fredag 4. oktober 2013

Amsterdam

For en stund siden stirret ei venninne meg intenst inn i øynene og spurte alvorlig: - Du, helt seriøst, er du virkelig alltid så positiv som du utgir deg for å være på bloggen? Får du ikke av og til lyst til å bare skrike høyt i sinne og forbanne det som har skjedd med deg?

Jeg ble litt overrasket over spørsmålet, for jeg føler selv at jeg skriver om både det positive og det negative som følger en kreftdiagnose. Gjør jeg egentlig ikke det? Fremstiller jeg meg selv som en av disse irriterende positive personene som ville sett på en oversvømt kjeller som et etterlengtet badebasseng? Jeg får jo stadig høre "du er så sterk" og "du er så positiv". Jeg har bare tenkt "jaja, det er slikt man sier til sjuke folk". Men tror dere virkelig at jeg er en urokkelig bauta av positivitet som holder svarte dager på avstand med sol- og gledesstrålene mine?

Det er helt klart ikke slik jeg oppfatter meg selv.

Jeg oppfatter meg selv som ei vanlig jente som gjør det jeg må for å komme igjennom en vanskelig situasjon som er blitt tildelt meg. Jeg kan være sint, lei og oppgitt over at jeg bruker så mange av mine såkalte beste år på sykdom. Dette er hovedsaklig negative følelser, men jeg tenker det er helt normalt å rase litt i blant. Men når jeg føler meg nedstemt, bruker jeg ikke energien min på å skrive blogg. Og siden jeg ikke er langsint, er jeg som regel glad igjen når blogginnleggene skrives. Derfor virker jeg kanskje mer positiv enn jeg faktisk er på "Veien tilbake igjen". Og derfor skrev jeg forrige blogginnlegg mens jeg ennå var preget av negative følelser.

I forrige innlegg var jeg sikker på at helsa skulle svikte meg, slik at vi ikke ville komme oss avgårde til Amsterdam. Jeg følte meg klein, med infeksjonsfølelse og hovne lymfeknuter. Jeg ble dermed ganske overrasket da legen ikke fant noen infeksjon. Hvorfor hadde jeg da hovne lymfeknuter? Det kunne ikke være, det MÅTTE BARE IKKE være kreften som blomstret opp igjen. Så kom jeg på det: Jeg hadde nylig vaksinert meg mot alle barnesykdommene. Immuniteten mot disse følger nemlig ikke med beinmargen fra donor til pasient.
- Jeg ble vaksinert for tre uker siden, kan det være det som aktiverer lymfeknutene?
- Ååå, ble du det? Ja, da er det jo veldig nærliggende å tro at det er det som er årsaken, svarte legen.
- Da er det bare å komme seg avgårde til Amsterdam, Rokseth.
Vi pustet lettet ut, både legen og jeg.

Amsterdam. Jeg har ikke vært på storbyferie på tre år. Sist gang var vi i Berlin. Det jeg husker best fra den turen er at den var veldig slitsom. Jeg glemte å ta hensyn til at jeg hadde fatigue (strengt tatt visste jeg vel ikke at jeg hadde fatigue heller, jeg trodde bare jeg var "litt sliten etter behandlinga"). Jeg tvang meg avgårde til den ene attraksjonen etter den andre, med det resultat at jeg var totalt utslitt etter ferien. Denne gangen ville jeg ikke gå i samme fella. Erlend og jeg avtalte dermed at denne gangen skulle vi bare gjøre det vi liker best på tur: sitte på cafe og spise god mat og lese bøker og se på folk. Så får Rembrandt, Van Gogh og Anne Frank vente til en annen gang.

Jeg er ikke så flink til å huske på å ta bilder på tur, men her er i alle fall noen:


Hotellrommet vårt, litt utenfor sentrumskjernen. Tror det må ha vært minst fem meter under taket!


Vi brukte sykkel som fremkomstmiddel. Det var en fantastisk måte å oppleve byen på, og vi syklet til sammen flere mil. Faktisk var syklingen det jeg likte best med hele turen.


Det opplevdes som om det var flere sykler enn mennesker i byen.


Erlend gled inn i café-interiøret


Frossen yoghurt med godsaker på


En stykk fornøyd jente!


Erlend tok seg en tur alene til museumskvartalet...


...mens jeg hvilte.

Vi fant en veldig fin balanse mellom hvile og aktivitet. Når jeg følte for hvile mens Erlend følte for aktivitet, delte vi oss og fikk dermed oppfylt behovene våre begge to. Det var en veldig fin tur, og jeg kjenner den har gjort meg godt på flere plan. Av og til er det så ufattelig godt å komme seg bort fra sin vante hverdag og få litt nye impulser.

Et av turens høydepunkt var et besøk til "RON", noe så spesielt som en casual restaurant med to Michelin-stjerner. Siden vi ikke hadde de store turistattraksjonsutgiftene, kunne vi spandere på oss litt ekstra god mat. Maten var virkelig god, atmosfæren var god (og laid-back, det var deilig), servicen var god og vi fikk oss en god date. Anbefales!

Jeg er så glad for at det ble noe av denne turen! Endelig fikk den reiseglade delen av meg tilfredsstilt oppdagelsesbehovet, og Erlend og jeg fikk noen spennende og ekstra gode dager sammen.


6 kommentarer:

Lena R. A. sa...

Skjønner veldig godt at dette gav dere begge et løft! Viktig med avbrekk fra hverdagen uansett hvordan hverdagen er. Men i den situasjonen dere befinner dere i, tror jeg det er ekstra verdifullt. Vi planlegger også tur når Jenny er ferdigbehandlet. Hadde en tur til København med husets ME-pasient i en god periode, og den setter vi pris på ennå... Begynn å planlegg neste avbrekk!

Anniken sa...

Ja, nye impulser gjør underverker for kropp og sjel. Så godt å høre dere planlegger tur med Jenny. Det blir motiverende og herlig å se frem til.

Kreft og ME på en gang. Dere har en utfordrende hverdag, men det er godt å høre at dere har fokus på de gode tingene. Som for eksempel å reise på ferie;)

Anonym sa...

Dejligt i kom afsted og nød friheden og hinanden.
Ang. din positive attitude, så synes jeg også du beskriver de negative ting i hverdagen, men du vælger ikke at fokusere på dem og bruge unødig energi dér. Det tror jeg er rigtigt godt når man kan det. Ærligt talt tror jeg det er forskellen på om man har evnen til at være lykkelig eller ej.
Knus og klem
Maria

Anniken sa...

Ja, jeg har nok en positiv grunnholdning i meg (krydret med litt frustrasjon innimellom), og det kommer nok, som du sier, godt med;)

Anonym sa...

Fin tur til Amsterdam :-) Du er så positiv at en annen kan bli flau (kompliment). Kan det være fordi du har mange rundt deg, får snakket ut i div fora osv...Jeg fortsetter å heie på deg, så får jeg leve i min boble hvor ingen kjenner meg, he he, jeg MÅ klare det.
God søndag fra Lene

Anniken sa...

Hehe, ok da tar jeg det som et kompliment.

Det hjelper nok å ha et godt støtteapparat rundt seg, men jeg tror ikke det trenger å være så stort for at man skal ha godt utbytte av det. I prinsippet trenger men vel bare én person man kan snakke fortrolig med for å lette hjertet sitt. Jeg håper du har en slik person i omgangskretsen din. Hvis ikke kan du kanskje snakke med en kreftsykepleier eller lignende? Ingen bør gå og bære tunge bører alene.

Legg inn en kommentar