onsdag 12. juni 2013

Tore-medisin

De siste dagene har vært en prøvelse. I to uker har fokus vært fest og moro. Nå er det så til de grader uka derpå. Jeg hadde forberedt meg på at jeg måtte bruke en god stund på å bygge meg opp igjen etter alle festlighetene. Det jeg derimot ikke hadde tatt med i beregningen, er at bivirkninger av de immundempende medisinene plutselig skulle begynne å gjøre seg gjeldene i hvileuka mi. Det er ikke noe alvorlig, men det er helt hinsides plagsomt, og gjør at jeg ikke får sove hverken om nettene eller dagene. Og er det en ting jeg trenger nå, så er det å sove. Så jeg går rundt her som en zombie, og klarer ikke å få hverken hjerne eller kropp til å fungere til noe som helst. Jeg klarer ikke å slappe av og jeg klarer ikke å være i aktivitet. Så stort sett sitter jeg bare og glor i veggen. Not my idea of fun.

Etter flere søvnløse dager og netter, toppet det seg helt i dag. Jeg hadde null energi. Jeg var tørst, men orket ikke å gå til kjøkkenet for å hente vann. Jeg frøs, men jeg orket ikke en gang å sette meg opp og strekke meg etter teppet i andre enden av sofaen. Og ikke minst: Tore kunne bare glemme at jeg skulle gå tur med ham - foreløpig, iallefall. De to førstnevnte problemene var ikke noe problem for andre enn meg selv. Men sistnevnte var mer trøblete, siden Tore er innstilt på tur hver dag. Jeg var inneforstått med at jeg måtte ut med ham før eller siden, men det måtte helt klart bli siden. Akkurat nå var det så vidt jeg orket å blunke. Det la imidlertid ikke Tore merke til, så da han syns vi var på overtid fortalte han meg på sitt språk at jeg måtte ta meg sammen og ta ham med ut. Jeg ignorerte ham i det lengste, men Tore er mildt sagt våryr for tiden, så han er vanskelig å overse når han først setter i gang. Han begynte å gjøre den ene rare tingen etter den andre for å få oppmerksomheten min. Blikket mens han holdt på og intensiteten i arbeidet hans var så voldsomt og komisk, at jeg kunne ikke annet enn å le høyt. Da jeg lo, fikk han blod på tann, og ble enda mer rabiat. Til slutt hadde jeg en crazy bananas hund hoppende rundt i leiligheten, mens han gaulet "ta meg ut, ta meg ut" på "shih tzu"-språket. Jeg reiste meg motvillig, tok tak i ham, og roet ham ned. Og da jeg allikevel var oppe fra sofaen, innså jeg at jeg hadde ikke noe valg - jeg kunne bare gå ut først som sist.

I utgangspunktet skulle jeg bare gå en bitteliten tur, for jeg trodde det var alt jeg orket. Men da jeg kom ut blåste det frisk og kaldt, så jeg følte jeg våknet litt. Og når vi hadde gått noen meter, kjente jeg at det egentlig var veldig godt å bevege seg. Før jeg visste ordet av det hadde vi plutselig gått tur i over tre kvarter. Nå føler jeg meg som et helt nytt menneske. Mens jeg i sted følte meg fanget i min egen jammerdal, hjalp Tore meg til å freshe opp både kropp og sinn. Før jeg fikk hund selv, forstod jeg ikke greia med at husdyr kan være så veldig god hjelp for syke mennesker. Nå er jeg opplyst.


Tore står på krava


Har du noen gang fått hjelp av kjæledyret ditt til å klare mer enn du i utgangspunktet trodde du kunne få til?


8 kommentarer:

Anonym sa...

JAAA!! Mine 3 kjæledyr (som kom hit helt tilfeldig fordi jeg bor i et hytteområde og eierne dro uten dem når ferien var over!) har jeg og mannen min tatt hånd om - og ikke angret et sekund! De gir sååå mye og hjelper meg mer enn jeg hjelper dem.
Derfor ble jeg glad da dere valgte å ta Tore inn i familien. Han vil garantert gi mer enn han forlanger tilbake <3
hilsen dyrekjære Anne Kristine

Anniken sa...

Kommer ikke over at folk kan være så grusomme. Har sagt det før, men det er jammen godt det finnes barmhjertige mennesker som dere, som tar dere av dem.

Tore har en endeløs gruve av glede og gull som han gladelig overøser både Erlend og meg med. Vi er veldig glade for at han er blitt en del av familien:)

Anonym sa...

Helt enig - kommer aldri til å forstå hvorfor folk tar kjæledyr og forkaster dem når det ikke lenger passer inn i hverdagen deres!!! Her sto 3 pusekatter jamrende utenfor i -15gr. Tenk om vi ikke hadde bodd her!?
Vi må ta vare på hverandre!
/AnneKristine

Maren sa...

Hei Anniken.

Jeg har nettopp begynt å følge bloggen din og ville bare si takk for at du deler din historie med oss. Jeg ble selv benmargstransplantert i januar og kjenner meg igjen i mye av det du forteller. Jeg ligger bittelitt foran deg i løypa, men veien hit har vært lang og hard. Nå er det endelig mange flere gode dager enn de mindre gode. I det siste har jeg hatt så mye energi og livslyst at jeg har gjort ALT! Og dagen i dag er tydeligvis den dagen jeg skal kjenne på det. Jeg føler meg akkurat som du beskriver over, men jeg ble så inspirert av deg og Tore at jeg etter å ha skrevet ferdig her skal presse meg ut på en tur - selv uten hund!

Tusen takk igjen og lykke til på ferden videre i et kreftfritt liv :-)

Anonym sa...

Heia!
I hele barndommen min hadde familien min hund, og på det meste hadde vi ikke mindre en tre engelsksettere i hus. I tillegg ble det også født endel valpekull i hjemmet vårt, der jeg både fikk være med på fødsel, mating, og oppfølging. Og tilslutt var det tårevåte avskjeder når valpene ble hentet av sine nye eiere.
Husker når jeg flyttet bort for å studere, den merkelige følelsen av å gå tur uten hund!! Føltes jo helt meningsløst...
Hyttetur alene for eksempel, hadde jeg ALDRI gjort uten selskap av hundene.....er en smule aldri så lite mørkeredd;)
Nå er jeg etablert med mann og tre barn, og hadde det ikke vært for at mannen setter foten ned så hadde vi nok hatt hund også! Han synes vi har nok å ta oss av mtp barna, og sier at hund ikke blir aktuelt før ungene er store nok til å hjelpe til.
Han har nok desverre et poeng!
Heldigvis har min far fortsatt hunder, og vi får tilstadighet gleden av å passe den eldste av de!
Det er uendelig mye selskap i en hund, og man skal lete lenge etter noen som viser sånn gjensynsglede som hunder gjør overfor sine eiere!
Tusen takk Anniken for at du deler dine gleder, utfordringer og erfaringer med oss! Ønsker deg alt godt i ditt nye kreftfrie liv, og håper du, Erlend og Tore får mange fine turer sammen i sommer!

#Marianne#

Anniken sa...

Denne kommentaren leste jeg med et smil om munnen. Håper du fikk deg en fin tur:)

Masse lykke til videre til deg også.

Anniken sa...

Det er hyggelig dere kan ha en hund til låns, inntil barna kan være med på ansvaret det er å ha en selv. Det blir jo som et nytt familiemedlem:)

God sommer til dere også.

Anonym sa...

Heia Anniken og Tore :-)

Klem UGkristin

Legg inn en kommentar