søndag 9. juni 2013

100 dager og kreftfri

Siden transplantasjonen har jeg telt dagene her på bloggen. Jeg har nå passert 100 dager. I USA, når man passerer denne milepælen etter en transplantasjon med donor, så er det bare én ting som gjelder: å feire! De inviterer til storkalas med kaker og bannere som sier "I survived cancer" eller "I kicked cancer's ass". Og så virker det som om de tror de er ferdige med hele skiten. Selv har jeg en litt mer nøktern holdning til det hele. Jeg har passert 100 dager uten stor dramatikk, men jeg er veldig klar over at jeg har en laaang vei foran meg før jeg kan anse meg selv som mer eller mindre ferdig med kreften og alle bivirkningene som følger. Til tross for det så liker jeg amerikanernes hang til å feire alt mulig, så jeg slo til med en fest, jeg også. Inspirert av my fellow american cancer warriors, dro jeg den helt ut med både banner og kake:





Ingen som vil ha det siste stykket?


Vi var ca 25 personer i den lille leiligheten vår. Det var til tider svært intimt, men takket være fint vær og balkongen vår, så ble det plass. Både Erlend og jeg har litt å ta igjen på den sosiale fronten, så det var virkelig hyggelig å kunne samle vennene våre til en slik feiring. Siden formen ikke har vært helt på topp i det siste, så hadde vi satt et begrenset tidsrom på arrangementet fra kl 14 til kl 18. Jeg trodde at fire timer med sosialisering blant 20+ mennesker ville være mer enn nok for den skrale kroppen min. Da klokka ble 18, dro en del videre til andre festligheter. Men så var det fremdeles så hyggelig stemning blant de som var igjen, og jeg følte meg ikke helt "brukt opp", så vi inviterte de gjenværende gjestene til å bli litt til. Og så litt til. Og så enda litt til. Og plutselig var det midnatt! Så den "lille" feiringen vår ble plutselig til en titimers. For noen trivelige ti timer det var! Jeg fatter ikke hvor de ble av, for det gikk så fort. Du lurer kanskje på hvordan i all verden jeg holdt ut å ha gjester så lenge? Svaret er at jeg la meg på sofaen og slappet av mens jeg snakket med folk. Jeg gadd ikke en gang å prøve å leke vertinne, for jeg visste at det ville slite meg ut i løpet av minutter. Så hvis folk gikk tom mat eller drikke, måtte de selv gå ut på kjøkkenet for å hente seg mer. Det fungerte utmerket, og gjorde at jeg hadde overskudd til å faktisk sosialisere med de som var der.

De to siste ukene har vært veldig intense. Jeg er relativt nytransplantert, har slitsomt lav blodprosent, og har gjennomgått den verste forkjølelsen min på årevis (type våkne opp om natta og føle at man ikke får puste fordi luftrøret er helt snurpet sammen). Og midt oppi dette har Erlend og jeg både mottatt en pris og stelt i stand til fest. Det har vært fryktelig slitsomt, men også helt fantastisk i det de store øyeblikkene har funnet sted. Nå er jeg klar for å puste ut, og hvile godt. Da jeg våknet i dag tidlig, satte jeg meg på kjøkkenet sammen med Tore og yndlingsteen min, og tittet ut av vinduet i over to timer. Det var så fint å bare kunne sitte der, uten at hodet spant rundt hva som må gjøres når og hvordan. Noen ganger er det så innmari godt å bare kunne være tilstede i øyeblikket. Erlend har vært på styremøte med UG i dag. Nå sitter han på balkongen med en kaffe og en avis, og kobler ut han også. Roen har senket seg i leiligheten, og akkurat nå kjennes det veldig godt.

Jeg vil si takk til alle som kom i går. Vi satte så stor pris på at dere ville dele den store 100-dagen sammen med oss. Både Erlend og jeg la oss med smil om munnen, fordi vi hadde hatt en så ekstraordinær fin dag/kveld. Og så vil jeg gi en takk til Corneliastiftelsen, som gjør en fantastisk innsats for unge kreftrammede. De ville gjerne gi oss støtte til matrelatert hygge, og i går var den perfekte anledning til å både spise, hygge og feire.


Nydelige blomster til en nydelig dag

PS Legger ved en link til Norgesglasset på P1 fredag. Det ble laget en reportasje om Erlend og meg i anledning Kreftforeningens hederspris. Og ja, øreflippene kom med, haha!


6 kommentarer:

Anonym sa...

Absolutt VEL verdt å feire, Anniken!! Og fantastisk at du orker.
Tittet på dere på tv2 i går, selvsagt! Så jo ut som dere ikke har gjort annet enn å opptre for tusenvis av folk! Mektig imponert - igjen!!
Hilsen Anne Kristine :)

Erle-Andrea sa...

Det er absolutt noe å feire! Så bra at du var i form til å feire det, unner deg det så utrolig mye!! :D

Marianne Velle sa...

GRATULERE SÅ MASSE! Følger med deg, men har aldri kommentert noe..men i dag feirer jeg deg med en kommentar ;)Masse lykke til de neste 100 dagene ;)

Anniken sa...

Ja, man må feire det man kan, tenker jeg:)

Anniken sa...

Det var på hengende håret at det ble noe av, pga formen, men heldigvis lot det seg gjennomføre til slutt. Var en veldig fin feiring:)

Anniken sa...

Takk for det:) Så hyggelig med kommentar.

Legg inn en kommentar