fredag 2. august 2013

Vær en venn når det det trengs

Forrige helg skrev "twitterlegen" Wasim Zahid et fint innlegg om å være en venn når en man kjenner rammes av kreft. Dette innlegget fikk meg til å tenke på nettverket og støtteapparatet jeg har rundt meg. Jeg føler meg veldig, veldig heldig som har både venner og familie som stiller opp for meg. Etter prinsippet "ingen nevnt, ingen glemt" forteller jeg sjelden her på bloggen når det dukker opp blomster på døra, kort i postkassa, hyggelige overraskelser, hjelp til daglige gjøremål eller annen støtte fra omgivelsene mine. Men nå er jeg nødt til å fortelle dere noe: På mandag tok sørlandsvenninnene mine meg med på en hyggedag spesielt tilegnet meg. Vi tilbragte hele dagen sammen ut i fra mitt energinivå. De hadde lagt opp til rolige aktiviteter hvor jeg faktisk kunne delta på alt, i stedet for å måtte velge ut deler av opplegget og så hvile innimellom, slik jeg vanligvis gjør når det skjer noe ekstraordinært. De styrte og stelte til både god mat, leker og konkurranser, mens jeg slappet av og nøt det hele. Mellom dag- og kveldsaktivitetene sendte de meg avgårde til hudpleier, slik at jeg virkelig kunne få kjenne på hvilepulsen og bli skjemt bort. Her snakker vi nytelse på høyt nivå! Jeg ble så rørt over innsatsen og omtanken deres at jeg gikk rundt med en gladklump i halsen hele dagen.



Første del av programmet: Lunsj i sjøboden


Det er fem måneder siden transplantasjonen. I tillegg er jeg kreftfri. For mannen i gata betyr det at jeg er helt frisk igjen. Venninnene mine har heldigvis forstått at det ikke er slik det fungerer; etter en kreftdiagnose kommer en periode med rehabilitering. Hvor lang tid den tar varierer veldig fra behandling til behandling og fra person til person, men for meg kommer den til å ta flere år. Selv om jeg er ferdigbehandlet og kreftfri, så fungerer ikke kroppen min i nærheten av optimalt. Jeg har fremdeles mange tunge dager, hvor jeg må tvinge kroppen min til å gjøre ting den egentlig ikke orker. Det tærer ikke bare på kroppen, men også på psyken. Poenget mitt er at selv om man er en god venn mens behandlinga står på, må man ikke glemme å være det også etter den som har vært syk får status "kreftfri". For noen kan rehabiliteringsperioden oppleves som verre enn selve behandlinga, og hvis da hele støtteapparatet har trukket seg tilbake, kan hverdagen fort bli uoverkommelig. Mitt råd er dermed at man bør stille opp for vennene sine etter behov, og ikke etter diagnosestatus.

Og til mine gode venninner og alle andre som stadig stiller opp for meg/oss: Tusen hjertelig takk! Vi er setter så uendelig stor pris på det.

4 kommentarer:

Lillian i Valdres sa...

Hurra for alle de gode vennene!

LoveAndLight sa...

Høres ut som en super dag! fantastisk bra å ha så gode venner :) xx

Anniken sa...

Ja, hurra for dem, de er jammen gode å ha:)

Anniken sa...

Det var en utrolig fin dag, den fineste i hele sommer. Den skal bli god å hente frem fra hjernebarken når høstmørket siger på:)

Legg inn en kommentar