fredag 20. september 2013

Oslo Maraton

I morgen skal jeg delta på Oslo Maraton. Det er morsomt å si det til folk, for de får fullstendig hakeslepp. Men så skynder jeg meg å understreke at jeg skal være med på arrangementet "Oslo Maraton", og at jeg ikke skal løpe distansen maraton. Jeg skal løpe 3 km. Da går de overraskede ansiktene over i et kollektivt "ååå ja". Men 3 km er ikke bare bare det heller, i alle fall ikke for meg.

Jeg skal løpe sammen med Sjukt Sprek, på Team Aktiv som er laget til Aktiv Mot Kreft. Noen i treningsgruppa vår skal løpe halvmaraton, noen skal løpe 10 km og noen skal løpe/gå 3 km. Da jeg meldte meg på i august, kjente jeg stressnivået skjøt i været. Konkurranse-Anniken kicket inn med en gang, og jeg begynte å planlegge en intervalltrening, en langkjøring og en styrkeøkt i uka for å kunne bygge meg opp raskest mulig til løpsdagen (i tillegg til alle turene jeg uansett må gå med Tore). Da jeg planla dette hadde jeg ikke trent intensivt på ett år. Den fornuftige delen av meg visste at plutselig hardtrening ikke er en smart måte å bygge seg opp på, men konkurransedelen min brydde seg fint lite om det. Den ville bare prestere best mulig på kortest mulig tid. Men etter den første uka med hardtrening, var jeg så sliten at fornuften heldigvis tok overhånd. Jeg bestemte meg for at dersom jeg skulle delta på Oslo Maraton, måtte jeg droppe alt stresset i forkant. Jeg måtte trene når jeg hadde overskudd, og ikke når jeg følte at jeg burde gjøre det.

Med stor stolthet kan jeg erklære at det har jeg klart! Jeg har ikke stresset noe som helst med å få formen opp på det eller det nivået innen i morgen. I løpet av den siste måneden (det siste året faktisk) er to intervalløkter og en langkjøring all løpetreningen jeg har hatt. "Langkjøringen" gikk ut på at jeg forsøkte å løpe 3 km i ett strekk. Det klarte jeg ikke. Så planen i morgen er å løpe det jeg klarer og så gå resten. Og det er greit, for jeg er i utgangspunktet ikke med der for å prestere, jeg er jo med for å ha det gøy sammen med vennene mine. Jeg prøver i alle fall å si det til meg selv. Men jeg kjenner meg så godt at jeg vet konkurranse-Anniken kommer til å kicke inn i det startskuddet går. Jeg kommer til å løpe til jeg faller om, og så krype resten av løypa. Men det får gå. I mine øyne er det ikke så farlig å ta seg helt ut en dag. Men hadde jeg brukt hele den siste måneden på å stadig ta meg ut og dermed gradvis bryte meg selv ned over tid, hadde det mildt sagt vært meget uheldig.

Jeg skulle egentlig ha løpt 3 km under Oslo Maraton i fjor, men plutselig hadde jeg fått tilbakefall og plutselig befant jeg meg på bryllupsreise på løpsdagen. I år skal det skje, og jeg gleder meg! Bilder og resultat fra løpet kommer til å publiseres på "Veien tilbake igjen" på facebook i morgen. Wish me luck!


6 kommentarer:

Martin sa...

Lykke til Anniken! Det her klarer du! heier på deg, og resten av gjengen :)

Anonym sa...

Lykke til Anniken!
3 km er egentlig en maraton for deg!
Gnu på, du er megagod!

Anniken sa...

Takk for det:) Jada, jeg kommer meg alltids igjennom på et vis.

Anniken sa...

Takk for det, jeg skal gnu på;)

Anonym sa...

Masse lykke til Anniken

Anonym sa...

Heier på deg i morra, som jeg har gjort hele det siste året. du har lært meg masse. LYKKE TIL!!!

Legg inn en kommentar