tildeles lik behandling. Vi er alle forskjellige, noe som også krever forskjellig behandling (og da snakker jeg ikke bare om ren medisinsk behandling, men også om hvordan man bør møte forskjellige mennesker).

Anette sa...

Vet ikke hva jeg ønsker jeg, men kom på ei historie fra ei venninne. Hun var til legen, i de elleve sekundene han hørte på henne ringte hans private mobil. Han sa at han bare MÅTTE svare. Hun satt der som ett spørsmålstegn mens han hadde en samtale. Da han la på henvendte seg til henne og sa: "ja, da er det bare å handle dress. Jeg skal være forlover!!"Fortsatte å snakke om at hans beste venn skulle gifte seg etc. Min venninne 'lyttet' høflig og avsluttet møtet til legen før hun hadde fått svar på sine spørmål...

Kanskje prototypen på hvordan man IKKE vil ha det;-)

Caroline sa...

Jeg har ikke vært så mye syk selv, men etter at broren min ble kreftsyk har jeg gjort meg opp noen meninger etter å ha observert litt på sidelinjen. De legene jeg har møtt har stort sett vært ok. Veldig rett på sak, og informative i sine beskjeder. De har stort sett ikke tid til så mye, men de har da satt seg ned med oss om det er noe vi har trengt forklaring eller oppdatering på.

Når det kommer til sykepleiere der imot så finnes det et helt ufattelig stort spekter med forskjellige typer. Det verste er de som nærmest klør seg i hodet, og lurer på hvordan i all verden de skal gripe tak i en utfordring. Særlig irriterende er det når samme utfordringen ble løst fint dagen i forveien og det blir helt tydelig at de ikke har oppdatert hverandre. I tillegg syns jeg det er underlig med de som stort sett later som om vi pårørende ikke er i rommet i det hele tatt. Da er det hyggeligere med de som hilser på om man ikke har sett dem før. I tillegg syns jeg det er ufattelig merkelig med de som spør spørsmål som har helt opplagte svar. Broren min lå en stund i koma, og når han våknet så var han svært svak i begge armene. Da blir det litt tragisk når han sitter der og blir spurt om han trenger hjelp til å smøre på brødskivene sine. Det blir jo en måte å understreke hjelpesløsheten på.

Nei da liker jeg bedre de som hilser på oss, og som kommer inn og som tydelig er oppdatert på hvordan man kan løse ulike utfordringer. Og ikke minst er det viktig at de er i litt godt humør. Sure pleiere er ikke spesielt hyggelig. Heldigvis er broren min flink til å si i fra om det er noen han ikke vil ha hjelp av, og det syns jeg er fint. Man må få velge bort de som ikke har noe annet enn sure miner å spre rundt seg med. Heldivis er de aller fleste blide og imøtekommende.

Anniken sa...

Så utrolig uprofesjonelt! Husker jeg skulle på en kjempeskummel kontroll en gang, hvor jeg skulle få vite om behandlingen hadde virket eller ikke. Jeg var supernervøs. Da legen skulle fortelle meg resultatet ringte interntelefonen, og han ble sittende i 9 (!) min og snakke om en fryser i etasjen over. Bah!

Anniken sa...

Pårørende er en kjemperessurs som fortjener respekt og anerkjennelse for den jobben de gjør. Veldig leit å høre at dere innimellom blir oversett av helsepersonellet.

Håper broren din etter forholdene har det bra nå:)

Malin sa...

Nå har jeg mest fartstid som pasient i psykiatrien, men man møter på mange forskjellige mennesketyper innenfor denne sektoren også. Så kanskje jeg kan få dele noen av mine erfaringer her?

Jeg mener at fysiske og psykiske sykdommer er like reelle. Jeg tror også at psyke og kropp henger sammen og påvirker hverandre. De flinkeste helsepersonell jeg har møtt i psykiatrien, har vært mennesker som har anerkjent nettopp dette. Psykiske lidelser fører ofte med seg en del skam og skyldfølelse. De er ikke alltid så lett å sette ord på til andre. Derfor gjør det godt når noen setter seg ned med deg og sier: "Det er helt OK, sykdommen er ikke din skyld, vi skal hjelpe deg opp igjen". Det å vise et annet menneske forståelse og aksept, tror jeg er viktig både i psykiatrien og i somatikken.

Det kjipeste helsepersonell jeg møter på, er de som ikke anerkjenner at en psykisk sykdom er nettopp en sykdom, men som heller legger alt på innstillingen. "Det er jo bare å ta seg sammen".. Jeg har opplevd å gå ut fra psykologkontor full i skyldfølelse fordi jeg ikke "kommer meg ut i naturen" eller "bruker pusten og mindfulness aktivt nok". Dette er ting som for noen kan hjelpe på sikt, men når man er dårlig og ikke har overskudd til å gå utenfor døra engang, setter jeg gode samtaler med en som forstår høyere enn pusting og turgåing i marka.

Jeg er heller ikke fan av dem som kun skal behandle symptomene, ikke årsaken til dem. Eksempelvis å behandle angst med beroligende medikamenter, men ikke nøste opp i hvor angsten stammer fra. Medisiner er en del av behandlingen (ofte en viktig del), men samtaleterapi er vel så viktig. Dessverre er det en del pasienter som kommer ut fra psykiatrisk sengepost uten å få oppfølgelig videre. Min bønn til norske politikere er å få redusert ventelisten på poliklinisk behandling, og styrke midlene til psykiatri slik at flere kan få hjelp.

Vi er jo pasienter som alle andre, og bedring avhenger av godt helsepersonell og riktig behandling.

Hilsen Malin

Anniken sa...

Jeg er så enig med deg i at kropp og psyke henger sammen. Noe av det verste med å gå på cellegift for min del er ikke å kjenne at kroppen forfaller, men at psyken får seg en knekk. Jeg syns i alle fall at det er veldig vanskelig å holde motet oppe når kroppen er på sitt sykeste.

Og så er jeg veldig enig i at det ofte virker meningsløst å bare dekke over problemer med pillebruk, i stedet for å faktisk løse problemet. Jeg husker da jeg skulle få informasjon om den autologe stamcelletransplantasjonen min. Sykepleieren sa at det var relativt vanlig å bli deprimert i etterkant av transplantasjonen, og at det da kunne bli aktuelt å gå på lykkepiller. Jeg holdt på å falle av stolen da jeg hørte dette. Lykkepiller etter en beinmargstransplantasjon? Hva med et tilbud om å få snakke med en fagperson om traumet man har vært igjennom? Veldig rare greier...

Legg inn en kommentar