fredag 22. november 2013

(Nesten) alt på vent

I siste nummer av Bedre Helse kan dere lese en oppfølgingsreportasje om meg etter transplantasjonen. 




Overskriften oppsummerer tiden etter transplantasjonen ganske greit: Jeg har måttet sette alt på vent. Det er jo ingen overraskelse, men hjelpes så kjedelig det er! Formen snegler seg avgårde, uten forutsigbarhet; den ene dagen kan jeg få til både det ene og det andre, mens dagen etter klarer jeg ikke å komme meg opp fra sofaen. Sammenlignet med de tidligere rehabiliteringsperiodene mine syns jeg denne er i overkant langdryg. Det er straks gått ni måneder siden transplantasjonen, og kun de siste ukene har formen steget såpass at jeg øyner håp om at jeg en eller annen gang kan bli et normaltfungerende menneske igjen. 

Jeg lengter etter å studere eller arbeide. Det er ikke greit å gå hjemme mot sin vilje dag etter dag, år etter år. Samtidig vet jeg at det er for tidlig å ta opp studiene igjen. Det ville ha destruert det bittelille overskuddet og gjort meg enda dårligere. Så jeg får bare vente videre på bedre tider. Bah.

Heldigvis gjør det lille overskuddet mitt at jeg kan ha dager hvor jeg er nokså i farten, uten alt for mange hvilepauser. Jeg har hatt besøk av ei dansk venninne de siste dagene, og heldigvis slo kroppen min til med storform mens hun var her. I går var vi en tur i mathallen, så dro vi hjem og spiste middag, før vi avsluttet dagen med innendørs klatring. Det var en av de sjeldne dagene hvor jeg kunne føle meg litt normal igjen. Ubetalelig!

Den siste tiden har jeg faktisk fått litt utbytte også av de dagene jeg har måttet ligge på sofaen: I stedet for fatigue har jeg hatt sjakkfeber. Jeg har lært mye under verdensmesterskapet - blant annet at Erlend og jeg tidligere har spilt med gale regler, haha. Pinlig. Moro er det uansett med sjakk, og så er det jo storstas at Magnus Carlsen har blitt verdensmester. Jeg skal utfordre Erlend til å spille mot meg, og jeg skal ta ham med bondestorm!


6 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg synes det virker som du tross alt klarer å finne mening i ventetiden! Selv om jeg ikke har forutsetninger for å helt forstå din situasjon, vil jeg tro at det er slitsomt å ikke tilhøre det fellesskapet som studier eller jobb faktisk gir. Jeg er glad for at du bidrar til et annet type fellesskap gjennom denne bloggen!

MeG

Anonym sa...

Det blir bedre! Men det er ikke sikkert det blir som før.
Jeg har 12 årsjubileum med canadisk beinmarg i desember. Jeg jobber 30% og prøver å trene hver uke. Det er det jeg klarer, og jeg prøver å være fornøyd med det. Alternativet hadde vært så mye, mye verre! ;)

Ønsker deg en god førjulstid!

Hilsen Tina F

Anonym sa...

Jeg ble truet med å miste AAP, så jeg jobber nå to dager i uka, NAV fant en resepsjonsjobb til meg. Det er godt å komme ut både fysisk og psykisk å delta. Jeg er sef megasliten, så ellers i uka er det ergometersykkelen og små rusleturer som gjelder :-) Ha en oppadgående kurve :-)
Hilsen fra medsøster.

Anniken sa...

Jeg bidrar med det lille jeg kan for kreftsaken på forskjellige områder, men jeg savner veldig å ha noe fast å gå til. Det kommer med tiden:) Takk for fine ord.

Anniken sa...

Jeg kan se for meg at ting ikke blir som før. Så lenge jeg klarer å jobbe, skal jeg være fornøyd - selv om det kanskje ikke blir full stilling.

Gratulerer med det kommende jubileet og god førjulstid til deg også:)

Anniken sa...

Ja, det er ikke bare ens egen form man må forholde seg til når man er syk. NAV har også en hånd med i spillet. Riktig god kurve til deg også - håper du slipper å være så sliten fremover.

Legg inn en kommentar