søndag 1. september 2013

Er du InK?

Hei, Erlend her. Jeg har fått anledning til å fortelle dere om et nytt prosjekt for oss som er pårørende til kreftrammede. Men først skal jeg fortelle litt om min opplevelse av å få livet invadert av kreft.

Kreften kom inn i mitt liv omtrent samtidig med at jeg ble kjent med Anniken. Vi rakk så vidt å bli kjent og forelske oss. Siden den gang har det vært Anniken, meg og kreften.

Kreften la tidlig føringer for forholdet vårt, lærte oss at livet er verdifullt og at prioriteringer er nødvendig. Fortsatt merker vi ringvirkninger etter kreftens herjinger, et halvt år etter endt behandling.

Nei, jeg er ikke skallet, har ikke fått hverken cellegift eller stråling. Jeg har ikke hatt kreft, men har levd med en kreftsyk kjæreste, etter hvert samboer og nå kone. For tiden lever vi begge i kjølvannet av kreften. Jeg er det jeg vil kalle indirekte kreftrammet.

Årlig rammes i følge Folkehelseinstitettet 26000 mennesker av kreft i Norge. Rundt 10000 dør av kreft. Tallet på alle som er indirekte rammet er mange ganger høyere.

Jeg har aldri helt klart å slå meg til ro med stempelet pårørende. Jeg føler meg først og fremst rammet. Kreftsjokket kommer som regel like brått på oss som står nær den som blir syk, enten det er søstera, en kompis, ektemaken, en onkel, en nær kollega eller en forelder som får diagnosen. Tilværelsen blir snudd på hodet, horisonten blir uklar, roller endres og stokkes om. Kreft er et uryddig landskap å orientere seg i, enten en er syk selv eller står nær den syke.

Den som blir syk orker kanskje bare å konsentrere seg om sykdommen, finne frem som pasient, gjøre opp status for et kort eller langt liv, finne ut av hva som skjer i kroppen, hva behandlingene innebærer, utsiktene for et rikt liv etterpå. Vi rundt tenker på det samme. I tillegg tenker vi også på hvordan vi kan være en så god støtte som mulig. Og aller helst bør vi få hjulene i hverdagen til å gå rundt så knirkefritt som råd er. Dessuten ville det kanskje være lurt å finne rom til å kunne ta vare på seg selv.

De som står ved siden av risikerer kanskje å miste den man er så glad i. Veien dit kan være tung nok i seg selv, men hva med livet etterpå?

Kreftforeningen og Ungdomsgruppen i Kreftforeningen (UG) er organisasjoner for kreftrammede. Men de skal også ivareta pårørendes interesser og behov. Jeg har selv vært med i UG i noen år, og blitt kjent med mange fantastiske mennesker og en organsiasjon som tar et stort ansvar for en sårbar gruppe. Det jeg har savnet er imidlertid å treffe andre som har levd tett på kreft uten selv å ha vært syk. Jeg vet av erfaring hvor viktig det er å ha andre å prate med enn den som er syk, for rett og slett å lufte hodet. Det å omgås andre som har liknende erfaringer som det jeg går gjennom, kan være til stor hjelp. Bare det å møte forståelse for at ord uansett kommer til kort, så det i grunnen er like greit å bare være, være Erlend og ikke først og fremst pårørende. Eller indirekte kreftrammet. 


 

Sammen med Kreftforeningen og UG har jeg fått være med å utarbeide et tilbud spesielt for oss unge som har erfaring med kreft, uten selv å være syke. InK (Indirekte Kreftrammet) skal være et møtested der det er rom for å dele erfaringer. Men først og fremst skal det være et sted å møte forståelse for at kreft er en påkjenning for flere enn de som har fått diagnosen, enten du er pårørende til en kreftpasient eller etterlatt. Vi vil legge opp til aktiviteter og opplevelser, og satser på å møtes jevnlig. Første møte er i Tromsø 5. september. Deretter følger et treff i Bergen 10. sept, og så et i Oslo 12. sept. Jeg kommer på møtet i Oslo, og håper vi sees der. Spre gjerne ordet om InK til andre du tror kan ha nytte av det.

5 kommentarer:

Anonym sa...

Fantastisk initiativ, Erlend!! Jeg har følt noe av det samme på kroppen siden 90årene, fordi min søster som er alvorlig syk selv, har en sønn som har hatt en kronisk sykdom fra han var 10mndr. Nå er han 33år og har nettopp fått donert ny nyre for 2. gang. Alt bra, så langt :)
Min andre søster døde 50år for 18år siden, med noe av de samme sykdomstegnene som min gjenlevende søster. Så vi har det hengende over oss...
Beundrer dere og åpenheten!!!
Varm klem fra Anne Kristine

Anonym sa...

Veldig bra tiltak :) Savner Trondheim på lista da, vet du om det er planlagt noe møte der?

Anonym sa...

Høres ut som du har mye erfaring med det å leve med sykdom tett innpå deg. Godt gjort å holde motet oppe år etter år. Fint å høre at det fins "reservedeler" og at det går bra så langt. Og så er det kanskje greit å ikke se så langt frem hele tiden, men istedet være tilstede her og nå? Livet er jo igrunnen bare mange øyeblikk på rad.

Klem igjen. Erlend

Anonym sa...

Hei. Takk for det. Skulle gjerne sett min hjemby på lista selv :) Det er en aktiv fylkesgruppe av UG i Trondheim, og deres aktiviteter er et tilbud også for pårørende. For tiden er det ingen konkrete planer for oppstart av InK i Trondheim, men kanskje det blir noe på sikt. Kult om du melder din interesse i Trondheim, iallefall.

Hilsen Erlend

Anonym sa...

Hei Erlend jeg er eller skal jeg heller si var og har blitt en ink.Kjenner meg igjen i alt du skriver, kjente dere igjen fra rikshospitalet var der som pårørende til min kjære mann gjennom 41år,Lykke til med kjempetiltak og masse lykke til videre BEGGE TO.

Legg inn en kommentar