tirsdag 10. september 2013

Blandingsmennesket

Per Fuggeli er en klok mann jeg har sansen for. Det er ikke uten grunn jeg tidligere har kalt ham for "Dødens Gandalv": begge er visere enn gjennomsnittet, begge utsetter døden og jammen ligner de ikke på hverandre også.

Fuggeli, nei, Gandalv mener jeg.



Fuggeli er litt mindre behåret.

På møtet om døden i Bergen forrige tirsdag, hadde Fuggeli som vanlig noen kloke ord på lager: Han snakket om hvordan vi i dagens samfunn dyrker styrke og perfeksjonisme, og om hvordan samfunnet viser forakt for svakhet - hvor døden er den ultimate svakhet. Han mener vi bør godta oss selv som "blandingsmennesker", og akseptere at vi noen ganger er friske og noen ganger syke. Og så må vi ikke bli triste når vi ikke stemmer overens med glansbildet.

Jeg befinner meg langt fra mitt eget glansbilde. I det store og det hele har jeg slått meg til ro med det. Etter å ha levd flere år med en syk kropp som ikke klarer å yte på topp, har jeg blitt vant til at jeg må ta det mer med ro enn mine jevnaldrende. Jeg løper bakerst på trening, går tregest på tur og drar først hjem fra fest. Jeg har akseptert at slik er det bare. Men av og til våkner villdyret i meg, urmennesket som løper for livet og ikke føler smerte eller ubehag før målet er nådd. Jeg er nemlig født med konkurranseinnstinkt. Med tiden har jeg lært å koble det ut når det trengs, men jeg har det også tilgjengelig dersom det behøves. Noen ganger kan det komme veldig godt med, som for eksempel når man kjemper mot en gjenstridig krefttype. Andre ganger konkurrerer jeg mer for moro skyld, som på Montebellosenteret da vi hadde intervalltrening. Det var den første ordentlige treninga mi på ett år. Blodprosenten hadde endelig steget til et nivå hvor jeg fikk lov til å trene med intensitet. Foran oss lå en lang oppoverbakke. Oppgave: Komme seg til toppen av bakken før tiden var ute. Det ville kreve enormt mye å nå toppen, men jeg måtte bare se om jeg klarte det, måtte bare se hva kroppen min kunne få til etter tre runder med kreft. Tre-to-en-GÅ! 3 minutter full gass etterfulgt av 2 minutter gange skulle gjentas totalt 4 ganger. Jeg gav alt. Musklene i beina brant, hodet svimlet og lungene kjentes som om de holdt på å revne. I det siste intervallet kunne jeg se toppen av bakken. Nesten fremme, bare litt til. Jeg måtte tvinge kroppen til å lystre ordrene mine om å fortsette å bevege seg fremover. De siste metrene slo anstrengelsesastmaen inn og snurpet sammen brystet mitt. Nå fikk jeg ikke puste. Men hvis jeg bare kunne klare å komme helt opp... Med en siste krampetrekning veltet jeg meg over bakketoppen. Etter det brukte jeg flere minutter på å få tilbake pusten. De andre kursdeltakerne samlet seg bekymret rundt meg. Da jeg kom til meg selv igjen, hadde jeg lyst til å flekse de nærmest ikke-eksisterende armmuskelene mine og brøle: "JAAAA!". Jeg hadde satset, gitt alt og jeg hadde klart det. Et lite astmaanfall kunne ikke ta fra meg den gleden.

Senere den kvelden uttrykte flere av de andre deltakerne bekymring over innsatsen min. Jeg kunne ikke ta i så hardt, det var ikke bra for kroppen min. Jeg forsøkte å forklare at jeg gav alt for å teste hvor langt jeg kunne presse meg selv, slik at jeg visste hva jeg hadde å jobbe med når jeg skulle i gang med treninga igjen. Men i fravær av sine egne barn virket det som om de øvrige deltakerte, som jo var en generasjon eldre enn meg, følte for å overøse meg med bekymrede morsinstinkter. Den enorme mestringsfølelsen jeg hadde følt på toppen av bakken, ble visket ut av at jeg måtte forklare meg gang etter gang. Til slutt gav jeg opp, og sa meg enig i at jeg ikke burde ha tatt så hardt i. Jeg orket ikke å diskutere mer.

Etter middagen kom en av damene bort til meg og sa: "Du, jeg skjønner godt du tok deg ut opp bakken. Var det ikke deilig? Var det ikke godt å slippe å føle seg som en pingle for en liten stund?" Det var nesten så jeg kastet meg rundt halsen hennes og gav henne en klem.

Det er greit å akseptere at kroppen ikke fungerer i samme grad som før. Men noen ganger er det også greit å kjenne på en liten smakebit av gammel glory. Ja, jeg ble sliten, ja, det gjorde vondt å ta seg helt ut. Men var det verdt det? Ja! Fuggeli slår et slag for blandingsmennesket. Jeg sier meg enig, men tolker det dit hen at man kan ta litt av i blant, selv om man er syk, og man kan roe seg litt ned i blant, selv om man er frisk. Det handler, som alt i livet, om balanse.

Da jeg i høst skulle kjøpe meg ny sykkel, gikk jeg for en elektrisk variant fordi jeg visste jeg ikke ville være i form til å sykle rundt på en vanlig sykkel til daglig. Under den første turen på elsykkelen min ble jeg hodestups forelsket; jeg suste av sted bortover veien, uten å bli litt sliten en gang. Den har et batteri som kobles inn når jeg tråkker på pedalene, og som skyver meg og sykkelen avgårde. Nå bruker jeg elsykkelen så ofte jeg kan, og gleder meg til hver tur. Oslo er meget kupert, men det legger jeg ikke merke til. Jeg bare tråkker uanstrengt avgårde, uansett om veien går bortover eller oppover. Og når jeg sykler veien hjem fra sentrum, som jo er en eneste lang oppoverbakke, er det nesten så jeg må holde meg for munnen for å ikke rope "BURN!" når jeg lett sykler forbi streberne i kondomdrakter. Dette er i mine øyne et godt eksempel på hvordan jeg aksepterer mine egne begrensninger, ved å velge en elektrisk sykkel over en tradisjonell variant, samtidig som jeg lar litt konkurranseinstinkt slippe til. Så får det heller være at jeg "jukser" og får litt hjelp på veien. Det bryr jeg meg i dette tilfellet fint lite om - jeg sykler jo raskest av alle! Lenge leve blandingsmennesket!


Tore og jeg er klare for å svi litt gummi



7 kommentarer:

Anonym sa...

BURN!!!!!
Så herlig!!!!!!!

Camilla sa...

Heia deg og kroppen din!!

Anonym sa...

Flott jobba, lykke til på din vei....

lolouise sa...

:-)

Anonym sa...

Haha, Tore ser ut som en gangster der han sitter i korga si! :) Jeg digger bildet! Og, ja, Per Fuggeli er (i mine øyne) Norges klokeste mann. Nam nam.

-Camilla

Anniken sa...

Takk for hyggelige kommentarer, alle sammen. Og ja, Tore er en ganster;)

Anette sa...

Herlig!!:-)

Legg inn en kommentar