fredag 5. juli 2013

"Sykt lykkelig" vs "syk igjen"

I siste utgave av Kamille stikker Skallemor hodet sitt frem som "Bloggeren". Tittelen på artikkelen er "Sykt lykkelig". Da jeg så den for første gang, tenkte jeg: "Er jeg virkelig det?" Svaret er ja og nei, og at det varierer veldig. Bare i dag har jeg vært både lykkelig og ulykkelig flere ganger om hverandre.




Gode øyeblikk:

  • Erlend, Tore og jeg har vært en uke i Trondheim. Nå er jeg tilbake i Oslo, mens gutta boys fremdeles er nordpå. Da jeg snakket med Erlend på telefonen, fortalte han meg at Tore hadde sittet foran soveromsdøra og pepet i lang tid i dag morges, og ventet på at jeg skulle våkne. Da Erlend viste ham at jeg ikke var på soverommet, hadde han rotet rundt i senga og lett etter meg. Så hadde han satt seg ved døra igjen og ventet videre. Han savnet meg! Kjedelig for Tore, men ganske rørende for meg å høre.
  • Jeg har vært på årets første sykkeltur! Det var forferdelig slitsomt, og til tross for at det har vært sol nesten hele dagen, så regnet det non-stop mens jeg tråkket avgårde. Men jeg fikk meg nå en tur, og er veldig fornøyd med det.
  • Jeg får snart besøk av ei venninne jeg ikke har truffet på lenge. Gleder meg skikkelig!

Kjipe øyeblikk: 
  • Jeg fikk vite at enda en ung person jeg kjenner gjennom "kreftverden" har fått tilbakefall. Nå kjenner jeg seriøst mange som er på kjemo-kjøret, og det skjærer meg i hjertet hver gang enda en venn får den ufattelig kjipe beskjeden.
  • Jeg ble påminnet om at jeg selv er livredd for å få tilbakefall.
  • Da jeg var hos legen, fortalte jeg ham om bekymringene mine, selv om jeg er klar over at hematologer (blodleger) for det meste er interessert i det fysiske og ikke det psykiske. Jeg sa at jeg ikke klarer å tro at jeg virkelig er kreftfri, og at jeg bare venter på å få beskjed om at ulumskheten er tilbake - igjen. Han svarte: "Til det har jeg ikke noe fornuftig å si." Jeg tenkte: "Jeg vet du ikke har det, men jeg måtte bare fortelle deg det allikevel." Så blunket jeg vekk tårene, og lot ham slippe billig unna ved å smile og føyse det bort: "Jaja, vi får ta det som det kommer." 

Humøret og motivasjonen varierer altså veldig i løpet av en dag. Og selv om jeg virkelig skulle ønske det ikke var slik, så må man lære seg å leve med uvissheten som følger etter en kreftdiagnose. Uvissheten kan gi rom for horrible fantasier, men den gir også rom for håp - håp om at det kanskje kan gå godt denne gangen. Når tankene mine roter seg bort i skrekkscenarioer, så minner jeg meg selv om at i dag er i dag, og at i dag har jeg ikke kreft. Det hjelper meg faktisk til å få opp spiriten igjen. I alle fall til neste gang fantastien tar overhånd.

6 kommentarer:

Anonym sa...

Litt godt å lese om andre som føler og opplever liknende ting som meg selv. Takk for en fin blogg, og jeg håper du aldri mer får tilbakefall!!!!!!!!! Det er mange floksler man kan møte på, som feks " vi får ta en dag av gangen"..., men det er jo sant også...vi kan jo ikke gjøre annet... Lykke til videre med alt ditt og deres!! Janne

Anonym sa...

Mange klemmer :-). Så morro å lese om Tore og savnet etter matmor. Ønsker deg, Erlend og Tore en fin sommer ! Sommerhilsen fra Tove

Anniken sa...

Jeg syns det er godt når dere lesere gir uttrykk for at dere kjenner dere igjen i det jeg opplever. Så takk for kommentar:) Lykke til videre til deg også.

Anniken sa...

Takk for det, og riktig god sommer til deg også:)

Anonym sa...

Det er så vigtigt at være glad og lykkelig for små ting, for hvis man ikke er det, så overskygger de dårlige følelser. Jeg kan forstå at livet et hårdt, men hvis man kun ser det dårlige, så bliver det dobbelt hårdt. Præcis som dit motto på bloggen også siger.
Knus maria

Anniken sa...

Er så enig i alt du sier:)

Legg inn en kommentar