lørdag 25. januar 2014

Duracell-snegle

Folkens, det blir litt lenge mellom oppdateringene for tiden. Det har den hyggelig forklaringen at jeg er opptatt med å leve det faktiske livet mitt, og ikke bare det digitale. Akkurat nå kjører jeg en kombi digital-/real-life: Jeg blogger fra Annas Café på Bakklandet i Trondheim. Dette hjemmekoselige hjørnet er det eneste stedet jeg vet om hvor man kan oppdrive en skikkelig kakao. Anbefales! Ved siden av å sitte på café, bruker vi helgen til å treffe Erlends familie og slappe av. Og på mandag venter et nytt møte om døden. Dersom du har lyst til å delta, må du huske å melde deg på. Møtet i Tromsø forrige helg gikk greit, og dere kan se et utklipp på Nordlys sine hjemmesider.


Nei, jeg ler ikke av mitt eget blogginnlegg, men av lydene Erlend lager for at jeg skal smile på bildet.

Siden jeg fikk drømmebeskjeden ved nyttår om at jeg er kreftfri, har jeg klart å slå meg til ro med det. I praksis vil det si at jeg gleder meg til fremtiden, i stedet for å frykte den. Det er et skifte jeg har lengtet etter. Det er slitsomt å leve i frykt. En trivelig bivirkning av å endelig være kvitt redselen for det som måtte komme, er høyere energinivå. Endelig begynner jeg å få en hverdag som ligner meg: engasjert og på farten. Å visne hen på sofaen er bare begredelig, og jeg har virkelig hatt min andel av begredelighet. Ikke misforstå, sofaen er fremdeles en stor del av hverdagen min, men mens jeg tidligere kun maktet én daglig aktivitet utenom den, bruker jeg den nå bare som ladestasjon mellom utskeielsene.

Jeg har mye på programmet for tiden. Kanskje litt for mye. Men jeg trenger det. Dere som har vært syke selv vet hvor godt det er for selvfølelsen å kunne bidra med noe og ikke bare være den andre må bidra til. Så får vi se om det ender med suksess eller en smell. Foreløpig føles det bare herlig å være i gang igjen.

Objektivt sett er det ganske komisk at jeg sier jeg er travel; for et friskt menneske lever jeg fremdeles et slaraffenliv. Det er rart at en ung person kan bli så redusert at et pensjonistliv kjennes lik arbeidsbelastningen til en toppsjef i et toppselskap. Rart jeg ikke har fått grått hår enda! Men at jeg føler meg friskere nå etter nyttår er uansett et godt tegn. Jeg håper jeg en eller annen gang kan bli like oppegående som jeg var. Det er kanskje ikke så sannsynlig, men det er alltid lov å håpe!?

Jeg ønsker å vite om dere har kommet dere helt etter kreftdiagnosen. Lever dere som før eller må dere ta det mer med ro?


16 kommentarer:

Ellen Svetlana Grønlund sa...

Godt skrevet, du er strek, stå på videre <3, ønsker den en god helg :)

Anniken sa...

Takk, og god helg til deg også!

Anonym sa...

Godt å høre at du er i gang, likte overskriften på bloggen i dag, den beskriver meg godt :-) Jeg har dessverre ikke kommet meg opp av grøfta etter diagnosen. Jeg tror psyken må være 100% med, og så lenge jeg må gå til kontroll er 'spøkelset' med meg, neste måned er det sykehuset igjen. God helg i Bartebyen :-)

lolouise sa...

Hej Anniken, fantastiskt och härligt att läsa att du mår så bra efter dina tuffa behandlingar. Hoppas det bara blir bättre och bättre från och med nu !
Som svar på din fråga: Min dotter lever som förr efter sin Hodgkinsdiagnos och 6 cykler (12 behandlingar) ABVD 2011 och (försöker nu skrive på norsk :-))har kommet sig helt, eneste kvarstående men är nog Rainauds i fingrene. (Jag har skrivit här i din blogg tidigare också)
Hälsningar Louise från Sverige.

Erle-Andrea sa...

Annas café har jeg ikke hørt om engang, så skjønner at jeg bør gå og være turist i egen by ;-) :D takk for tipset! Gleder meg til å høre dere på mandag! :D

Liker overskriften, tror den beskriver hvordan ganske mange føler det etter at de er ferdigbehandlet... Det er alltid lov å håpe på å bli like oppegående som før, viktig å bevare optimismen.

Jeg tar livet mer med ro enn før jeg ble syk, det begynner å bli noen år siden jeg ble syk, og har nok forsont meg med at mitt liv skal leves på et lavere tempo enn før. Men hva gjør nå det, jeg trives i godstolen med ei bok :-)

Anonym sa...

Hei Anniken, jeg syns det høres ut som om du er i kjempeform etter forholdene :-) Er kjempeglad på dine vegne!
Min datter er nesten tilbake til "normalen". Hun ble friskmeldt 24 mai 2012. Det var veeeeldig sakte fremgang første året, men nå går hun på skolen nesten hver dag, hun går på teater og spiller i skolekorpset. Og ikke minst, hun har overskudd til å være sosial med venner.
Hun er ikke tilbake til "normalen" når det gjelder kondisjon og styrke, og konsentrasjonen kan droppe litt når hun er sliten. Men det kommer, det kommer!!!
Klem fra mammaen til Maria

Anniken sa...

Psyken spiller helt klart en stor rolle i rehabiliteringen. Masse lykke til på neste kontroll! Stor klem

Anniken sa...

Hei Loise, så hyggelig å høre fra deg igjen! Og så godt at datteren din er tilbake til normalen (med unntak av Raynauds). Ønsker både deg og datteren din lykke til videre:)

Anniken sa...

Turist i egen by kan være lurt i ny og ne. Selv er jeg alt for dårlig til det:P

Liker spesielt den siste setninga di om at det kanskje ikke er så farlig å måtte leve i et roligere tempo. Kanskje hadde flere "friske" også hatt godt av det?

Anniken sa...

Så hyggelig å høre det går bra med Maria. Hun var igjennom tøffe runder og da er det ekstra godt det går bra nå. Merker selv at det er så utrolig deilig når ting snur til det bedre! Kondis og styrke kommer etter hvert, for både Maria og meg. Lykke til videre! Stor klem

Anonym sa...

Hei Anniken! Så glad for å lese at det går så fint med deg! :)
Jeg jobber 100% nå, og det går fint. Men jeg merker at jeg i større grad enn før jeg ble syk, trenger å ha litt mindre hektiske dager. Men jeg gjør de samme tingene som før, bare i et litt lavere tempo. Kos deg med hverdagen :)

Klem fra Solbjørg :)

Jenni sa...

Vad härligt att läsa att du mår så bra! Jag gläds med dig och jag upplever också en riktig energiboost just nu och känner precis som du optimism för framtiden istället för mest rädsla som det var förut. Det känns underbart att få leva mitt liv lite mer som förr. Jag njuter av varje sekund jag får vara och känna mig frisk. Det har snart gått 7 månader sedan min allogena transplantation. Kramar

Siv Anette sa...

Så fantastisk godt å høra Anniken! Om det er någen trøst, trur eg sofaen er ladestasjon for mange. Dessverre trenger me kanskje litt lengre ladetid enn andre, men små fremskritt er fortsatt fremskritt. Som du vet er eg jo ikkje ute av dette gamet endå, men alikevell, i mine gode perioder føler eg jammen at energien er (om ikkje 100%) absolutt tilstede. Ting tar tid, å det er vel egentlig det verste av alt! Det er vel faktisk talt ingen som liker å vente på ting, men det er sant som dei seier: den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Så styr på med ditt, var stolt av det du får gjennomført, så får det heller var med dei tinga som du ikkje orket. Kanskje blir det ein skikkelig suksess som du seier, eller ein skikkelig smell, men innimellom er smellen verdt det. Du er beintøff og eg unner deg alle dei gode dagene du kan få!
Stor klem frå vestlandet :)

Anniken sa...

Blir så glad for at det går bra med deg! Kan se for meg at jeg også må ta livet mer med ro (sånn for resten av livet), sammenlignet med før jeg ble syk. Derfor er det godt å lese at du fremdeles gjør akkurat de samme tingene som før - om enn i litt roligere tempo enn før:) Stor klem

Anniken sa...

Hurra for bedre tider:) Det fortjener vi, begge to. Stor klem tilbake

Anniken sa...

Leit å lese du må tilbake på behandlingskjøret. Men når det er sagt så må jeg også si at jeg har sjelden sett maken til pågangsmot som det du har:) Du er en inspirasjon for mange, inkludert meg selv. Er kjedelig når energien er laber, og det er kjedelig å vente, men vi satser på at det du sier er rett: Vi venter ikke forgjeves:) Stor klem tilbake

Legg inn en kommentar