lørdag 17. august 2013

Første skritt mot en 180


For en forskjell en uke kan utgjøre! Da jeg kom til Montebellosenteret, følte jeg at jeg holdt på å drukne i hverdagens kjas og mas. Jeg tenkte: "Hjelper ikke dette, må jeg ta opp kontakten med psykologen på sykehuset, for så nedkjørt orker jeg ikke å være". Det er ganske slitsomt å drive rovdrift på sin egen kropp og sjel, men etter å ha hvilt i noen dager, kjenner jeg flere gode endringer i kroppen: roen, overskuddet og ikke minst humøret kommer tilbake. Jeg er langt i fra uthvilt enda, men jeg er på vei til et bedre sted enn jeg var før jeg kom hit. Det føles ubeskrivelig godt. 

Hvordan er det mulig at en slik omvending har funnet sted i løpet av så kort tid?

  • Hverdagen ligger igjen hjemme. Vi har en del fellesaktiviteter her på Montebellosenteret, men innimellom dem har vi mulighet til å gjøre hva vi vil. Jeg prioriterer som regel hvile i egentiden. Forskjellen på hvilestundene her og hjemme er at her er det minimalt å finne på i hviletiden. Hjemme derimot må oppvasken tas, innkjøp gjøres, klesvasken settes på og avtaler holdes. Det finnes flust av ting man skulle, burde, måtte gjøre, og ofte benytter jeg hviletiden min på å få disse tingene gjort. Dersom jeg ikke gjør dem, bruker jeg hviletiden på å tenke at jeg burde ha fått dem gjort. Altså blir hviletiden bare nok et stressmoment, uansett om jeg ligger på sofaen eller ikke. Her på Montebellosenteret har jeg ingen plikter som stjeler energien min i tiden som er satt av til ro og avslapning, altså får jeg faktisk hvilt.
  • Endelig er jeg i gang med fysisk aktivitet! Jeg hadde glemt hvor fantastisk det er å bruke kroppen mens pulsen raser og svetten pipler. Det har blitt mange gåturer i løpet av det siste året, men de store fysiske utskeielsene har uteblitt. Nå har jeg endelig fått sparket i baken jeg trengte, og jeg nyter det.
  • Jeg er på voksenkurs. Jeg har vært på Montebellosenteret to ganger tidligere, men det har vært på Påskekurs og Idrettsuka i regi av Ungdomsgruppen i Kreftforeningen. Aldergrensen for å kunne delta på disse kursene er 15-35 år. På dette kurset er eldste personen 86 år (men den personen er i likhet med meg en ytterkant). Jeg tipper gjennomsnittsalderen ligger et sted mellom 50-60 år. Det er veldig interessant å bli kjent med alle disse menneskene med bred og spennende livserfaring, men samtidig er det også enklere å trekke seg tilbake når jeg føler for det. På ungdomskursene kan jeg lett føle at jeg går glipp av noe, dersom jeg ikke orker å være sosial på kveldene, men her gjør det ikke så mye om jeg takker for meg og går til rommet mitt når jeg ønsker det. Det kjennes altså enklere å prioritere seg selv, fremfor det sosiale, på et voksenkurs.
  • Motivasjonen vender tilbake. Vi lærer om fysisk aktivitet, ernæring og mulige løsninger på kreftrelaterte problemstillinger mens vi er her. Mye har jeg hørt tidligere, noe er nytt. Uansett kjenner jeg at det er godt å få denne inputen. Jeg håper jeg klarer å omsette kunnskapen til handling når jeg kommer hjem igjen. Eller, det må jeg bare klare, for jeg er så lei av å så vidt hangle meg igjennom hverdagene. Det er i alle fall deilig å kjenne at jeg endelig er motivert for å gjøre de endringene som må til.

Det kjennes som om dette kurset blir kick-starten på en god høst. Jeg velger i alle fall å tro at det blir det, for alternativet er ikke noe hyggelig å tenke på.

Det er ikke noe faglig opplegg i helga, så vi står fritt med hensyn til hvordan vi vil bruke den. Kusina mi og jeg skal på hyttetur til Sjusjøen sammen med gutta våre. Jeg trenger vel egentlig ikke å understreke at jeg gleder meg.

Ønsker en riktig god helg til dere også!




4 kommentarer:

Erle-Andrea sa...

Det høres helt herlig ut å få en slik uke, jeg unner deg det virkelig! Håper du får en fin hyttetur og en god helg! :-)

Anniken sa...

Ja, det var akkurat det jeg trengte for øyeblikket. Riktig god helg til deg også:)

Anonym sa...

Jeg ønsker dig god afslapning!
Hils mannen og kusinen din.
Knus Maria

Anniken sa...

Takk for det. De hilser tilbake:)

Legg inn en kommentar