onsdag 5. juni 2013

Dag 97 Mer fra festforestillingen

Nå har jeg fått tilgang til flere bilder fra Kreftforeningens festforestilling på lørdag. De kommer senere i innlegget. Først skal jeg fortelle dere om oppladningen til helga. Den var mildt sagt slitsom. Det er utfordrende i seg selv å være nylig beinmargtransplantert. Pluss på laber blodprosent og en heftig forkjølelse, så har man plutselig en kropp som ikke fungerer i det hele tatt. Det passer dårlig når man i utgangspunktet har hundreogørten ting som må ordnes før en av de virkelig store dagene i livet.

Med viktig erfaring fra bryllupet, tenkte jeg at lørdagens kjole måtte ordnes i god tid. Feber og forkjølelse satte imidlertid en stopper for det, så shoppingen lot seg ikke gjennomføre før samme uka som prisutdelingen. Jeg allierte meg med tre gode venninner som stilte opp som shoppingassistenter. De plasserte meg i prøverommet, mens de hentet den ene kjolen etter den andre til prøving. Da den blå kom på, var vi alle enige om at det måtte bli den. Jeg er veldig fornøyd med valget, og den høstet mange komplimenter i løpet av lørdagen. Takk for god innsats, jenter! Kjoleshoppinga hadde vært totalt umulig uten dere.

Etter kjoleshoppinga ble formen dårligere igjen. Forkjølelsen blusset opp og allmenntilstanden forverret seg. Torsdag var jeg på tremånederskontroll på Riksen. Det skjedde ikke så mye spennende der, annet enn at jeg tok en benmargsprøve, og at legen bestemte at jeg skulle få blodoverføring dagen etter, slik at jeg ikke skulle stå i fare for å besvime på scenen på lørdag.

Natt til fredag sov jeg nesten ingenting fordi jeg hostet ekstremt mye. På dagen skulle jeg inn på Riksen for å få blod. Mens blodoverføringa pågikk, hadde jeg en såkalt "sykepleiersamtale" med sykepleieren min. Det er fast prosedyre rundt tremånederskontrollen, og handler for det meste bare om hvordan tiden etter transplantasjonen har vært. Mangelen på søvn og lett feber gjorde at det var så vidt jeg klarte å holde øynene åpne mens vi snakket. I tillegg hostet jeg så mye at jeg ikke klarte å snakke i hele setninger, uten å bli avbrutt av en hostekule. "Er det i morgen du skal motta den prisen?", spurte sykepleieren bekymret. "Ja, jeg aner ikke hvordan jeg skal orke det, men det går vel på et vis", svarte jeg. Da kom hun på noe som kunne hjelpe meg til å i det minste få en god natts søvn, nemlig hostesaft med morfin. Hun fikk legen til å skrive ut en resept, og jeg sov som et barn gjennom hele natta.

Så kom den store dagen. Jeg var fremdeles snufsen og sjaber, men i det minste uthvilt. Nå var det bare å få på seg finstasen og komme seg avgårde. Men før det måtte jeg gjøre noe mildt sagt merkelig. De immunnedsettende medisinene jeg tar kan gi økt hårvekst som bivirkning. På meg gir det et meget spesielt utslag. For mens hodet forblir mer eller mindre hårløst, så ser jeg (litt overdrevet) snart ut som en ape på kroppen. Og så har det av alle ting begynt å vokse dun på øreflippene mine. Erlend har moret seg med å lugge meg i øreskjegget i flere uker, men på lørdag var tiden inne for å fjerne det.


Kreftverden byr stadig på rare episoder.

Med øreflippdunet ute av veien og finstasen på, tok vi taxi ned til sentrum. Der møtte vi familiene våre. Alle var kjempespente, men jeg følte egentlig mest for å gå hjem og legge meg. Formen var dårlig, og jeg forstod ikke hvordan jeg skulle klare å komme meg igjennom kvelden. Etter å ha pratet med familiene våre en stund, måtte Erlend og jeg sminkes. Siden jeg har fått så ekstremt sensitiv hud etter transplantasjonen, hadde jeg med meg min egen sminke som jeg vet jeg tåler. Da makeup-artisten var ferdig, sa han at jeg måtte ta på litt mer av lip glossen jeg allerede hadde på leppene, før jeg gikk på scenen. Han syns nemlig glossen var råfin. Da kunne jeg ikke annet enn å le, og grunnen til det ser dere på bildet under:


Supersmashing lip gloss aka brystvortekrem for såre nippler

Etter transplantasjonen har jeg fått så ekstremt såre lepper, at jeg dersom jeg ikke smører dem døgnet rundt, så sprekker de opp og blør. Det eneste remediet som smører bra nok er denne brystvortekremen til ammende mødre med såre nippler. Med en ny dose ammekrem smurt på leppene, var jeg klar for scenen.

Etter vi hadde blitt sminket, begynte jeg endelig å våkne til liv. Det er utrolig fascinerende hvordan kroppen alltid har et ekstra lager med energi, selv om man i utgangspunktet føler seg utkjørt. Og jo nærmere klokken ble seks, jo mer energi og adrenalin fylte kroppen min. Da tiden var kommet for å ta i mot kronprinsen før forestillingen, var jeg klar. Jeg følte meg glad, opplagt og spent. Nå kunne kvelden bare komme.

Alle bildene under er tatt av fotograf Thomas Barstad Eckhoff.


Anne Lise Ryel og jeg mens vi venter på Kronprinsen. Begge to gleder seg til kvelden.


Kronprins Haakon Magnus, Olav Dahl som vant Kong Olav Vs kreftforskningspris, jeg og Erlend


Anne Lise Ryel gratulerer oss med prisen på scenen


Intervju på scenen. Se på det fantastiske bildet vi fikk! Det henger allerede på veggen i stua.


Musikkinnslag av Sidsel Walstad mens bilder av oss vises på storskjerm


Flere høydepunkter fra kvelden

Det var en veldig stor kveld for oss. Både Erlend og jeg er enige om at etter bryllupet er dette den største hendelsen i våre liv. Det var så rørende og spesielt å stå på den scenen til applaus fra 1400 publikummere, med tanke på alt vi har vært igjennom. Livet har til tider vært beintøft. Til tross for det har vi stått på som best vi har kunnet, og engasjert oss innen kreftsaken. At det engasjementet skulle ende opp i et slikt øyeblikk og en slik anerkjennelse, kunne ingen av oss en gang drømme om. Men slik ble det, og det var med tårer i øynene og stor takknemlighet at vi mottok Kreftforeningens hederspris.

Nå er jeg på nytt et vrak. Forkjølelsen har nådd nye høyder etter helga, i tillegg til at jeg generelt er totalt utslitt etter prisutdeling, familiebesøk og mye ståhei. Når det er sagt, så må jeg legge til at jeg for øyeblikket anser meg selv som verdens lykkeligste vrak.

15 kommentarer:

anbjorg sa...

Herlig å se de fine bildene fra festen, dere fortjener virkelig en slik flott kveld. Du ser fantatisk ut i den blå kjolen : ) Og måtte flire av øreflippdunet!

Anonym sa...

Gratulerer så mye med prisen til deg og Erlend -:). Er det noen som har fortjent en sånn pris så er det dere! Så fin du var i den blå kjolen, og Erlend matchet deg fint med det blå slipset. Takk for titten av flotte bilder fra festen. Gleder meg til å se programmet på tv2 på lørdag.

Klem Tove

Anonym sa...

Jeg bøyer meg i støvet for dere to!! Har ingen andre ord akkurat nå... bare nesegrus beundring.
Hilsen Anne Kristine

LoveAndLight sa...

Utrolig flotte bilder av dere :D igjen gratulerer med prisen. Dere fortjente den virkelig!! jeg gleder meg til å se programmet på lørdag! klem

Anonym sa...

Gratuelerer, det er vel fortjent!

Anonym sa...

Gratulerer! Sååå vel fortjent! Dere er eksempler på så mye : formidling av håp, positivitet og glede ikke minst. Jeg "digger" dere"!

Anonym sa...

Gratulerer med prisen og takk for alt dere gjør/har gjort for 'oss'. Vi skal i grillparty i morgen, men jeg skal snike meg inn kl 20 å smugkikke på vertskapets TV2, he he.
God helg fra Cocoa og ektemaken

Anonym sa...

en VELFORTJENT pris til dere begge to!! fikk sett programmet på tv i kveld :) og ble litt forbauset da du snakket østlandsdialekt :-O ikke det at jeg har hørt deg snakke siden du var liten, men inni hodet mitt så snakker du liksom kav sørlandsk, he he :D flotte var dere begge to iallefall, og må bare få sagt at jeg er så glad for at du er erklært frisk fra kreften, det er jo bare helt FANTASTISK :)
må jo bare si ein ting til når jeg først legger fra meg en kommentar her.... jeg var innom den nye butikken i holum her for litt siden, og inn steg din kjære mann og bror. jeg bestemte meg for at hvis de kom til kassen før jeg var ferdig, så skulle jeg si hei og kanskje finne på noe klokt å si... men da de kom til kassen ble jeg rett og slett litt "starstruck" og fikk ikke sagt en ting. og Erlend er faktisk veldig HØY!!!
de gikk ut mens jeg måpende pakket varene i posen- irritert på meg selv og litt flau... ja ja, kanskje neste gang ;)

håper dere får en nydelig sommer <3

hilsen Heidi fra Laustøheia

Jenny sa...

Gratulerer så masse med velfortjent hederspris! Jeg leser bloggen din fast, - du skriver utrolig bra og forklarer godt, samtidig som du deler mye nært og sårt. Fikk med meg reprisen på jubileumssendingen nå, og som Heidi over her ble jeg også overrasket over østlandsdialketen ;)
Ønsker dere alt godt fremover.
Mange klemmer fra Jenny (som gikk i parallellklasse med deg på videregående ;) og også er sykepleiestudent)

Anniken sa...

Haha, ja øreflippene er blitt et kapittel for seg selv. Heldigvis er det bare midlertidig;)

Anniken sa...

Takk for gratulasjon:) Så du la merke til at vi matchet. Det var overraskende nok et styr å finne et kongeblått slips, men vi det dukket opp et til slutt.

Anniken sa...

Håper inderlig du gir deg til kjenne neste gang du ser noen av oss i Holum:) Og tro du meg, det finnes overhodet ingen grunn til å bli starstruck, haha!

Ang dialekten så har jeg alltid snakket østlandsk innenfor husets fire vegger, sikkert pga at mamma er østlending. Og så har jeg snakket sørlandsk blant sørlandsfolk. Men siden jeg befinner meg blant østlandsfolk her i Oslo, så går det mest i den dialekten;)

Takk for gratulasjon, og god sommer til deg også.

Anniken sa...

Hei Jenny, så hyggelig å høre fra deg. Tusen takk for gratulasjon:) Du får se på kommentaren over for forklaring av dialekta, hehe.

Håper alt er vel, og lykke til med studiene:)

Anniken sa...

Tusen takk for gratulasjonene, alle sammen:) Vi setter sånn pris på dem.

Malin sa...

Haha, jeg ELSKER galgenhumoren deres! :) Og gratulerer sååå mye med hedersprisen! Vel fortjent!! :D

PS: Du ser ut som ei filmstjerne i den kjolen ;)

Legg inn en kommentar