fredag 10. januar 2014

Døden rusker i Tromsø og Trondheim

Vi er noen dager inn i det nye året. Så langt er det et godt år. Formen er fin, kalenderen fylles og livet er greit. Jeg bruker dagene på å trene, treffe venner og jobbe med både små og litt større prosjekter for kreftsaken. Det føles uvirkelig å tenke på at for bare to uker siden var jeg utmattet av engstelse for fremtiden. Så kom den forløsende beskjeden om at det ikke var funnet kreft i biopsien. Deretter fortsatte livet som om nesten ingenting hadde hendt. Det er forunderlig at man kan bruke hver eneste tanke i hodet og celle i kroppen på å håpe at alt skal gå bra, og når det gjør det, blir man skuffende raskt innhentet av hverdagen. Men jeg kan fremdeles kjenne små, intense øyeblikk av takknemlighet. Jeg er takknemlig over at jeg får noen ekstra uker, og kanskje måneder og år, uten dødsangst. Døden er ikke hovedpersonen i livet mitt akkurat nå. Men jeg har brukt mye av de siste fire årene på å reflektere rundt den. Og jeg er veldig klar over at den når som helst kan dukke opp på nytt.

"Tada! Her er jeg! Trodde du virkelig du kunne leve uten meg?"

Er det slik døden hoverer? Eller opplever vi den bare slik siden vi forventer at legene skal livsforlenge oss inn i evigheten. "Det må være noe dere kan gjøre!" forlanger vi når døden puster oss klamt i nakken. I det døden gjør sin fulle entré, raser vi og spør hvordan den våger å komme og ta livet vårt! Vi skulle jo være udødelige! I alle fall frem til vi ble minst hundre år.

Døden er skummel. Eller, jeg syns ikke selve døden er skummel, den er bare ukjent. Det er dødsprosessen som er skummel - i alle fall hvis man er kreftsyk og vet at dersom man skal dø av kreft, så blir veien til døden alt annet enn enkel og smertefri. Men jeg tror at dersom man slutter å se på døden som en unntakstilstand, som noe ekstremt og urettferdig, er mye gjort. Da kan vi kanskje klare å leve våre siste dager med ro i sjelen. Jeg kan ikke tenke meg en flottere måte å dø på.

Vi skal alle dø. Spørsmålet er bare når det skjer, og det er det heldigvis ingen som vet. Døden er sin egen herre.

Kreftforeningen arrangerer i slutten av januar nye møter om døden, denne gangen i Tromsø og Trondheim. Erlend og jeg skal igjen være en del av panelet, og vi håper flere av dere som følger bloggen vil delta sammen med oss to på fine, rause og dødsinteressante temakvelder.

6 kommentarer:

Erle-Andrea B.L.G Kvam sa...

Gleder meg til å høre deg når du kommer til Trondheim :D

Ingridstua sa...

Takk for din åpenhet! Jeg gleder meg til å høre dere i Tromsø!

Anniken sa...

Så bra du kommer på møtet i Trondheim, Erle-Andrea:) Nå ble jeg glad. Håper vi rekker å slå av en prat når det er ferdig.

Anniken sa...

Så hyggelig å høre at du kommer! Gi gjerne et lite vink etter møtet, dersom du har tid:)

Anonym sa...

Nå har jeg meldt meg på i Trondheim! :) Gleder meg til å se FORBILDET mitt live. Kristinklæm.

Anniken sa...

Jippi, så glad for at du kommer! Gleder meg til en ordentlig Kristinklæm:)

Legg inn en kommentar