fredag 28. februar 2014

Bursdagsbarn

For øyeblikket består den lille familien vår av bursdagsbarn (alle blir jo som barn når man har bursdag!). I forrige uke fylte Erlend 30 år. Med fare for å skryte litt av meg selv, så fikset jeg en seriøst bra bursdagsgave til ham: Jeg arrangerte bursdags-/reunionsfest med blant andre vennene hans fra de fire årene han studerte i Alta. Vi feiret på en gammel hytte i Nordmarka. Egentlig ønsket han å feire en hel helg utendørs - med sovepose under åpen himmel - i februar! Heldigvis fikk jeg overtalt ham til å feire med tak over hodet. Det var greit - så lenge hytta ikke var moderne og vi måtte gå et stykke for å komme dit, slik at vi allikevel ville få en følelse av friluftsliv. De ønskene fikk Lars Monsens ukjente lillebror oppfylt, og gjestene måtte traske til fots eller gå på ski i flere kilometer for å komme til bursdaglokalet. Men så snart vi var fremme skiftet fokus fra slitne armer og bein til festmodus. Erlend skulle feires, og det ble han - en hel helg til ende.

Etter bursdagshelgen tok jeg ham med til Island for å feire videre. Vi var der en liten uke og rakk å hygge oss i høyeste grad. Vi badet i den blå lagunen, leide bil og kjørte på oppdagelsesferd, shoppet litt og spiste mye god mat. Høydepunktet var en tiretters på Islands beste fiskerestaurant. Smaksløkene mine blir salige bare av å tenke på det vi ble servert den kvelden.

Nå høres det ut som om jeg vasser i både penger og energi, men det gjør jeg ikke. Jeg pådro meg en akutt hoftebetennelse etter den strabasiøse ferden til og fra hytta i Nordmarka; vi måtte dermed finne aktiviteter på Island som involverte minst mulig gåing. I tillegg var jeg et vrak etter en bursdagshelg uten søvn. Siden vi dro til Island rett etter hytteturen, var jeg nærmest i koma de første par dagene på sagaøya og holdt meg i en bitteliten radius rundt leiligheten vi bodde i. Heldigvis kom formen seg etter hvert. Og da vi etter noen dager i sus og dus landet på norsk jord igjen, var alle bankkortene våre tomme. Vi stod på Gardermoen uten penger til flybussen hjem, men heldigvis løste en pengelapp gjemt i et glemt lomme problemet. Til tross for bursdagsbivirkninger i form av hofteplager, skralt energinivå og personlig konkurs, så var alt verdt det. Noen ganger må man glemme hva som er fornuftig og bare leve her og nå. Noen ganger må man tillate seg å feire livets begivenheter på en måte som overgår alt hverdagen ellers byr på! Erlends 30-årsdag var en slik begivenhet.

Det er ikke bare Erlend som fortjener å feires: I dag er Anniken+donorbenmarg ett år! Det er altså ett år siden jeg ble transplantert. I går var jeg på ettårskontroll på Riksen. Det var en god følelse. Jeg husker da jeg var under utredning for transplantasjon i fjor vinter, og legen gjennom to timer fortalte meg alt som kunne gå galt ved en slik behandling. Jeg tenkte dette aldri i verden kunne gå godt. Så møtte jeg tilfeldigvis ei med Non-Hodgkins Lymfom som var på ettårskontroll. Hun smilte, så superfresh ut og fortalte meg at både transplantasjonen og tiden etter hadde gått bra. Hun var kreftfri og på god vei tilbake til en normal hverdag. "Ååå, hvis bare jeg kan få oppleve det samme", tenkte jeg. Etter den brutale informasjonen fra legen kjentes en sykdomsfri tilværelse meget usannsynlig, men hun gav meg håp om at ting faktisk kunne ordne seg. I går ble det min tur til å være glad og fresh på ettårskontroll. Jeg gikk gjennom alle undersøkelsene med en følelse av at i det store og det hele har ting gått veldig bra for meg. Året etter transplantasjonen har i perioder vært overraskende tungt, men til tross for det er jeg endelig på et bra sted i livet mitt: energien stiger, livsgleden stiger og jeg har sluttet å frykte fremtiden. Uansett hva som skjer fremover, så har stamcelletransplantasjonen gitt meg et helt kreftfritt år. Etter jeg fikk diagnosen i 2009, har jeg aldri vært kreftfri så lenge før. Bare det alene gjør alt slitet verdt det.

Takk til deg, ukjente donor, for at du har gitt meg muligheten til å bli 27 år. Takk for at du gav meg muligheten til å adoptere Tore, motta Kreftforeningens hederspris, oppleve en ny sommer, delta i mitt eget utdrikningslag (post bryllup), dra til Amsterdam og Reykjavik, kjenne energien vende tilbake, få tilbake troen på fremtiden og feire min elskede Erlend sin 30-årsdag. Av og til tror jeg nesten det er en drøm at du, en person jeg ikke aner hvem er, donerte litt av deg selv for å gi meg alt dette. Du vil alltid ha en helt spesiell plass i hjertet mitt (sånn rent teknisk fyller du faktisk hele hjertet mitt, siden det er ditt blod som pumpes gjennom det), og jeg er deg evig takknemlig.

La oss ta en digital skål for min donorhelt, for benmargsdonasjon og my second birthday!

Skål!


14 kommentarer:

Randi Nilsen sa...

Fint å lese! Gode ønsker til deg :-)

Anonym sa...

Åh, Annikken nå måtte jeg gråte høyt! Jeg er Marte som var donor for lillebroren min for to og et halvt år siden år siden og jeg er så UTROLIG glad for at det har gått så bra med deg og din ukjente giver…

Anonym sa...

Dette var en kjempe fin måte å gå helga i møte! Takk Anniken, for å dele dine tanker og oplevelse.

Anniken sa...

Blir rørt bare av å lese kommentaren din, jeg:) Veldig hyggelig å høre fra deg. Hvordan går det med broren din nå?

Anniken sa...

Takk for det:)

Anniken sa...

Det er bare hyggelig å dele når man får så fine tilbakemeldinger:)

Anonym sa...

Takk som spør - han lever og beinmargen fungerer ifølge Dag "helt strålende" så det er vi utrolig takknemlige for. Lungene hans er en del svekket av GVHD, han har ca halv lungekapasitet, og det hemmer han jo en del (selv om han aldri har vært noen sportsmann og jobber på bibliotek og spiller sjakk så har han tre små barn og de synes jo at han skal være med dem i skogen og gjøre morsomme ting…) Han har verdens beste humør og klarer seg godt. Og jeg tror at det kan bedre seg med tiden…
Klem! Marte

Anne M. sa...

Vil bare si at du gjorde en kjempeflott figur på Puls igår :-)

Anniken sa...

Takk. Er jo ikke det mest komfortable temaet å snakke om, men de fleste kreftrammede sliter jo med samliv og seksualitet på et eller annet tidspunkt, så det er jo i høyeste grad et aktuelt tema. Syns Zena var utrolig tøff som fortalte hele sin historie. Her er en fin link http://www.nrk.no/livsstil/_-folte-meg-som-en-80-aring-1.11589546

Anniken sa...

Så godt å høre. Kjedelig med lungene, men virker jo som om han i det store og det hele klarer seg bra:) Får satse på det kan bedre seg litt etter hvert. Stor klem til dere begge

Anonym sa...

Takk for klemmen, ønsker deg en super dag!!
Marte

Anonym sa...

Så deg LIVE på Puls i går, bra Anniken :-) Zena var tøff og det var ekteparet som stilte opp også. Mulig jeg får slegga i hodet nå, men det sies at en mann er mer avhengig av selve samleiet for å føle seg elsket. Vi diskuterte dette i en gruppe med både menn og kvinner etter programmet i går, som nå er kreftfrie, men har senvirkninger så det holder. Der tilsto mennene at sånn var det altfor ofte for dem.

Anniken sa...

Menn har i alle fall rykte på seg for å være voldsomt interessert i den delen samlivet, hehe;) Satt du tilfeldigvis sammen med andre kreftrammede da du så programmet, eller hadde dere planlagt å se det sammen? Så fint å kunne sitte sammen og diskutere aktuelle kreftrelaterte teamer en mandags kveld!

Anonym sa...

Vi hadde planlagt å se Puls, vi treffes på mandager uansett og snakker om litt av hvert ;-) Det er en fin gjeng av begge kjønn, vi traff hverandre på sykehuset og ble 'kreftklanen', siden det har vi heiet på hverandre :-D

Legg inn en kommentar