lørdag 26. oktober 2013

Åhåi

Den siste tiden har kroppen min oppført seg rart. Jeg har hatt problemer med lungene, det har kommet pipelyder fra halsen, noen lymfeknuter under armene har gjort seg til kjenne og innimellom har jeg hatt nattesvette. Hver for seg er ikke dette noe å snakke om, men når alt kommer på en gang begynner alarmen å ringe. For kreften min trives nemlig best rundt/i lungene, jeg har tidligere hatt svulster som har presset på luftrøret (derav pipelyder), hovne lymfeknuter er definitivt ikke et godt tegn for oss med lymfekreft og nattesvetten er som regel mitt hovedsymptom på at nå er det kreft på gang. Men så har de nevnte symptomene vært spredt ut over en lengre periode, og det er kun snaue to måneder siden jeg tok en hel haug med vaksiner som kan få immunforsvaret til å reagere. I tillegg forsvant plutselig de lymfeknutene jeg hadde under armene, så jeg konkluderte med at det sikkert bare var vaksinene som hadde forårsaket det hele. Trodde jeg da. Selv om jeg kjente at ikke alt var som det skulle. Så kom en uke med fem nattesvetter på rad. Og da snakker vi ikke "oi, nå våknet jeg og er litt klam", neida, vi snakker "oi, har jeg tisset på meg?". Så heftig nattesvette er det ikke naturlig at kroppen produserer i løpet av en natt - med mindre det er noe galt. Den femte natta jeg kunne vri sengetøyet mitt, visste jeg det: Kreften var tilbake. Det var bare å innse det først som sist. Det er den vanskeligste erkjennelsen jeg har gjort i hele mitt liv, og jeg har vært langt nede de siste par ukene. Én ting er å bekymre seg for at man har nådd det stadiet hvor man ikke lenger kan kureres, men å faktisk oppleve det er noe helt annet. For første gang valgte jeg å ikke dele det som hadde skjedd meg til noen andre enn den aller nærmeste familien. Jeg klarte det ikke. Det var for vondt.

En ettermiddag jeg var på café med ei venninne, bare ramlet det ut av meg: "Jeg tror jeg er syk igjen". Jeg sa "tror", selv om jeg følte meg helt sikker. Hun ble naturligvis bekymret på mine vegne og spurte om jeg hadde ringt lymfomlegen min på Radiumhospitalet. Det hadde jeg ikke. Hun lurte på hvorfor ikke det, og det hadde jeg egentlig ikke noe godt svar på. Men jeg tror det var fordi at dersom jeg hadde fortalt ham om symptomene mine, så ville hele kreftspiralen begynne å spinne, og jeg ville raskt bli pasient igjen. Jeg ville bare utsette det uunngåelige så lenge som mulig. Men etter som vi snakket sammen, ble jeg klar over at jeg ikke akkurat nøt livet uansett. Livet var heller miserabelt. Jeg måtte ta kontakt og fortelle det slik det var. Jeg trengte å se bevisene svart på hvitt.

Legen ved Radiumhospitalet tok symptomene mine på alvor, og skaffet meg en CT i rekordfart. Jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen: Oppfølgingen ved Radiumhospitalet, og spesielt hos legen min, er fantastisk. Jeg føler meg i verdens tryggeste hender der borte. I går ble bildene tatt, og legen sa han skulle prøve å få svar i løpet av dagen, men at han ikke kunne love noe. Vi avtalte jeg skulle ringe ham klokken halv fem, bare i tilfelle radiologene hadde sett på bildene. Med hamrende hjerte slo jeg nummeret. Erlend og jeg hadde dratt på besøk til et vennepar, så jeg håpet både for vår og deres skyld at resultatet ikke hadde kommet enda. Men det hadde det. Og til min store overraskelse var bildene helt rene! Jeg hadde ingen tegn til kreft! Jeg klarte nesten ikke å forstå hva han sa. Men.... hvis jeg ikke hadde kreft, hvorfor oppførte kroppen min seg så teit da? Det visste han ikke. Det kunne være latent GVHD, kanskje et virus (CMV) eller kanskje noe helt annet. Vi skal lete videre etter hva som feiler meg, men akkurat nå spiller ikke det noen rolle om det er det ene eller det andre. Det eneste jeg bryr meg om er at det ikke er kreft! Jeg var så sikker på at jeg hadde fått enda et tilbakefall. Jeg var helt sikker. Og så tok jeg feil. Det er den deiligste feilen jeg har tatt i hele mitt liv!

Etter de to første rundene mine med kreft, følte jeg meg veldig ferdig med å være syk etter endt behandling: "juhuu, aldri mer cellegift", "herfra går det bare oppover" og så videre. Men etter den tredje runden har jeg bare ventet på en ny smell. For selv om tankene mine gjerne har villet tro jeg skal bli frisk, så har ikke underbevisstheten min vært så lett å overbevise. Erfaringer har en tendens til å lime seg fast der, uten umiddelbar tilgang til limfjerner. Mine erfaringer tilsier at 8-12 måneder etter endt behandling, får jeg tilbakefall. Derfor har jeg ventet. Og derfor kjentes det som om alle symptomene passet perfekt inn i marerittet. Det er skremmende hvor fort jeg gikk inn i "min siste del av livet"-modus. Jeg så alle drømmene mine slukkes. Nå er de tent på nytt.

En skulle tro man blir vant til at livet svinger opp og ned hele tiden, men det blir man ikke. I alle fall ikke Erlend og jeg. Det er så slitsomt og utmattende å leve på denne måten at etter Erlend og jeg hadde klemt hverandre og jublet over det gode resultatet, utbrøt han: "Så deilig at vi slipper å bruke denne helga på å nyte den siste tiden før du skal i gang med behandling igjen. Nå kan vi bare slappe av". Jeg syns det sier mye om hvor trette vi er av å hele tiden måtte leve med usikkerheten som alltid vil følge oss i større eller mindre grad. Og selv om jeg ikke er helt ute av skogen enda, føles det som om vi nå har fått en raus pustepause. Den er enormt kjærkommen.

Jeg har fått tips om å løpe ut i skogen og bare brøle ut gleden. Andre sier vi må feire storslagent. Vi valgte å feire begivenheten på biblioteket med hver vår gode bok. Helt vanlige dager er gull verdt.






21 kommentarer:

Anonym sa...

Så bra det var falsk alarm Anikken :) Klem fra en trofast følger av bloggen din ! Ha en strålende lørdagskveld ! Hilsen fra Tove

Eyrun sa...

Hei, dette var helt vanvittig å lese. Jeg skjønner hvorfor jeg ikke leser krim. Det er ulidelig spennende å lese. Det samme skjedde nå. Så mange følelser jeg hadde underveis! Takk for at du delte! Og pliis: FEIRE - ROP i skogen! :) Eyrun

zimba sa...

Oioioi. Nå mistet jeg pusten et øyeblikk her.
Hurra for deg og at du tok feil :)
Ønsker deg en herlig kveld, og nyt de små øyeblikkene.
Klem fra Mirjam

Anonym sa...

Jeg kjenner deg kun gjennom bloggen, likevel følte jeg en enorm lettelse da det gode resultatet kom. Jeg ble såpass engstelig under veis at jeg måtte ta en pause i lesingen. Du gir et veldig godt innblikk i hvordan det må være å leve med stor usikkerhet og den angsten som følger med det. Det er beundringsverdig hvordan du takler alt sammen; du klarer å fokusere på de gode øyeblikkene samtidig som du også er bevisst det store alvoret. Det er denne kombinasjonen som er så unik og flott hos deg. Takk for at du deler :-) Hilsen Ano

Bente sa...

Å, så bra! Dette ble nesten litt for spennende. Følger deg og din vei tilbake og ønsker deg alt godt!
Ha en super søndag:)
Klem fra Bemte

Julie Asmussen sa...

Var nære på å sette en mokkabønne i vrangstrupen her, men det gikk bra. Fikk svelgt den ned med litt kaffe ;) Gode nyheter! *puster lettet ut*

Inger Skogstad sa...

Åh! Du er så god å flink, Anniken!!
Stå på<3
Stor klem fra Inger.

Anonym sa...

Fy fader så vanskelig det må ha vært i kjenne på alt dette! Og så glad jeg ble når jeg fortsatte å lese :-D for jeg vurderte å slutte å lese etter første avsnitt...
Nå er jeg bare superglad på dine vegne! Hipp hurra! Kreftfri er den beste beskjeden man kan få!!!
STOR klem fra mammaen til Maria

Siv Anette sa...

Eg kjente bare koss klumpen i halsen bygga seg opp og tenkte at; nei, nå har du/dokk jammen hatt nok! Det var med stor lettelse at eg leste slutten av innlegget, HURRA(!) for fine bilder! :D Nyt boka og pustepausen, som forhåpentligvis kan strekke seg langt og lenger enn langt.
Stor klem til dokk begge

Lena sa...

Nå ble jeg kjempebekymret!!!!! For en lettelse å komme til siste del av innlegget! Vi håper på å få svar på Ct'en i begynnelsen av uken som kommer. Guri så lettet jeg ble på dine vegne! !! ♥

Anonym sa...

Jeg tror at vi 'som har fått slegga i hue' mange nok ganger blir mer enn mistenksomme når kroppen gir signaler vi TROR vi kjenner igjen. Har mange ganger lurt på hvilken del av hjernen som kan overstyre den andre til bare å tenke negativt når nattesvette og kuler kommer. Selv var det kyssesyken, som kom på besøk til meg sist, det var ikke bare, bare, men bedre enn kreft :-\

Anonym sa...

Oj, det var en tekst som fikk fram mange følelser på kort tid. Takk for at du deler så raust og med en så levende beskrivelse. Jeg ble veldig glad på dine vegne, for en lettelse det må være. Nyt hverdagene videre!

MeG

Anonym sa...

♥ sterk lesning!

Anonym sa...

Jeg vurderte å lese etter første avsnittet men bestemte meg å fortsette.Jeg hadde en følelse at det skal være bra sluttan av innlegget.Jeg er mamma til en jente som ble behandlet for HL i 2011.Jeg leste Maria sin blogg også.Hvordan går det med Maria?

Anonym sa...

Nå fikk jeg en svær klump i magen.. Er så ufattelig glad for at det var falsk alarm!! Ønsker dere mange gode, rolige, bekymringsløse dager! :) Klem fra Kathrine K.

Anniken sa...

Krysser alt jeg har for dere, og håper dere også får den lettelsen dere trenger<3

Anniken sa...

Takk for alle kommentarer. Slike episoder er fryktelig skremmende, men heldigvis gikk det godt denne gangen:)

Anonym sa...

Ååå... Nå tørker jeg tårer og smiler for meg sjøl. Midt på jobben, assa! :) Det ER så ubeskrivelig vondt å være redd for tilbakefallet, ikke våge å ringe lege, ikke ville få det bekreftet, vil ikke inn i det mørke svarte "behandlingshullet" igjen... Når jeg får "tilbakefall", er det gjerne med spredning hit og dit, og jeg er så lei meg for alt jeg ikke får oppleve i framtida. Og så promper jeg en stor promp. Og så var det bare luft i magen, og ikke kreft :) Ønsker deg og Erlend GODE dager, èn og èn ad gangen. Det er bare det vi har. <3 KJEMPESTOOOR Kristinklæm.

Anonym sa...

Å,jeg er så glad for at det gikk godt! Den angsten er helt grusom! Og så så herlig når den blir borte.................... Ønsker deg gode dager og en hyggelig førjulstid.
marit





.

Anonym sa...

Å kjære vene.....! Da jeg begynte å lese fikk jeg en stor vond klump nederst i magen.... Den sitter der ennå, men den blir lettere og lettere.... Jeg er SÅ glad på dine vegne! Hurra for deg og hverdagen! <3

Klem fra Tina F

Anonym sa...

Hei, det går fint med Maria nå. Endel utfordringer har hun fortsatt, men sett i forhold til hva hun har gått gjennom er det for bagateller å regne. Hun har fått lavt stoffskifte med alt som det har av symptomer, men har nå startet med medisinering og holder på å justere inn dosene.
Hvordan går det med din datter? Ta gjerne kontakt med meg på gkolseth@gmail.com så slipper vi å spam'e bloggen til Anniken :)

Legg inn en kommentar